I 60 år har to tankeganger preget utformingen av atompolitikken. En av dem, rustningskontroll, tar utgangspunkt i hendelsesforløpet fram mot første verdenskrig – opptrapping til en krig ingen egentlig ønsket – og har ført til en rekke internasjonale avtaler for å hindre det: Direkte kanaler for kommunikasjon mellom atommaktene, ikke-spredningsavtaler, tillitsskapende tiltak og avtaler for begrensning og reduksjon av atomarsenalene. Den røde tråden har vært å gjøre avskrekkingen så stabil og lite risikofylt som mulig.
Den andre tankegangen holder fast ved at angrepskrig kan inntreffe, slik som i 1939, og at man derfor må forberede seg på å kjempe og avslutte krigen på best mulige vilkår, med atomvåpen om nødvendig. Tilhengerne mener slike forberedelser kan forhindre krig ved at motparten innser at man ikke har noe å vinne på å angripe.
Dette er en moderne versjon av den gamle oppskriften si vis pacem para bellum: Hvis du vil fred forbered deg på krig. Nedsiden er at en slik politikk er rustningsdrivende, og det er der vi er nå. Forholdet mellom stormaktene er anstrengt, og nye våpen med økt treffnøyaktighet, cyber, bioteknologi og kunstig intelligens kan ikke kvantifiseres og begrenses med kjente metoder. Viktige avtaler om rustningskontroll og tillitsskapende tiltak har brutt sammen eller dør en stille død. Opprustningen er massiv.
[ 100 år gamle Benjamin Ferencz dømte nazistene i Nürnberg – nå er han kritisk til Norge ]
Den nylig inngåtte Forbudstraktaten mot atomvåpen bryter med den etablerte tenkningen. Den fikk Nobels fredspris i 2017 og trådte i kraft i januar i år.
Avtalen sier nei til enhver bruk av atomvåpen, også i gjengjeldelsesøyemed. Avskrekkingspolitikken forkastes fordi risikoen for at den bryter sammen er for stor. Gjør den det er det overhengende fare for at alt som skal forsvares blir ødelagt.
Avtaler om rustningskontroll og tillitsskapende tiltak har brutt sammen eller dør en stille død.
— Sverre Lodgaard
Ved siste årsskifte hadde 51 stater ratifisert den, 37 hadde undertegnet men ikke ratifisert, og ytterligere 50 stater hadde tilkjennegitt sin støtte ved stemmegivning i FN. Norge støtter ikke avtalen.
Traktaten pådro seg stormaktenes vrede. Atommaktene og USAs allierte, til sammen cirka 40 land, står imot. Frontene er steile. Traktaten har fått en del ufortjent tyn – ikke uvanlig når man bryter med det oppleste og vedtatte.
Før partiene drøfter på landsmøtene hvordan Norge bør forholde seg, bør det derfor ryddes litt i argumentasjonen:
* Avtalen virker splittende og er til hinder for andre nedrustningsinitiativ. Det er økende splittelse mellom partene i ikke-spredningsavtalen (NPT), men det er først og fremst fordi atommaktene ikke lever opp til sine nedrustningsforpliktelser. At traktaten skulle forkludre andre initiativ er en meningsløs påstand, for det har ikke vært tatt noen slike initiativ på lenge.
* Avtalen har svakere verifikasjonsbestemmelser enn NPT. Denne gjengangeren savner begrunnelse. Problemet, i kortversjon, er at et halvt dusin land med kjernefysisk aktivitet har sagt nei til den strengeste versjonen av IAEAs sikkerhetskontroll, og det gjelder uavhengig av avtale (Egypt under henvisning til Israel).
* Avtalen kan føre til ensidig nedrustning, for den spiller i hendene på autoritære stater som ikke utsettes for folkelig press for å ruste ned. Så lite tillit til vårt demokratiske styresett er det vel få som har. Forbudstraktaten er i hvert fall ikke noe arnested for slik tenkning. Vi kan trygt gå ut fra at stormaktene vil gjøre sitt beste for å utligne hverandre til enhver tid. Hvis det er noen trøst er USA militært overlegent i de fleste henseende.
* Så lenge atommaktene ikke deltar blir ikke et eneste atomvåpen fjernet. Selvsagt ikke. De deltar ikke fordi de vil beholde våpnene, og så lenge de gjør det blir de ikke fjernet. Dette er sirkulær logikk og tom polemikk.
* Avtalen tar ikke den internasjonale sikkerhetspolitiske situasjon i betraktning. Visst gjør den det, men partene i Forbudstraktaten trekker andre konklusjoner av den. De mener risikoen for at avskrekkingen bryter sammen er for stor og peker på gullstandarden for sikkerhet i atomalderen: nedrustning til null.
* Forbudstraktaten er forenlig med NATO-medlemskapet. Den er forenlig med Atlanterhavspakten, slik tilhengerne påpeker, men ikke med vedtakene om alliansens forsvarsplanlegging og atomstrategi. Det er det siste som er den harde realiteten. Atlanterhavspakten av 1949 sier ingenting om militær strategi, enn si atomstrategi. Det kom senere.
[ Forsker: – Den beste måten å holde Norge unna krig på, er å ha en president som Trump i USA ]
Disse påstandene bør parkeres til fordel for en mest mulig virkelighetsnær diskusjon om de nye realitetene. Ti år har gått siden NATO vedtok sitt nåværende strategiske konsept og mye har skjedd siden da. Gamle konklusjoner bør prøves på nytt og nye spørsmål besvares. Blant dem følgende:
– Er atomparaplyen troverdig? Er USA klar til å bruke atomvåpen mot Russland i forsvaret av Norge?
– Er vi innforstått med og enig i at atomvåpen kan brukes på norsk område for å stoppe et russisk angrep? Bør vi la oss forsvare på den måten?
– Russland er ikke Sovjetunionen, NATO er sterkt, og konvensjonelle våpen har økt nøyaktighet og ødeleggelseskraft. Er det realistisk og ønskelig å basere forsvaret av Norge på konvensjonelle våpen?
– Hvis vi tiltrer Forbudstraktaten, hva blir konsekvensene for NATO-medlemskapet? Ingen vet før vi har prøvd, så har vi is i magen til det? Mye avhenger av om vi greier å gjøre felles sak med andre allierte.
– Folk flest sier nei til atomvåpen, men de fleste sier også ja til NATO. Flere partier vil derfor søke et kompromiss. Hvordan kan det se ut?
– Kan omlegging av NATOs strategi til ikke-første-bruk av atomvåpen være en del av et slikt kompromiss? En doktrine om Ikke-første-bruk innebærer at atomvåpnene tillegges én funksjon og bare én – å hindre at andre bruker sine – og den nye amerikanske administrasjonen virker interessert.
Godt landsmøte!