Jeg husker den dagen da vekta viste 27 kilo. Jeg aner ikke hvor gammel jeg var, men det var tidlig barneskolealder. Jeg var ikke spesielt tykk eller tynn, men seieren over å være blant dem som veide mindre enn 30 kilo, husker jeg.
Det var selvsagt ikke uttalt. Og det var kanskje ingens skyld heller, men av en eller annen grunn visste vi vekta til hverandre. Vi visste hvem som veide minst og mest. Hvorfor? Jo, vi ble jo veid på skolen. Og selv om skolen sikkert tok alle verdens hensyn, så snakker barn sammen om det de vet alle går gjennom sammen på skolen. Selv om veiinga skjer alene hos en helsesykepleier, og vekta kun rapporteres skånsomt og respektfullt til barnet og dets foreldre, så blir det jo ikke hemmelig.
[ Skriker du? Gråter du? Dette bør du vite om sinnet ditt (+) ]
Tenk om helsemyndighetene skjønte det? Men da måtte de kanskje prøvd å huske tilbake til da de selv var barn. Eller de kunne tatt til seg de mange varselsignalene som har kommet med jevne mellomrom de siste ti årene. Historiene har kommet på rekke og rad. En av de ferskeste er Mette Dybwad Torstensen som sto fram i Aftenposten og fortalte at hun utviklet anoreksi etter veiingen i 7. klasse. Hun fikk sjokk over å veie mer enn vennene.
Gjennom de ti siste årene har vi også hørt historiene fra foreldre som har opplevd avmakten ved at barnets spiseforstyrrelse startet med helsesykepleierens beskjed om at barnet er utenfor det som anses som “normalt”. Vi har også den siste tida hørt fra fagfolk som mener veiinga i beste fall ikke har effekt, men i verste fall skaper mer negativt kroppsfokus for unge.
Jeg gikk på barneskolen og rakk altså å bli veid før praksisen ble stoppet i 1997. Da var begrunnelsen at man ikke ville bidra til å traumatisere barn som har fedme. Det var lurt. Men jammen kom vekta tilbake til skolen igjen seinere.
Fedme. Det er jammen et uggent ord, altså. Og det skal ikke så altfor mye til før et barn faktisk havner i den kategorien. Noen få kilo skiller normalt og feit fra hverandre. Men for barnet vil forskjellen være enorm på om du får beskjed om at du er normal eller unormal, om du er del av «team tynn» eller «team tykk.»
[ Unge nede i 12-årsalderen vil endre på utseendet sitt ]
Det er en slags barnevariant av den omdiskuterte BMI-skalaen som brukes for å kategorisere barna. Iso-KMI, kalles tallet man regner ut. Dette tallet bør alltid sees i sammenheng med barnet/ungdommens utseende, kroppsfasong og andel fett-/muskelmasse og tidligere målinger av KMI, skriver Helsedirektoratet i sine anbefalinger til skolene. Det er selvsagt bra at de minner skolehelsetjenesten om dette. Men for barna blir vekta et tall de husker, uansett. Akkurat som jeg husker 27. Det magiske tallet som gjorde at jeg følte meg innafor en kort stund. Skrekken var jo å bikke 30.
Debatten om konsekvensen av veiing av skolebarn raste før Helsedirektoratet innførte veiing i skolen igjen for ti år siden. Bakgrunnen for at de ville børste støv av vekta hos skolehelsetjenesten, var funnet om at hver femte tredjeklassing (8-9-åringer) var overvektig. Nå ville de gi skolene et verktøy for å jobbe med dette. Og verktøyet var vekta.
Men hjalp det? Nei.
I perioden 2005–2018 har andelen 8- og 9-åringer med overvekt og fedme vært stabil, på i underkant av 20 prosent for gutter og omkring 20 prosent hos jenter, ifølge Folkehelseinstituttets folkehelseundersøkelse.
Så resultatet av at vi nå i ti år har veid massevis av skolebarn, er null vektnedgang, rett og slett. Hvorfor fungerer det ikke?
Det kan for eksempel henge sammen med at det ikke hjelper at skolehelsetjenesten forteller foreldre og barn og barnet er overvektig uten at de har mulighet til å følge dem opp skikkelig. Det var jo det som gjorde at en del helsesykepleiere steilet da re-innføringen av vekta kom.
Noen mener dessuten at det virker mot sin hensikt å veie barn for å bekjempe overvekt. En studie fra Berkley-universitetet i California, som Forskning.no omtalte tidligere i år, viser nettopp det. Å informere foreldre om at barnet er overvektig har ingen effekt. Selv om håpet er at familien kanskje da tar noen grep for et sunnere kosthold, kan det heller skape feil fokus.
Det kan også være at det finnes mer treffsikre måter å hjelpe familier til et sunt kosthold. Matservering i barnehager og skoler, for eksempel. Mangel på matpakke eller skikkelige matpakker er et reelt problem. Det er en grunn til at barnehager må sende ut påminnelse til foreldre om at godteri ikke er matpakke. Det hadde kanskje heller ikke skadet med en litt mer aktiv skolehverdag?
[ Melbys svik mot seksåringene: Det er nesten ikke til å tro ]
Overvekt er et stort problem. Og ingen foreldre ønsker at barna skal havne innen kategorien som utløser alarm. Derfor er det viktig at barns vekt holdes under oppsyn. Men hvorfor denne kollektive veiingen på skolen? Helsedirektoratet råder skolene til å snakke i klassen om veiingen for å normalisere. Det er sikkert godt ment, men da blir det et tema som barna snakker om, og spør hverandre om. Se for deg at man skulle gjort det samme i allmøtet på arbeidsplassen din. Det ville du aldri funnet deg i. For når vi er voksne vet vi jo at kropper er forskjellige. Og vi ville opplevd det som nedverdigende å bli veid på løpende bånd med kollegaer. Merkelig nok har barn gjerne de samme følelsene som voksne.
Skolehelsetjenesten og fastlegene vil kunne sjekke barns helse like godt uten at man har en egen veiedag på skolen. Argumentet om at veiesituasjonen er en mulighet for skolehelsetjenesten til å oppdage eventuell vold i hjemmet, holder heller ikke. Det trengs ikke vekt for å se et blåmerke. Og det trengs mye mer enn vekt for å se et barns helse. Det vet ansvarlige voksne. Og det er nettopp ansvarlige voksne som snarest bør sette en stopper for veiinga som ikke har påvist annet enn negativ effekt for barna.
