Kommentar

Farvel til norsk basepolitikk

Regjeringen vil gi amerikanske styrker tilgang til å etablere seg fast og operere på norsk jord. Det fører ikke til økt sikkerhet og slett ikke til økt stabilitet i nord.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

En ny avtale mellom USA og Norge vil avgi betydelige områder inne på flystasjonene Rygge, Sola og Evenes til det amerikanske forsvaret. Her skal de amerikanske soldatene operere som om de var hjemme i USA. De skal ha eksklusiv tilgang til disse områdene, som da unndras norsk suverenitet. De skal fritt reise ut og inn og skal fritt medføre det de trenger av våpen, utstyr og alt annet de finner nødvendig. USA får også førsterett til å straffeforfølge alle lovbrudd, også om de skjer utenfor området, men med unntak for særdeles grove forbrytelser.

Regjeringen hevder likevel at dette ikke er et brudd på norsk basepolitikk, som siden 1949 har fastslått at det ikke skal åpnes baser for fremmede styrker i Norge i fredstid. Her er det snakk om spissfindigheter: Hvor går grensen mellom faste baser og permanent nærvær? Om det finnes en slik grense, er det uansett temmelig uinteressant. Det helt avgjørende er hvordan dette oppfattes av russerne, og ikke minst hvilke mottiltak som blir truffet.

Det helt avgjørende er hvordan dette oppfattes av russerne.

—  

I en tid da spenningen mellom partene øker, kan vi være sikre på at enhver opptrapping fra den ene siden, vil bli besvart av den andre. Det vi risikerer, er flere nærgående russiske krigsfly på patrulje langs Norskekysten, økt marineaktivitet i Nordishavet og sterkt økende militær russisk aktivitet på Kola. Faren er stor for stadig større militær spenning, mindre stabilitet og økt risiko for konfrontasjoner som kan komme ut av kontroll.

Det skal to parter til for å skape konflikt. I Russland har vi nå å gjøre med et regime som i økende grad er autoritært. Landet har en stor og ødeleggende korrupsjon. Forbrytersyndikater og tidligere KGB-folk har fått avgjørende innflytelse i president Vladimir Putins Russland. Det er all grunn til å være på vakt og å protestere mot russisk politikk overfor Ukraina. Vesten følte det som en trussel da Russland tidligere i vår gjennomførte store militære øvelser rett nord før Ukrainas grense mot Russland. Men sett fra Moskva føler også russerne det som en alvorlig trussel at USA og NATO rykker stadig nærmere landets grenser.

Stikk i strid med løfter som ble gitt under forhandlingene om Tysklands samling, har NATO stadig flyttet seg østover og nærmere Moskva. Da den kalde krigen var over og den østlige forsvarsalliansen Warszawa-pakten ble oppløst, ble det fra Vestens side ikke oppfattet som en invitasjon til fredelig sameksistens, men som en militær seier og et klarsignal for NATOs framrykking. Land etter land er innlemmet i NATO. I dag patruljerer NATO-fly langs den russiske grensen i Estland, det er bygd avanserte radaranlegg og baser for raketter i Polen og Tsjekkia. NATO øver over alt i øst. Opptrappingen av USAs nærvær i Norge er en del av dette.

USA har fått langt friere spillerom i Norge enn det man hadde under den kalde krigen. NATO-styrker har fått øve mye nærmere grensen til Russland enn det man tillot den gang. US-marines har fått etablere en base for noen hundre mann på Værnes. At soldatene rullerer betyr ikke så mye så lenge nærværet er permanent. Avanserte amerikanske bombefly har fått operere fra Ørland. Og nå den såkalte «Supplementary Defense Cooperation Agreement» som går svært langt i å gi amerikanerne frie hender på «sine» områder i Rygge, Sola, Evenes og også på marinebasen Ramsund vest for Narvik.

Einar Gerhardsen innså betydningen av å dempe motsetningene til det som var Sovjetunionen.

—  

At Norge i 1949 gikk inn som medlem av den vestlige forsvarsalliansen NATO var både forståelig og riktig ut fra den truende utenrikspolitiske situasjonen den gang. Men Einar Gerhardsen og hans regjering innså også betydningen av å dempe motsetningene til det som den gang var Sovjetunionen. Ikke fremmede baser og ikke atomvåpen stasjonert på norsk jord var ufravikelige krav. Det virket, selv og det også var omstridt blant norske hauker. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide forsvarer det økte amerikanske nærværet: «Norges fokus på å balansere avskrekking og beroligelse gjør seg gjeldende også ved denne avtalen», har hun uttalt.

Vekten på avskrekking synes likevel å ha økt betraktelig. I hvert fall når man lytter til forsvarsminister Frank Bakke-Jensen. Hans hemningsløse arroganse kom klart fram i en Dagsnytt 18-sending der han avfeide SVs innsigelser med at disse var «nettopp et bevis på at avtalen er riktig for Norge».

Med de nye støttepunktene vil det stå USA fritt å bruke disse til å ivareta sine globale ambisjoner fra norsk territorium. Dette vil da være unndratt norsk kontroll. Det er ikke problemfritt. «I verste fall risikerer Norge å bli trukket inn i en konflikt som har utgangspunkt i norsk territorium, men som Norge ikke ønsker og som ikke nødvendigvis blir håndtert slik Norge ønsker», sier oberstløytnant Tormod Heier ved Forsvarets høgskole til Aftenposten. USA kan etterpå reise hjem, Norge forblir Russlands nærmeste nabo.

Det er nå opp til Stortinget å avgjøre den nye forsvarsavtalens skjebne. Først i form av en samtykkeproposisjon og deretter et lovforslag. Dessverre har signalene fra Arbeiderpartiet vært i overkant positive. Det har til nå vært forbausende lite offentlig debatt om denne avtalen, uhyre viktig som den er. Men for Arbeiderpartiet bør Gerhardsen-tradisjonen nå stå sterkt.

Erik Sagflaat

Tidligere utenriksredaktør i Dagsavisen.