Kommentar

Tre små griser

Vi har alle ulike bristepunkt. Hvor lenge kommer du til å fortsette å spise gris?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Jo Moen Bredeveien

Kommentator i Dagsavisen

Så skjedde det igjen. Enda en gang kunne NRK vise oss forstyrrende bilder om hvor fælt en gris kan leve i norske fjøs. Hvor går grensa for hva vi kan akseptere?

Selv har jeg ikke spist kjøtt på snart 27 år, ikke siden jeg så grisen bli dratt ut på tunet og slaktet en høstdag på nittitallet.

Vi spiste pizza den kvelden. Med skinke. Jeg satt og stirret på de små, tynne skivene av griseskrott som lå oppå osten, og kjente at jeg ikke klarte skille dem fra scenen som hadde utspilt seg foran mine øyne noen timer tidligere. Den hylende grisen, den voldsomme motstanden. Så nådestøtet, dødskrampene og stillheten etterpå.

Har vi rett til å utnytte dyr fordi vi er smartere enn dem?

—  

Siden klarte jeg ikke lenger ta for gitt det vi mennesker tar for gitt: At vi har en gudegitt rett til å holde, slakte og spise dyr. Og jeg har ofte stilt meg spørsmålet: Har vi rett til å utnytte dyr fordi vi er smartere enn dem? Selv om jeg har fattet mitt eget valg, er jeg ikke helt sikker på svaret.

På dårlige dager kan jeg synes at Peter Singer, den verdensberømte amerikanske professoren i bioetikk, har et poeng når han sammenligner dyr med små barn. Og vi spiser jo ikke små barn.

Men så blir jeg tydelig forklart at norsk husdyrhold er … vel, «humant» og at kjøtt er helt naturlig, og så orker jeg ikke følge tanken. Jeg slår meg til ro med at synet på våre medskapninger er et annet nå enn da den franske opplysningsfilosofen René Descartes på 1600-tallet klassifiserte dyr som mekanikk, i motsetning til mennesket. Dyret fungerer som en «klokke som består av hjul og drivfjærer», mente den store filosofen. En avansert maskin, et vesen uten sjel.

Men sånn tenker ikke vi moderne, opplyste mennesker?

Mon det. Vi lar kyllingproduksjonen pågå uten at vi roper ut. Der kyllinger avles fram for å vokse lynkjapt og slaktes etter 33 dager på herrens frie jord. Og millioner av hanekyllinger blir kvernet timer etter de er født, for en hane legger jo ikke egg. Vi tenker ikke på hvordan gjess tvangsfôres, gjerne med trakt, med mat som gjør leveren god og fet, før de kveles sakte. Og voilà – delikatessen foie gras!

Og vi lukker øynene for det som tydeligvis skjer i norske grisefjøs. «Bare» i noen, for all del. Altfor mange, likevel.

For to år siden viste NRK Brennpunkt dokumentarfilmen Griseindustriens hemmeligheter. Det var sjokkerende å se mislighold og mishandling av dyr som vi mennesker holder i fangenskap for siden å spise. Bransjen lovte at dette bare gjaldt noen få, og at her skulle det ryddes opp. Nå, to år senere, har NRK altså fulgt opp saken. Og vist oss at det er fryktelig langt igjen.

NRK viser hvordan bransjens løfter i etterkant av den forrige avsløringen ikke er oppfylt. Grisene skal gå fritt omkring i fjøset, ble vi lovet i 2019. Bildene fra virkeligheten viser griser i båser så trange at de ikke har plass til å snu seg. Og det er bare begynnelsen.

Griser er renslige dyr, og skal derfor ha et tørt underlag, for eksempel sagflis, å ligge på. De skal ha halm eller annen kvist å rote trynet ned i, for grisen er leken. Bransjens eget dyrevelferdsprogram skulle etter skandalen i 2019 bli obligatorisk for alle svinebønder. NRK viser oss bilder av griser som lever rett på betongen, eller sklir rundt i sin egen avføring.

Griser skal ha det bra, lover bransjen. En glad gris er en gris med krøll på halen. Bildene viser griser med rett hale. Eller avspist hale, enten helt eller halvveis. Brokk, skader, døde dyr. Og ikke bare på én enkelt gård.

Bønder som ikke lever opp til standarden, skal utestenges. Det har ikke skjedd. Selv om alle de andre som holder gris i Norge måtte drive helt etter boka, er de 28 tilfellene av mislighold som NRK har vist oss så graverende at det gjør vondt å se på, og tenke på.

Det er i slike tilfeller debatten om å spise kjøtt eller ikke slutter å være filosofisk. Det er helt nødvendig å reise bust mot en slik behandling av sakesløse skapninger som vi har bestemt at skal leve og dø som mat for oss.

Oversatt med litt vrangvilje sier hun altså at vi må tåle litt dyremishandling, for bonden må tjene penger

—  

Bransjen har allerede vist at den ikke å fikse dette på egen hånd. Uttalelsene fra Mattilsynet, som skal holde bøndene i ørene, er heller ikke tillitvekkende. Mattilsynet «står i et dilemma mellom på den ene siden å bidra til at bonden tar vare på dyra sine, og på den andre siden, hvis vi bruker de strengeste virkemidlene, kan ta fra bonden livsgrunnlaget», sier administrerende direktør Ingunn Midttun til NRK.

Oversatt med litt vrangvilje sier hun altså at vi må tåle litt dyremishandling, for bonden må tjene penger.

«Den som er veldig sterk, må også være veldig snill», sa Pippi. Det er veldig få maktforhold som er skjevere enn det mellom oss mennesker og dyrene vi holder for at de skal bli menneskeføde. Det er mulig det må være sånn. Men da må vi i det minste sørge for å behandle disse skapningene pent i den tiden vi har tilmålt dem i livet.

Min grense for hva jeg kunne tåle gikk ved synet som møtte meg som 15-åring på en gård utenfor Trondheim. Koblingen mellom kjøttet og det hylende, skjelvende vesenet har siden vært for sterk. Det er mulig det er å trekke grensa altfor tidlig.

Men neste gang du bestiller en pizza med skinke, kan du jo se litt ekstra godt på skinka, og se hva du ser.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen