Kommentar

De største sikkerhetspolitiske veivalgene på 20 år

Det nye forsvarssamarbeidet mellom Norge og USA vil gi USA et historisk fotfeste i Norge.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Amerikanske marinesoldater på Værnes, ditto på Setermoen, bombefly på norske flyplasser og nå amerikanske enklaver på Sola, Rygge, Evenes og Ramsund, hvor mannskaper og våpen kan gå inn og ut sømløst. «Tilleggsavtalen mellom Norge og USA», som den nye avtalen heter, vil gi USA et historisk fotfeste i Norge. Under den kalde krigen var vi nøye med at lyttestasjonene, som ble bygd og finansiert av amerikanerne for å overvåke russerne, skulle driftes av nordmenn for ikke å komme i konflikt med basepolitikken, men det er lenge siden.

Bakteppet er store forandringer både i norsk og internasjonal politikk. Ved århundreskiftet kuttet Norge det territoriale mobiliseringsforsvaret til fordel for deltakelse i internasjonale operasjoner. USA ville det slik, og mobiliseringsforsvaret var blitt for dyrt. Målsettinger og planer ble underfinansiert år etter år. I stedet la vi etterretning, spesialsoldater og friske penger i potten for deltakelse ute under alliert ledelse, og satset på at solidariteten ville bli gjengjeldt i krise og krig. Den gangen kunne vi knapt øyne de langsiktige konsekvensene.

For det skjedde i en tid da USA var alene konge på haugen. Russland var i grøfta og Kina lå lavt. I dag dreier geopolitikken seg mer og mer om konflikten mellom USA og Kina, og de prøver å trekke EU og Russland inn på hver sin side av konflikten. Stormaktene planlegger for krigføring med de midlene som er til rådighet mens dialog og rustningskontroll ligger brakk i skyggenes land.

Den amerikanske administrasjonen la nettopp fram sitt budsjettforslag for neste år. Trumps opprustningsplaner videreføres, også på punkter hvor Biden lovte endringer, og det avsettes 112 milliarder dollar til forskning, utvikling og testing av nye våpen. Det er nesten dobbelt så mye som hele det russiske forsvarsbudsjettet. Nå er det militær høyteknologi med adresse Kina og Russland som gjelder etter en periode hvor Midtøsten påkalte andre typer innsatser. Vi kan bivåne det på nært hold når moderne våpen settes inn i nordområdene med støtte fra norsk territorium.

Russerne kompenserer for militær underlegenhet med hybrid krigføring.

—  

Under den kalde krigen var det sovjetiske fiendebildet entydig militært. Nå får det russiske fiendebildet næring fra russisk innenrikspolitikk som tramper på våre verdier, og fra russisk utnyttelse av det moderne samfunns sårbarheter. Russerne kompenserer for militær underlegenhet med hybrid krigføring, og norsk infrastruktur og næringsliv er utsatt. Dette har pågått lenge, men annekteringen av Krim og støtten til separatistene i Øst-Ukraina ble et veiskille.

Under den kalde krigen førte Norge en politikk for avskrekking og beroligelse. Avskrekking ved invasjonsforsvar og utholdenhet i påvente av alliert støtte. Beroligelse ved selvpålagte restriksjoner: nei til baser for allierte stridskrefter, nei til stasjonering av atomvåpen i fredstid og nei til kryssing av den 24. lengdegrad på norsk territorium. Styrkenærværet i ulike landsdeler fulgte dessuten bestemte mønstre som riktignok var klassifiserte, men ikke mer hemmelige enn at sovjetrusserne kunne følge med på dem.

I dag dreier avskrekkingen seg mindre om invasjonsforsvar og mer om gjengjeldelse mot russisk territorium. Beroligelsen er nedprioritert. Atompolitikken er uforandret, men USA har sine egne strategier og preferanser, så vi risikerer å medvirke til operasjoner uten å vite hva de går ut på og hvilke regionale og globale strategier de inngår i. De amerikanske enklavene på Sola, Rygge, Evenes og Ramsund har tilgang på tilliggende veier, havner og rullebaner, og ubåtanløpene har økt de siste årene. Dette er båter som har Barentshavet som et viktig operasjonsområde.

Bildet kompliseres av at NATO kanskje blir en global allianse til støtte for USA i kampen mot Kina. Jens Stoltenberg mener det er stemning for det. Erna Solberg mener derimot at NATO først og fremst skal være en forsvarsallianse for medlemmene og at det ikke er noe poeng at alliansen skal være alle steder. Det må være mulig å snakke om Kina uten at NATO trekkes inn, sier hun. Stoltenberg mener at NATO også bør engasjere seg i miljødebatten, mens Solberg mener en militær allianse ikke er rette adressaten. Dette blir viktige spørsmål på NATOs toppmøte 14. juni.

USA er en global militær makt som ser forholdet til de andre stormaktene i sammenheng. Kraftsamling mot Kina er hovedsaken og Russland er i ledtog med Kina. Men fortsatt er USAs forhold til Russland unikt i den forstand at det bygger på gjensidig aksept for kjernefysisk avskrekking. USA har aldri akseptert noe tilsvarende i forhold til Kina, og det har heller ikke India-Pakistan og India-Kina gjort seg imellom. Det unike bekreftes av den russisk-amerikanske avtalen om strategiske atomvåpen – Nye START- som er forlenget i fem år samtidig som det skal forhandles om en ny avtale. Siktemålet er stabilitet basert på en troverdig andreslagsevne på begge sider. Dette er grunnleggende viktig også for Norge. Geopolitikken i det er at mindre press mot russerne kan stille dem friere i forhold til Kina.

Til høsten skal Stortinget drøfte den nye avtalen med USA. I sentrum står den offensive amerikanske evnen som understøttes fra Norge; uforutsigbarheten ved USAs og Storbritannias operasjoner; og begrensningene på den norske kontrollen med det som skjer. Skal USA få det utvidede fotfestet avtalen innebærer? Skal vi bli med til Øst-Asia? Hva tenker vi om forholdet til Russland? Spørsmålene henger sammen og stiller oss overfor de viktigste sikkerhetspolitiske beslutningene på 20 år.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen