Kommentar

Opptrapping satte fyr på forsvarsdebatten

Den militære opptrappingen i nord har utløst full krig blant forsvarsforskere. I stedet for å opplyse bekrefter de sine egne fortellinger og strategier. Det viser at det er behov for den nye forsvarskommisjonen.

Amerikanske B-1B bombefly på Ørland
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Hedda Langemyr

Hedda Langemyr

Daglig leder i fagplattformen UTSYN - Forum for utenriks og sikkerhet. Hun er tidligere leder av Norges Fredsråd og har bred kunnskap om norsk freds- og sikkerhetspolitikk. Hun er også styreleder for Nansenskolen.

Den siste måneden har det vært stor militær aktivitet i nord. Først kom meldingen om at amerikanske bombefly av typen B1-B Lancer skulle utplasseres på Ørlandet i en måneds tid, sammen med rundt 200 amerikanske soldater som skal trene med norske styrker. Deretter varslet Russland om en missiltest planlagt i internasjonalt farvann mellom fastlands-Norge og Bjørnøya. Samtidig som de amerikanske flyene landet på norsk jord, seilte det russiske krigsskipet «Marskalk Utstinov» inn i Varangerfjorden – på russisk side av grensen. Og litt lenger sør fulgte russiske jagerfly i forrige uke de amerikanske bombeflyene over Østersjøen.

I tillegg til denne utviklingen har debatten i forsvarskretser gått varm. Uenigheten mellom enkelte forsvarsforskere, med Tormod Heier og Kjell Inge Bjerga i førersetet, handler om hva som er årsaken til at forsvaret vårt er for lite, hva som er politikk basert på nasjonale forhold versus alliertes ønsker og behov, hva som er Norges handlingsrom og norske interesser i møte med stormaktene. Kjernen i dette er om det er vitenskapelig belegg for å forutsi vår samtidige og framtidige sikkerhetspolitikk.

Som kjent er det vanskelig å dokumentere noe som ikke har skjedd. På samme måte er det en øvelse å bygge sannsynlige scenarioer basert på historien, for i komplekse saker vil også de kunne ha mange ulike utfall. Om bedømmelsene var riktige vet vi ikke før lenge etterpå. Derfor er den sikkerhetspolitiske diskusjonen en hårfin eksersis, spesielt i en tid med mange variabler og mulige konsekvenser.

At den forsvars- og sikkerhetspolitiske debatten får høyere temperatur og at flere kobler seg på, kan ses i lys av den siste tidens militære aktivitet og opptrapping. Samtidig vitner siste ukes debatt om hvor viktig den kommende forsvarskommisjonen, som skal nedsettes av regjeringen, er.

Den kommende forsvarskommisjonen bør nettopp ta tak i det som så langt kan tyde på å bli konklusjonen i debatten – hva er norske interesser og mål framover, hvordan skal vi nå disse målene, hvilket konsept bør ligge til grunn for videreutvikling av vårt forsvar, og hvilke rammer vi har innenfor allianser, økonomi og teknologi. Noe ligger allerede fast, som vår geostrategiske plassering og vårt NATO-medlemskap.

For forsvar og politisk ledelse er det mange interesser som skal balanseres og mange hensyn å ta. Den økende militære aktiviteten fra amerikansk, britisk, eller nederlandsk side i Norge handler ikke bare om at vi vil ha mer alliert oppmerksomhet i nord fordi vårt eget forsvar er for lite. Det handler også om disse landenes egeninteresser, og stormaktenes signalisering til hverandre. Eksempelvis gjennomførte den russiske marinen i fjor høst en storøvelse utenfor Alaska, den største siden den kalde krigen, og i mars i fjor meldte britene om uvanlig høy aktivitet fra russiske fartøy i farvannet rundt Storbritannia. Dette bidrar igjen til at våre allierte ønsker økt aktivitet i nord. Samtidig er ikke våre alliertes egeninteresser alltid sammenfallende med Norges sikkerhetsinteresser i nordområdene.

Manglende evne til å skille mellom disse dimensjonene preger dermed i stor grad også den norske offentlige forsvarsdebatten, som tidvis blir forsterket av sektorprinsippet vi har her til lands – det vil si at hvert departement er ansvarlig for det som foregår innenfor egen sektor og finansiering av denne.

Saken om Bergen Engines er et godt eksempel: det ble nylig kjent at Bergen Engines planlegges solgt til russiske TMH International. Bergen Engines leverer motorer til norske marinefartøy, inkludert etterretningsskipet Marjata, og det er bekymring rundt om norsk forsvarsteknologi kan havne i russisk eie. Tirsdag varslet regjeringen at den vurderer å bruke sikkerhetsloven til å stanse det planlagte salget og seinere samme dag bekrefter Rolls-Royce overfor NTB at salget er satt på pause inntil videre. Saken viser at Norge trenger en nasjonal strategi for kartlegging av kritisk infrastruktur, inkludert teknologi, og en politisk bevisstgjøring rundt konsekvenser av salg til land som kan snu seg mot oss.

Med et komplekst saksfelt som handler om sikkerhetspolitikk i nåtid og framtid finnes det ingen fasitsvar. Det er like sannsynlig at premissene for det ene eller andre standpunktet er riktig – eller feil. Samtidig er ikke skottene mellom fred, krise og krig like vanntette lenger. I moderne krigføring brukes militære og ikke-militære virkemidler om hverandre, noe som gjør det krevende å føre en helhetlig sikkerhetspolitikk for å forebygge og håndtere kriser så lenge sektorprinsippet fortsatt står sterkt.

Dette viser hvor viktig det er at forsvarskommisjonen som skal nedsettes får en bred sammensetning og et bredt mandat, på tvers av sektorer, slik at man ikke står i fare for at anbefalingene låses til bestemte forskningsfelt eller fortellinger, men derimot holdes åpen og så fordomsfri som mulig. Kommisjonen bør ha strategisk bredde- og dybdesyn og få et tydelig mandat til å utfordre etablerte tankesett, slik at alle sannsynlige alternativer legges fram og kan diskuteres.

Kommisjonen må også sikte mot å (gjen)etablere en sterkere felles forankring av, og forståelse for, norske forsvars- og sikkerhetspolitiske interesser. Den sikkerhetspolitiske utviklingen og våre tidligere valg har ført til at vi har fått mer militær aktivitet og internasjonal tilstedeværelse i nord. Men det er uvisst om myndighetene i forkant tok innover seg de mulige konsekvensene av dette, i en tid med økte spenninger. Dette gjelder både når det kommer til infrastruktur, nok forsvarspersonell, og grad av forståelse for slike endringsprosesser i sivilbefolkningen.

Derfor er kunnskapsformidling og bred debatt om forsvar og sikkerhet i åpent lende enda viktigere – nettopp for å se sakskomplekset i sammenheng på tvers av sektorer og for å bygge økt bevissthet og forståelse. Det utgjør et viktig grunnlag for god forankring, videre utvikling av totalforsvaret og for å bygge motstandsdyktighet.