Kommentar

Kan atomavtalen reddes fra en jungel av sanksjoner?

Ved bordet i Wien sitter Iran og stormaktene. I potten ligger amerikansk gjeninntreden i atomavtalen.

USAs president Joe Biden med førstedame Jill Biden på plenen utenfor Det hvite hus etter et helgebesøk i hjemstaten Delaware.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Biden hadde varslet at han ville inn igjen, men da han var på plass i Det hvite hus sa han at det ikke hastet. Han hadde mer enn nok å henge fingrene i, og medarbeiderne var ikke samsnakket. Sanksjonene ble liggende urørt, og man begynte å frykte en strategi for gradvise lettelser i et forsøk på å reforhandle atomavtalen. Gitt den totale mangelen på tillit mellom partene og den konservative dreiningen i iransk politikk ville det vært dødfødt.

Fra Wien kommer det nå andre signaler. Der ble det nedsatt to ekspertgrupper denne måneden for å kartlegge hva Iran og USA må gjøre for å etterleve sine forpliktelser. Iranerne har gjenopptatt atomprogrammet og må gå tilbake på det. Det er de klare for å gjøre. USA må heve sanksjonene. Det er vanskeligere.

Da Trump trakk seg ut i 2018 la han «maksimum press» på Iran. På toppen av de gamle sanksjonene dynget han lag på lag av nye, slik at det nå er 1600 sanksjonsvedtak som må gjennomgås. For å gjøre det så vanskelig som mulig å reversere dem ble noen av dem plassert under andre rubrikker enn atomavtalen. For eksempel ble sanksjonene mot den iranske sentralbanken gjeninnført under henvisning til iransk terrorisme og dermed beskyttet under en annen del av regelverket.

USA må heve sanksjonene. Det er vanskeligere.

Spørsmålet er om Biden har vilje og evne til å reversere dette. Forhandlerne har gitt Iran eksempler på sanksjoner de vil heve og sanksjoner de ikke vil røre. Siden iranerne har reagert positivt på signalene er det nærliggende å tro at olje og finans er i første kategori. Kanskje ligger sanksjonene mot Revolusjonsgarden i den andre. Iran har sagt at gjeninntreden må bety gjeninntreden i den eksisterende avtalen og ingenting annet, ikke ett ord lagt til eller trukket fra. Men selv om Biden er innstilt på å gå tilbake til tiden før 2018 må iranerne vise fleksibilitet, for det ligger mange djevler i detaljene. USA vil fortsatt ha sanksjoner mot rakettprogrammet, terrorisme og menneskerettsbrudd. Det som gjelder atomprogrammet utgjør omtrent halvparten av totalen.

Spørsmålet er også hvor fort det kan gå. Det er presidentvalg i Iran i juni og en konservativ kandidat forventes å vinne. I så fall vil Iran stille med et nytt og steilere forhandlingsteam, så jo mer som er på plass før den tid jo bedre. Kanskje kan man enes om hva som skal skje før valget og gi mer tid til gjennomføringen, men da skal mye klaffe. I øyeblikket virker forhandlerne optimistiske, men de vanskeligste spørsmålene ligger foran dem. Iranerne har sagt at de vil verifisere sanksjonslettelsene før de konkluderer, og det samme gjelder andre veien. Den ballen ligger hos det internasjonale Atomenergibyrået. Den iranske sjefforhandleren sier at hvis de merker at samtalene beveger seg sidelengs og drar ut på tid vil Iran trekke seg ut.

Ved bordet i Wien sitter avtalens felleskommisjon, det vil si iranerne, europeerne, russerne og kineserne. De to sistnevnte har større innflytelse i Midtøsten enn de hadde i 2015. Amerikanerne sitter et annet sted, for de kan ikke være inne og ute av avtalen på samme tid. Dermed er de avskåret fra å øve direkte innflytelse på tonen i samtalene. Men nå er det satt ned en tredje ekspertgruppe som skal se på rekkefølgen av de amerikanske og iranske stegene mot gjeninntreden og når og hvordan USA kan få plass ved forhandlingsbordet.

Iran er slitent. Trumps sanksjoner har satt dype spor.

Biden vil bruke atomavtalen som plattform for forhandlinger om Irans rakettvåpen og militære aktiviteter andre steder i regionen. I den forbindelse har en representant for revolusjonsgarden berettet at da han for ti år siden tok til orde for missiler med større rekkevidde, sa øverste leder at han hadde en annen prioritet: Større treffnøyaktighet. Det har de flere ganger vist at de har oppnådd. Dette har høynet verdien av rakettvåpnene betraktelig, og i mangelen av eget flyvåpen sitter begrensninger på dem veldig langt inne. Det samme gjelder engasjementene i Irak, Syria og Libanon (Hezbollah), som iranerne ser som framskutt forsvar for eget land, skjønt dette er regionale spørsmål som gir større rom for endringer.

Avtalen er forankret i en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd som er bindende for alle medlemsland, Hele verden følger med og landene i Midtøsten i særdeleshet. Der er samtaleklimaet bedre nå. Blokaden av Qatar er hevet, forholdet mellom Emiratene og Iran er bedre enn på lenge, Bagdad er oppmann for samtaler mellom Iran og Saudi-Arabia, Israel har normalisert forholdet til Emiratene, Bahrain, Marokko og Sudan, og det er bevegelse på mange hold for å få slutt på krigen i Jemen. Motstanden mot reetablering av atomavtalen har avtatt. Unntaket er Israel, hvor Netanyahu gjør hva han kan for å stikke kjepper i hjulene for samtalene i Wien. At iranerne ikke greier å beskytte seg mot israelsk sabotasje er pinlig, men så langt har de ikke reagert overilt og satt forhandlingene i fare.

Iran er slitent. Trumps sanksjoner har satt dype spor. Folk flest vil ha åpning mot omverdenen, handel og investeringer, og bli behandlet med respekt. Ungdomskullene er store, og misnøyen med regimet er utbredt. Ledelsen er alderstegen og virker sliten, den også. Men regimet er seigt, og i siste instans beskyttes det av revolusjonsgarden. Øverste leder har alltid sagt at man ikke kan stole på USA og har fått rett i det, men i 2015 var åpningen mot omverdenen så populær at han måtte bli med på ferden. Gis det en ny mulighet har han ikke noe annet valg denne gangen heller.