Kultur

Slik ble Oscar-nominerte «Do Not Split» til

Selv med råmateriale fra 140 dager med intens filming, var det klart for Anders Hammer: Det måtte bli en kort dokumentar. Her forteller han hvorfor – og hvordan den Oscar-nominerte filmen «Do Not Split» ble til.

35 minutter – det endte filmen «Do Not Split» opp med etter 140 dager med filming over 12 måneder i Hongkong i 2019 og 2020. Det er en forlenget utgave av den opprinnelige versjonen på 20 minutter av kortdokumentaren.

Natt til mandag norsk tid blir det klart om «Do Not Split» får Oscar for beste kortdokumentar. Journalist og dokumentarfilmskaper Anders Hammer har filmet, regissert og produsert filmen, med Charlotte Cook som medprodusent.

Koronabegrensninger gjør at han ikke kunne ta turen til USA. Han blir sittende i et TV-studio her i Norge med satellittoverføring til utdelingen i Los Angeles, sammen med Martin Horntveth, som er barndomsvenn og langvarig samarbeidspartner, og har komponert musikken til «Do Not Split».

– Begynte med festivalstemning

Protestene hadde så vidt begynt da Anders Hammer i juli 2019 dro til Hongkong for å undersøke hva som skjedde. Folk demonstrerte fordi de opplevde at grunnleggende demokratiske rettigheter var truet og i ferd med å forsvinne, ved at Kinas myndigheter fikk stadig sterkere grep om Hongkong.

– I begynnelsen var det mange store demonstrasjoner med både barn og eldre kom sammen, det var en positiv stemning. For meg er det mest naturlig å sammenligne det med en festivalstemning. Folk smilte og lagde sanger. En del av protestene var ikkevoldelige og rolige, de hadde en del fine og morsomme måter å aksjonere på, forteller Anders Hammer.

Han begynte å filme, og holdt seg tett med demonstrantene. Hammer, som tidligere hadde dekket opptøyer i Egypt og hadde mange år bak seg fra arbeid med konflikt i Afghanistan, Irak og Syria, skjønte at et nytt dokumentarprosjekt var i emning.

Se «Do Not Split» her.

Antatt med en gang

– Jeg ble tidlig klar over at jeg ikke ville kunne løse det alene som et norsk dokumentarprosjekt, for i Norge er de som har økonomisk interesse av å finansiere en dokumentarfilm først og fremst opptatt av norske historier og nordmenn i hovedrollen, og jeg ville lage en film med globalt perspektiv, sier Hammer.

Førstevalget hans var Field of Vision, et amerikansk dokumentarselskap han hadde jobbet med i en lengre periode tidligere, da han lagde en serie i Irak og Syria.

– Jeg kjenner dem godt, og har god erfaring med å jobbe med dem, og tenkte at et såpass uforutsigbart prosjekt, hvor jeg også eksperimenterte filmatisk, ville det være den beste mulige koblingen for meg. Så det var det første stedet jeg «pitchet» det. Det ble antatt med en gang basert på en pilot jeg hadde laget.

Anders Hammer har fått internasjonal medieoppmerksomhet med Oscar-nominasjonen.

Hammer sikret seg også produksjonsstøtte fra Fritt Ord og Viken Filmsenter. Med Field of Vision diskuterte han hvordan han kunne videreutvikle prosjektet på best mulig måte. Hammer hadde allerede funnet en metode som gikk ut på å filme med perspektiv fra demonstrantene.

– Målet til Field of Vision var at jeg skulle få fortsette med metoden jeg hadde gått i gang med, å være ute hver dag og filme tettest mulig, og så ville de dekke opp rundt, avlaste og hjelpe meg. Det gjorde det mye enklere for meg å bare fortsette å være i Hongkong.

Så folk bli banket opp

I filmen løper og går han med demonstrantene, og er der også når de etter hvert blir møtt med tåregass og gummikuler av politiet. Det er en film uten fortellerstemme. Historien fortelles gjennom nære opptak, bare avbrutt av enkeltklipp av aktivistene som snakker.

Selv om han var midt i opptøyene, var han ikke spesielt bekymret for egen sikkerhet.

– Alle rundt meg var i mye større fare. Demonstrantene risikerte lange fengselsstraffer og fikk en veldig brutal behandling av politiet. Jeg så at de ble banket opp, slengt i bakken og arrestert. Det var ikke tvil om at det var veldig usikre forhold, men jeg ble veldig bevisst på at jeg var den som var minst i fare der, sier Hammer.

Lokale reportere hadde dessuten større problemer enn de utenlandske.

– Listen var lavere for politiet for å plage dem og legge fysiske hindringer i veien for dem. Det var et urettferdig system. Men etter hvert ble politiet også mer aggressivt innstilt overfor oss utenlandske journalister og fotografer. De syntes nok at vi gikk i veien eller sympatiserte for mye med demonstrantene. De kastet en sjokkgranat på meg som jeg fikk helt opp i kameraet, som var veldig ubehagelig. Det var også veldig ubehagelig å være så lenge i tåregass, hver dag i mange måneder. Jeg kjente det jo også fysisk, kroppen reagerer veldig negativt på det. De brukte også vannkanoner med en væske som man fikk utslett av, og kroppen ble nærmest «satt i fyr».

Måtte bli kort film

Etter de første ukene forsvant «festivalstemningen» i Hongkong.

– Etter hvert som demonstrasjonene varte mye lenger enn både aktivistene selv og vi hadde forutsett, eskalerte det. Det ble mer brutalt fra politiets side, og mer dramatisk i gatene, det ble mer vold. Da gikk en del av det håpet over til en tydelig følelse av desperasjon blant demonstrantene. Det var fortsatt en solidaritetsfølelse mellom dem, men det var mye mer frykt og desperasjon som preget andre halvdel av protestene enn tidlig om sommeren. Det ble dystrere og dystrere utover høsten 2019, og den negative utviklingen har egentlig bare fortsatt.

Hammer filmer i tåregassen i Hongkong

Han fulgte aktivistene hver ettermiddag og utover kveldene og nettene, og så gjennom og klippet hver formiddag. Til tross for stoffmengden, ble det tidlig klart at det skulle bli en kortdokumentar.

– Field of Vision spesialiserer seg på kortdokumentarer, det er tredje år på rad de har en film som er nominert til Oscar i denne kategorien. De har veldig tro på formatet, og mener det er en viktig dokumentarsjanger som kan skape stor oppmerksomhet rundt det som tas opp i filmene. Det er jeg helt enig i. Den filmen jeg har laget tidligere som har fått mest oppmerksomhet fram til nå, var en 22 minutter lang dokumentar om en ung syrisk kvinne som prøvde å flykte til Europa, forteller Hammer.

I «Ranias flukt» filmer Rania deler av filmen selv under flukten, mens Anders Hammer filmer andre deler, og er regissør og produsent. «Escape from Syria: Rania’s Odyssey», som den heter på engelsk, ble publisert på nettsidene til The Guardian.

– Den gikk viralt veldig fort. Over 100.000 mennesker delte lenke til filmen på sosiale medier, og nesten alle skrev en begrunnelse for hvorfor de ville at andre skulle se den. Det satte i gang en global reaksjon jeg aldri har opplevd før. Det var veldig givende å jobbe med det prosjektet og se hvordan man kan nå mange via dokumentar på nett.

For «Ranias flukt» fikk han The Webby Awards. Dokumentaren vant også «One World Media Awards 2018» i London i kategorien beste fluktrapportering.

Når ut til mange

Formatet fungerte så godt at han ville bruke det også i Hongkong.

– Ved å gjøre en dokumentar tilgjengelig på nettet i et kort format er det større sjanse for at mange vil se det enn om man gjør det mer tradisjonelt og lager en film på halvannen time. Jeg gjør gjerne det også, men målet med denne produksjonen var å gå inn i hendelser som fortsatt pågår. På den måten kan man skape oppmerksomhet om noe som ennå ikke er avsluttet. Jeg har et veldig journalistisk perspektiv på det jeg jobber med, sier Hammer.

En slik effekt har «Do Not Split» også fått. Situasjonen i Hongkong har fått enda mer oppmerksomhet etter at kinesiske myndigheter har bestemt at Oscar-sendingen ikke skal sendes på kinesisk TV. Den vil heller ikke bli sendt på TV i Hongkong. Det er første gang på 52 år.

Etter mange måneder i Hongkong satt Hammer igjen med enorme mengder materiale.

– Jeg har aldri hatt tilgang på så mye råmateriale som jeg har filmet selv som da. Dermed savnet jeg ikke materiale, det ble mer snakk om å begrense det og skru det til, og fortelle en historie som sier noe mer enn at det er veldig dramatiske hendelser som foregår.

Demonstrasjonene i Hongkong pågikk i mange måneder. Her fra august 2019.

I fengsel og eksil

Hammer dro fra Hongkong i slutten av januar 2020. Den siste store demonstrasjonen var 1. januar 2020, er årlig protestmarkering. Koronaviruset hadde da så vidt begynt å spre seg. Aktivistene ga seg med protestene.

– Jeg kunne ikke forstå at de kunne holde på så lenge som det gjorde, for det var på en måte en fysisk selvmotsigelse at det skulle gå. Så kom pandemien dem i forkjøpet.

En foreløpig versjon på 20 minutter av «Do Not Split» hadde premiere på Sundance-festivalen i USA januar 2020.

– Da jeg dro dit var jeg bestemt på at jeg ville lage en lengre versjon for å vise de endringene som var i ferd med å skje. Koronapandemien hadde begynt, og vi ventet også på svaret på protestene fra Kina. Jeg var helt sikker på at det ville komme i en eller annen form, men jeg hadde ikke forutsett at det skulle bli så strengt og restriktivt som den sikkerhetsloven som kom i juni. Da den kom, ville jeg også få det med i filmen.

I dag er mange av aktivistene i filmen enten fengslet eller i eksil.

– Rommet for protester ble helt annerledes med pandemien, og mye vanskeligere etter den nye sikkerhetsloven, sier Hammer.

– Ironisk

Anders Hammer fikk nettopp Internasjonal Reporter-prisen for «Do Not Split» her i Norge. I internasjonale medier har han gått fra intervju til intervju. Ekstra mye omtale har filmen altså fått på grunn av kinesiske myndigheters sensurering av Oscar-utdelingen, som trolig kommer både av «Do Not Split» og den kinesisk-amerikanske regissøren Chloé Zhao, som er Oscar-nominert med sin film «Nomadland».

Hammer kaller det ironisk at reaksjonene fra Beijing etter filmen har gitt enda mer oppmerksomhet til aktivistenes kamp for demokrati.

– Det at filmen har fått mye oppmerksomhet er et tegn på at vi får det til på et visst nivå. Vi feirer ikke slik vi kanskje hadde gjort om det var en fiksjonsfilm, men vi er glade for nominasjonen og at det viderefører debatten om den kritiske utviklingen i Hongkong.

---

Anders Hammer

  • Født 1977, oppvokst i Tønsberg. Bor nå i Oslo.
  • Jobbet som journalist i Dagsavisen før han flyttet til Afghanistan i 2007, hvor han bodde i seks år.
  • Har dekket konflikter for blant annet NRK, Dagbladet, Morgenbladet og regionsavisene. Har regissert en rekke filmer som er blitt vist i NRK Brennpunkt.
  • Bøker: «Drømmekrigen» (2010), «Heia Kabul!» (2013) og «Faryab. Arven etter Norge» (2019). Bøker med Carsten Jensen: «Alt dette kunne vært unngått» (2014) og «Krigen som aldri tar slutt» (2016).
  • For kortdokumentaren «Ranias flukt», om en ung kvinnes flukt fra Syria til Europa, fikk han The Webby Awards i 2018.
  • Årets frilanser i 2010, tildelt Fritt Ord-prisen i 2011, Den store journalistprisen i 2014.

---