Valgkampens første, store TV-øyeblikk fikk vi mandag 16. august. Da konfronterte NRKs Fredrik Solvang Une Bastholm fra MDG med en til da upublisert rapport. Under utspørringen i den første partilederdebatten viste Solvang til at det anerkjente energianalysebyrået Rystad Energy snart ville lansere sine konklusjoner som er stikk motsatt av det MDG og Statistisk sentralbyrå har hevdet: Et kutt i norsk olje- og gassproduksjon vil øke - ikke redusere - de globale klimagassutslippene.
Etter hvert avslørte Dagbladet at rapporten Solvang trakk fram, var bestilt av lobbyorganisasjonen Norsk olje og gass. Tirsdag ble den offisielt lansert, godt timet to uker før valget. Rapporten baserer seg på allerede eksisterende tall, den tar flere viktige forbehold, og den er ikke fagfellevurdert. Den ferskeste publikasjonen i kildelisten er fra 2019, den eldste er fra 1997. Likevel: De funnene som Rystad Energy presenterte, er interessante og bør undersøkes nærmere. De store omstillingene Norge og norsk industri står foran, bør bygge på best mulig faktagrunnlag. Det er viktig at vi kutter klimagassutslipp der det har effekt.
Klimaendringene truer vår eksistens. Det blir ikke mer alvorlig.
Kort oppsummert mener Rystad Energy at kutt i norsk oljeproduksjon isolert sett vil gi et kutt i klimagassutslipp på åtte kilo CO2 per fat olje. Et kutt i gassproduksjonen vil derimot gi en økning av utslippene tilsvarende 26 kilo CO2 pr fat. Samlet sett vil en total nedstenging av all norsk olje- og gassproduksjon gi en økning på 9 kilo CO2 pr fat. Nå har vel så nær som ingen forslått noe så drastisk, men Rystad argumenterer med at 91 prosent av den oljen og gassen Norge ikke lenger tilbyr ved et kutt i produksjonen, vil erstattes av andre produsenter, som vil ha et noe høyere karbonavtrykk, og dermed forurense mer.
Et viktig grunnlag for analysen er at prisen på olje historisk så å si ikke har påvirket forbruket. Rystad Energy har ikke regnet inn at kull kan erstatte gass i sine analyser. Hadde de gjort det, ville et norsk kutt i olje- og gassproduksjonen hatt en enda mer uheldig klimaeffekt. På den annen side vet vi ikke sikkert hvordan energimiksen i verden kommer til å være mot slutten av dette tiåret. Kanskje vil norsk olje og gass i større grad konkurrere med fornybar energi enn det vi ser for oss nå. Da blir regnestykket et annet, og et norsk kutt vil ha bedre effekt. Det er også viktig å merke seg at det her er snakk om et ensidig norsk kutt. En internasjonal avtale om globale kutt er ikke vurdert i denne analysen.
Klima har vært et hett tema i den norske valgkampen etter at FNs klimapanel IPCC la fram sin dystre rapport om hva vi kan ha i vente dersom vi ikke kutter utslippene. Det er bra. Klimaendringene truer vår eksistens. Det blir ikke mer alvorlig. En god klima- og omstillingspolitikk vil være helt avgjørende for om Norge klarer overgangen til en grønn framtid - og både vi og resten av verden er nødt til å ta steget inn i den framtiden svært raskt, om vi skal ha håp om et godt liv på en levende klode.
Derfor er det ikke rart at miljøpartiene ser ut til å gjøre det ganske bra ved dette valget. Men den klimadebatten vi har hatt til nå, treffer ikke helt blink. Diskusjonen har i stor grad handlet om stopp i oljeleting, eventuelt en dato for stans i produksjonen på norsk sokkel. Det vil ha liten eller ingen effekt før 2030, som er den første, viktige deadlinen vi skal forholde oss til nå. Innen da skal vi ha kuttet utslippene med minst 50 prosent. MDG har til og med sagt at de ikke støtter en regjering som ikke stanser letingen etter olje og gass. Det er synd, for med det setter MDG seg selv utenfor innflytelse på klimapolitikken på alle andre områder i alle tenkelige regjeringsalternativer. De kunne hatt mye å bidra med i den politikken vi trenger for å kutte fram til 2030, dersom de hadde valgt samarbeid.
[ Det er lett å bli ivrig i valgkampen. Men det er også veldig farlig. ]
Rapporten til Rystad Energy peker på et viktig punkt som er et minst like viktig poeng for MDG som diskusjonen knyttet til produksjons- og letestans: En hovedkonklusjon er at det er mye mer effektivt å redusere etterspørselen etter olje og gass, enn tilbudet. For å få til det, vil CO2-avgift være et helt avgjørende virkemiddel. På det punktet finner vi et interessant sprik på rødgrønn side, der særlig Senterpartiet, men også store deler av Arbeiderpartiet, har ønsket å dempe virkningene av en slik avgift. I alle fall for vanlige folk som kjører bensin- og dieselbiler i distriktene.
Målet om en rettferdig klimapolitikk der vi unngår at CO2-avgiften rammer skjevt, står helt sentralt for partier som vil kutte i både utslippene og forskjellene. Men det målet må ikke nulle ut virkningen av avgiften. Der kunne rødgrønn side ha trengt at MDG bremset farten på dieselkjøret til Senterpartiet. Men da må altså partiet innføre sin egen letestopp, og slutte å oppdage stadig nye ultimatumer.