Kommentar

Helt slutt på Senterpartyet?

Eller: Hvorfor skal ikke det tredje største partiet i kongeriket stille med egen statsministerkandidat?

Han blir nok ikke statsminister. Men valget er ennå ikke tapt for Trygve Slagsvold Vedum og Senterpartiet.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Jo  Moen Bredeveien

Jo Moen Bredeveien

Kommentator i Dagsavisen

Plutselig gikk det dårlig for Senterpartiet. Partiet som var i ferd med å bli landets største på nyåret, har nå nok med å stanse fallet. «Kollaps», sier vi mediefolk. «Krise».

Og så spekulerer vi. Hvorfor, hvordan, hvem og hva. Jevnt over er det varianter av hybris som skal forklare hvorfor 20 prosent i januar er blitt til 14 prosent i august – og enda mindre på selve valgdagen? Dette overmotet skal ha gitt seg utslag i at Trygve Slagsvold Vedum ble Senterpartiets statsministerkandidat.

Skjalg Fjellheim i Nordlys mener den utnevnelsen er det fremste eksemplet på at Senterpartiet gikk «skoene av seg». Her i avisa har fornuftige stemmer ment at kroningen av Vedum som statsministerkandidat står på toppen av tabbelista og at det bare er et tidsspørsmål før Vedum må trekke kandidaturet og stille seg bak Jonas Gahr Støre som statsminister. Det siste kommer ikke til å skje. Det første er det i alle fall mulig å se fra andre vinkler.

Senterpartiet ser på seg selv som motmakt

I all mediestøyen rundt statsministerkandidaturet til Vedum, blir ett spørsmål borte. Hvorfor skal ikke det tredje største partiet stille sin egen statsministerkandidat? Det er jo ikke slik at norsk politikk er en kappestrid mellom Arbeiderpartiet og Høyre med hvert sitt haleheng. I den norske parlamentarismen står de ulike partiene for ulike interesser, verdier og visjoner. Det er enda mer sant om Senterpartiet enn de fleste andre.

Dette er jo ikke første gang Senterpartiet stiller med egen statsministerkandidat. Forrige gang het hun Anne Enger (da Lahnstein). Det vi husker i dag, er at hun trakk seg på oppløpet i 1997, og at Senterpartiet gikk på trynet. Den gangen ble 11,7 prosent på våren til 7,9 i valget, slik flere – også undertegnede – har vært inne på i det selvforsterkende narrativet om Senterpartiets fall høsten 2021.

Men ingen har skrevet hvor vellykket dette grepet var i valgkampen fire år tidligere, i 1993.

Anne Enger var statsministerkandidat og Senterpartiet fikk 16,7 prosent av stemmene. Vel så interessant som tallene, er begrunnelsen bak kandidaturet. Anne Enger ble statsministerkandidat i 1993, i opptakten til den store EU-kampen, for å bryte den fastspikrede blokken der Arbeiderpartiet er venstresidens eneste reelle kandidat til å styre, og Høyre er høyresidens flaggskip og eneste kaptein. «EU-kampen var i vid forstand en kamp om samfunnssyn og verdier. Det var ikke troverdig at Høyre og Arbeiderpartiet [som begge var EU-entusiastiske, red.anm.] framsto som hovedmotstandere i norsk politikk», skriver Anne Enger i sin selvbiografi, «Grønn dame, rød klut».

Både Ap og Høyre omfavnet den nye tiden etter historiens slutt på 1990-tallet, inkludert markedstenkningen og det vi nå kaller nyliberalismen. Selv om Arbeiderpartiet er på god glid bort i dag, er det fortsatt slik at Høyre og Ap er garantistene for en fortsatt stø kurs langs den ruta.

Senterpartiets prosjekt var et helt annet da Anne Enger ble statsministerkandidat og «nei-dronning» i 1993 og -94. Og det er et helt annet i dag.

Senterpartiet ser på seg selv som motmakt. Som partiet som har stått imot Høyre og halehengs privatiseringer, sentralisering, markedifisering. Det tar de ikke ut av lufta. Det er vanskelig å argumentere mot at Senterpartiet har vært den tydeligste opposisjonen de siste åtte årene.

I munnen til Trygve Slagsvold Vedum heter dette kampen mot sosiale og geografiske forskjeller. Vedum legger sin ære i å snakke så folk forstår ham, og bruker sjelden ord som nyliberalismen. Han står også midt i en valgkamp som fortsatt avgjøres av hvor mange velgere Senterpartiet drar «over streken», fra høyre til venstre side. Derfor er det interessant å lytte til hvordan Anne Enger snakker om strategien – den gang da og denne gangen nå.

«For meg var aldri EU-saken en enkeltsak. Det var en sammenhengende kamp mot markedsliberalismen. Den samme som vi ser utfolde seg i dag», sa Anne Enger til Dagsavisen tidligere i år. På 1990-tallet kalte Senterpartiet det «selvstendighetslinja», et alternativ til de EU-vennlige alternativene Høyre og Ap. Et parti som kjører en slik linje, må kanskje tilgis at de gjerne ønsker en egen kandidat til å styre landet?

Betyr det at det var riktig å utnevne Vedum til statsministerkandidat? Kanskje ikke. Kanskje burde Vedum ha noe nytt å komme med etter at han var blitt en av tre kandidater til å styre landet. Det ble kanskje for mange talking points og for lite substans. Og det er overraskende at de rutinerte mediespillerne i Senterpartiet ikke så at grepet kunne føre til mer snakk om spill og mindre om sakene.

Dette er likevel ikke overbevisende argumenter for at Senterpartiets fall – til et fortsatt høyt nivå – skyldes at partiet tok den naturlige konsekvensen av oppslutningen og egne ambisjoner da det utnevnte Vedum til statsministerkandidat i mai.

Hva skyldes så nedturen? Ja, si det. Noe handler nok om dynamikken utenfor partienes kontroll. Som politisk redaktør Lars West Johnsen skriver: En dårlig meningsmåling gir en enda dårligere meningsmåling. Så er det også helt sant at dynamikken i valgkampen ble en annen i august. Klima og Afghanistan overskygget distriktspolitikken. Det taper Senterpartiet på.

Om man skal våge å peke på en konkret feil, er det trolig at Vedum åpnet for forlik med Høyre i flere saker, samtidig som Senterpartiet avviste regjeringssamarbeid med SV på stadig mer overbevisende vis. Det er veldig lite motmakt og tydelig opposisjon over de valgene. Senterpartiet har da også forsøkt å justere denne kursen den siste uka. Og døra til SV er mer på gløtt.

Så er det jo faktisk også sånn at Senterpartiet fortsatt går mot et historisk godt valgresultat. Selv om Trygve Slagsvold Vedum nok ikke blir statsminister.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen