Fra min faste kaffedrikkeplass i sola på Olaf Ryes plass i Oslo møter jeg det lekne blikket til den tegnede Erna Solberg fra Høyres valgkampbod. Blid som en vestlandssommer stråler hun mot meg med sitt ungdommelige V-tegn. Seier. Men som med hennes britiske, konservative forgjenger som gjorde tegnet verdensberømt, går det mot fiasko etter å ha loset landet gjennom en krise.
Det er september allerede. Det gjenstår knappe to uker av valgkampen 2021. For de fleste er det sikkert godt at distansen ikke er lengre, men for noen er den ikke lang nok. Tida renner ut for etablissementet i norsk politikk. For statsministeren er det sannsynligvis over. Jonas Gahr Støre ligger an til å lede partiet sitt i mål til det dårligste resultatet siden 1920-tallet. På nesten 100 år. Den tredje av statsministerkandidatene sliter mest av alle. Trygve Slagsvold Vedum har sprukket og har mistet en tredjedel av oppslutningen siden jul. Han virker tom.
Ironien er vond når Ap brukes som et bolverk mot sosialismen.
Samtidig fosser venstresidas unge fram og truer med å forrykke den politiske balansen. De grønne og dyprøde ligger an til å bli valgets vinnere. Klimarapporten som kom for tre uker siden, har mobilisert voldsomt. SV, MDG og Rødt var på snittet av meningsmålingene i august like store som Høyre. Når man nå nærmer seg valget, er snittet uke for uke stadig mer interessant. De store velgerbevegelsene man har sett med hundretusenvis av oss på vandring mellom partiene, er i ferd med å sette seg. Ser man på Poll of polls’ analyser av oppslutning i de to foregående ukene, er trendene enda tydeligere. MDG og Rødt tiltrekker seg stadig flere velgere. Begge er stabilt over sperregrensa, mens SV stanger litt i taket etter en svært god valgkamp. Blir valgresultatet som snittet av de seks nasjonale målingene i uke 34, ryker flertallet for en regjering med Ap, Sp og SV. Støre må søke støtte fra MDG eller Rødt. Valget står mellom rød og grønn revolt. MDGs oljeultimatum kan styre Støres hånd mot ytre venstre.
Arbeiderpartiets sentrumsnære trepartidrøm kan utrolig nok likevel reddes av Høyre. I 2017 stemte de taktisk på Venstre, og uten stemmene fra tidligere Høyre-velgere, ville Venstre ha falt under sperregrensa. Taktikken reddet den borgerlige regjeringa den gangen, og nå kan lure Høyre-folk, som innser at slaget uansett er tapt for fire nye år, stagge de fryktede sosialistene og de mest kompromissløse klimamotstanderne ved å bygge et sterkere Ap. De siste ukene har Støre hentet ned velgere fra eget gjerde, men også et betydelig antall Erna-entusiaster. Ironien er vond når Ap brukes som et bolverk mot sosialismen.
[ Min tiåring vet godt hva klimaendringer er, og hun kjenner på alvoret. ]
Fra min utkikkspost ved parken på Grünerløkka ser jeg de andre valgbodene. Er de ikke færre i år? Partier mangler. Selv ikke MDG har stand. Har det ikke vært mindre aktivitet? Bak Ernas påtatt optimistiske V skimter jeg SVs budskap. «For de mange, ikke for de få» illustrerer godt den nye vinden. Men mangelen på politisk samtale på bydelens torg, er påtakelig. Kanskje er det ikke sakene som styrer, men tallenes valgkamp vi er inne i. Da TV 2 under sin valgsending forrige onsdag skulle presentere seerne for kanalens fjerde måling for august (den femte kom søndag), utbrøt programlederen entusiastisk: «Aller først skal vi til Bergen, Kjetil, der tallene er så ferske at det bare ryker av dem!» Det er nesten som om det er sport man dekker. Et race. Jeg har selv brukt idrettsanalogier i denne teksten, med distanse, oppløpsside, sprekk og vinnere og tapere. Vi påvirkes alle.
Rødts Mimir Kristjansson problematiserte de mange målingene i forrige uke. «Sakene forsvinner i bakgrunnen, og velgerne blir mer opptatt av taktikk – og mindre enn politikk», sukket han på Twitter. Forslaget om å forby meningsmålinger etter at forhåndsstemmingen åpnet, sendte debatten litt i grøfta, men Rødts mann har et poeng. Forklaringen bak TV 2s logrende entusiasme og velgernes bevegelser denne siste måneden, ligger nok ikke i engasjement i de politiske sakene. Morgenbladets Aslak Bonde påpekte nylig fraværet av helsepolitikken (og generelt temaer som gjelder godt voksne), ofret på den raske nyhetsjournalistikkens alter. Dagsavisens Hege Ulstein etterlyste noe så grunnleggende som skolepolitikk. «Utdanning har så høyt fravær fra valgkampen at saken risikerer å droppe ut», skrev hun skarpt. Den faktiske opplysningsverdien i meningsmålingene er liten.
Medienes makt som premissleverandør er enorm. Det sies hopp, og det hoppes. Vi har fått dueller, sjukt mange spørsmål, stein, saks og papir, og det er blitt pekt på statsministere. På TV 2 måtte MDGs Lan Marie Berg og oljeminister Tina Bru fra Høyre snakke om omsorgen de delte for hverandre da det blåste rundt Berg i Oslo. Det var en klein seanse. Begges kroppsspråk ropte nei til stuntet, mens oljeuenigheten mellom dem ble ekspedert i en fei. Nå er det tall og historier om opp og ned som styrer showet.
Målingene har nærmest tatt overhånd, selv om det ikke er flere av dem enn det var i 2013 og 2017. De skaper en dynamikk som ganske sikkert ikke er sunn. Nå virker de mot Høyre, som lekker over til den andre siden av taktiske årsaker. For Senterpartiet er de som jernlodd rundt anklene på vei nedover etter å ha svevet på tallenes bløte høytrykksrygg i årevis. Det er ikke lett å stå igjen på gårdstunet og rope etter vilt flyktende velgere om å bruke hele Norge og om glemte reformer. Medgangssupporterne er i flertall i dette landet, og ingen liker å henge med taperne.
[ Vi har bedre forutsetninger enn noen andre til å smøre den nødvendige omstillingen av økonomien. ]
For de tre med medvind fungerer tallene selvsagt selvforsterkende. For både MDG og Rødt er dagdrømmene om Stortinget og stor innflytelse nå snublende nær en realitet. Begge har før gjerne hatt gode målinger, men har implodert valgkvelden. Mange har valgt noe annet av frykt for å kaste bort stemmen sin. Nå trekkes irrgrønne og dyprøde velgere med av gleden over å være på vinnerlaget. Tallenes tale er mektig.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen