Høyre-statsråd Torbjørn Røe Isaksen har ikke mindre enn to ganger på noen få dager kuttet hodet av norske arbeidere i legitim konflikt med sine arbeidsgivere. Han smiler bak sitt bekymrede ytre. Mens han brekker fagbevegelsens mektigste våpen i to over kneet, og legger en snubletråd for neste regjering.
[ EØS-avtalen styrker seg stadig mer i den norske befolkningen. ]
Røe Isaksen har selvsagt klynket om hvor viktig det er med regler i norsk arbeidsliv og at streik både er viktig og demokratisk. Men har slått ut med hendene, han hevder han er maktesløs når lokale fagfolk i kommunene føler at det er fare på ferde. Da må han bryte inn. Fare for liv og helse er trumf. Røe Isaksens retorikk virker påtatt. Det er vanskelig å akseptere at ikke mer kunne gjøres fra regjeringens side når så viktige prinsipper som streikeretten lå i potten.
Det er vanskelig å akseptere at ikke mer kunne gjøres fra regjeringens side.
I bare en drøy uke hadde det vært konflikt før brannvesenet i Fredrikstad fikk rollen som nasjonal streikebryter da de advarte mot brannfare ved et resirkuleringsanlegg. Åtte Unio-organiserte i streik ved anlegget skapte visst en kritisk situasjon. Og siden partene Unio og KS ikke klarte å bli enige om dispensasjon lokalt som kunne annullert faren, ble kommunestreiken avblåst for alle. Også lærere i småskolen i andre kommuner, mange mil unna.
[ Vi står overfor de viktigste sikkerhetspolitiske beslutningene på 20 år. ]
Ansatte ved Frevar-anlegget sier at brannfaren var oppkonstruert, og ingen grunn for å tvinge ansatte tilbake på jobb. Mandag ble streiken i tariffområdet Oslo også avsluttet med tvungen lønnsnemnd. Det var fare for liv og helse ved ett eldreomsorgssenter i Nordre Aker. Sykepleierne avviser dette. De hevder det var bemanning som ellers under unntak som helger, høytider og ferier. To avgjørelser på dette grunnlaget er knapt til å tro. Folk nektes sine demokratiske rettigheter. Ryddig og fair interessekamp undergraves.
Konfliktene denne våren understreker skjørheten i bruken av tvungen lønnsnemnd i offentlig sektor. Landets sjukepleiere, ansatte i kritiske yrker, har i praksis ikke streikerett hvis lista legges på dette nivået. Sykepleierforbundets mektige leder, Lill Sverresdatter Larsen, har summert opp de siste 60 års streikehistorie for sine medlemmer. 11 av 12 konflikter har endt med at staten bryter inn med trumfen. Og når arbeidsgivers underliggende etat blir dommer over hva som utgjør fare for liv og helse, er det farlig kort vei mellom bukken og havresekken. SV har derfor bedt om debatt om systemet. Det er bra. Men også de rødgrønne fra 2005 tydde ofte til tvungen lønnsnemnd. For ofte, ifølge FNs internasjonale arbeidsorganisasjon ILO.
For Høyre og Røe Isaksen er tvungen lønnsnemnd helt fint. Det er nesten sånn at de kan godte seg litt. For de har allerede brukt mer penger enn godt er, og handlingsrommet i de offentlige budsjettene som de overlater til de rødgrønne, er knapt. Dette er atter et rekeskall under benken til de nye huseierne som kommer til høsten. En stinkesak som de rødgrønne nå får i fanget fra regjeringen.
Tidlig tvungen lønnsnemnd betyr minst to ting som Høyre vil mene er en jobb vel utført. Oppgjøret i år blir dårligere enn Unio ønsket, og skjerper kampen inn mot neste år som er hovedoppgjør. Stigende forventninger hos store grupper i offentlig sektor er ikke bra for liv og helse hos ansvarlige politikere, som neste år ikke er Høyres kvinner og menn. Neste år møter arbeidstakerne kommuner og rødgrønne som har lite penger å by på.
Lønnsnemnd nå gjør det også vanskeligere å bruke det samme våpenet neste år fordi det vil framstå som atter et overgrep. Særlig for de røde partiene som i opposisjon har tatt mange steg til venstre, og som har jobbet åtte år med å støpe ny grunnmur med fagbevegelsen og knyttet seg tettere til vanlige arbeidsfolk som lærere og sykepleiere, vil tvungen lønnsnemnd sitte lenger inne. Det vil bli sett på som maktbruk mot egne folk. Jonas Gahr Støres perspektiv er åtte år. Erna Solbergs horisont strekker seg nå bare til over sommeren.
[ Det trengs ikke vekt for å se et blåmerke. Og det trengs mye mer enn vekt for å se et barns helse. ]
Maktmiddelbruken nå gir farlig høy fart inn mot oppgjøret neste år. Det ligger an til skikkelig frontkollisjon. Unio framstår nå som offer for regjeringen og motparten i kommunenes spill. Unios medlemmer er opprørte, de er sinte og fortvila, og ikke minst er de lei seg. Sympatien er på deres side. Unios ledelse er derfor sikkert ikke for misfornøyd med tvang og den posisjonen det gir dem. På vei inn mot neste års hovedoppgjør er det langt mer å spille på. Da er ikke bare lønn på bordet, men også alt som står i tariffavtalene. Støtten virker nå å være stor blant folk flest for yrkesgrupper vi er helt prisgitt.
Man skal ikke undervurdere spillet. Forhandlinger er også spill, maktkamp, manipulasjon og lek med opinionen. Hvem spiller best? Sykepleiere og lærere har posisjonert seg godt etter årets mellomoppgjør som uansett ikke ville skaffet dem særlig bedre vilkår. To tilsynelatende løsbare situasjoner i Oslo og Fredrikstad utløste tvang. Kanskje var ikke Unio egentlig så interessert i en løsning på dem, når alt kommer til alt. I Unios Steffen Handal og Lill Sverresdatter Larsen har stat og kommune fått en formidabel motpart. Og nå har de overtaket.
Streiken i staten fortsetter på Røe Isaksens nåde. 2021 var en forpostfektning. I 2022 står slaget.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
