I 1928 ble opiumsloven (lov om ind- og udførsel av opium) endret. Der den før kun hadde omfattet bruk av opiater og kokain ble den utvidet til å også dekke bruk av en rekke andre narkotiske stoffer. I tillegg ble det innført straffebestemmelser. Bruk av rusmidler som var omfattet av loven kunne straffes med bøter eller med fengsel i inntil seks måneder.
Vi har altså straffet narkotikabruk i nesten 100 år.
[ Stenge hele landet, sier du? Men hva med hytta? Hva med den? For vi må jo få dra på hytta i påska! ]
Det heter seg at galskap er å gjøre det samme om og om igjen, og forvente endrede resultater. Det kan kanskje være noe å tenke på for stortingspolitikerne som snart skal stemme over Regjeringens forslag til rusreform.
Rusreformen går kort fortalt ut på å endre myndighetenes reaksjon mot personer som blir tatt med mindre mengder narkotika fra straff til hjelp og oppfølging. Denne oppfølgingen er obligatorisk. Det er altså ikke snakk om legalisering eller frislipp, men om å møte rusbrukere med helse- og omsorgstjenester i stedet for med straffesystemet. Politiet skal fortsatt avdekke bruk, kroppsvisitere og beslaglegge narkotika, men i stedet for bot eller urinprøvekontrakt, blir man sendt til noen som kan hjelpe.
Allerede i 1975 ble det lagt fram en stortingsmelding som slo fast at rusmisbruk primært er et helseproblem.
Ideen er ikke akkurat ny. Allerede i 1975 ble det lagt fram en stortingsmelding som slo fast at rusmisbruk primært er et helseproblem, og ikke noe som bør møtes med straff. Likevel har det ikke vært tilstrekkelig politisk vilje til gjøre endringer i systemet. Men nå er altså muligheten snart her igjen, og den bør politikerne på Stortinget gripe med begge hender.
[ Det er et ekstremt fett privilegium vi innrømmer våre rikeste og minst trengende. ]
Det er nemlig lite som tyder på at å straffe rusbrukere har noe særlig for seg. Tvert imot. Det er ikke påvist noen sammenheng mellom et strengt straffenivå og redusert bruk av narkotika, men det er påvist en rekke negative effekter av straff. Når rusbruk er straffbart, vegrer folk som sliter med rusmidler seg for å oppsøke hjelp. Samtidig er folk som har blitt straffet for rusbruk utsatt for stigmatisering. Straffedømte generelt, og de som er straffedømt for rusbruk spesielt, skyves ofte til siden av samfunnet. Er en ungdom på skråplanet, gir skammen og stigmatiseringen et dytt i ryggen.
Men rehabilitering og prevensjon er ikke de eneste funksjonene straff har, selv om det ofte er behagelig å tenke på det i slike siviliserte baner. Straff har også som funksjon å straffe. Å demonstrere at du har gjort noe som samfunnet ser som uakseptabelt. Og når vi vet at å straffe rusbrukere verken funker godt som rehabiliteringstiltak eller som avskrekking er det bare straffeaspektet som står igjen som begrunnelse for å bruke straff.
Det er ikke nødvendigvis noe galt i det. Straff har sin plass, og slik samfunnet vårt er bygd opp må noen handlinger rett og slett straffes. Men straff er også et av de aller mest inngripende virkemidlene staten har å bruke mot oss som borgere. Derfor må straff også begrunnes bedre enn bruk av mindre inngripende tiltak.
[ Når statens leder gjemmer seg bak en øyeinfeksjon og finjuss. Og familien sin. ]
Nettopp dette syns jeg er helt fraværende i debatten om rusreform. Det synes ikke å være noen som er villige til å argumentere for at bruk av rusmidler (som ikke er alkohol) i seg selv er en straffverdig handling.
Særlig virker alle å være enige om at tunge misbrukere er en gruppe som trenger hjelp. Men at straff kommer til kort gjelder ikke bare rusmisbrukere, selv om jeg registrerer at noen ønsker seg et skille der man hjelper misbrukere og fortsetter å straffe de som driver med rekreasjonelt bruk.
Det er mange grunner til at det er en dårlig idé. For det første blir det en håpløs vurdering å skulle foreta. For det andre er det som nevnt lite som tyder på at trusselen om straff virker avskrekkende i dag, heller ikke for rekreasjonelt bruk.
Fravær av straff betyr heller ikke fravær av konsekvenser. Rusreformen legger bare opp til at disse konsekvensene består av obligatorisk hjelp og veiledning i stedet for fengsel og bøter. Ungdom som blir tatt må møte opp sammen med foreldrene sine, og dersom foreldrene ikke følger opp kan barnevernet kobles inn.
Det er på østkanten i Oslo flest ungdommer blir tatt av politiet for cannabisbruk.
Dessuten er det viktig å være klar over at kriminaliseringen av rusmidler håndheves på en måte som forsterker allerede eksisterende ulikheter i samfunnet. Minoriteter og fattige straffes langt oftere for rusbruk. Det er på østkanten i Oslo flest ungdommer blir tatt av politiet for cannabisbruk, til tross for at det faktisk brukes mer cannabis blant unge i bydeler på vestkanten. Disse skjevhetene fører også til at gruppene som rammes mister tilliten til politi og styresmakter, som igjen ytterligere forsterker forskjeller og utenforskap.
Ved å flytte ansvaret for oppfølging av rusbruk vekk fra politiet og over til helse- og omsorgstjenester frigjør man ikke bare ressurser til etterforskning av mer alvorlig kriminalitet, men man skaper også en mulighet til å gjenreise tilliten til politiet hos grupper som i dag blir marginalisert.
[ Fremskrittspartiet og Senterpartiet legger seg på en nasjonalegoistisk linje. ]
Etter planen skal Stortinget stemme over rusreformen i juni. Jeg håper terskelen er høy for å stemme mot. Det burde være tilstrekkelig å se på hvordan saker om rusbruk behandles nå, og spørre seg selv om man virkelig tror dagens system funker til det beste for brukerne, for politiet, eller for samfunnet som helhet.
Galskap er å gjøre det samme i nesten hundre år, se at det ikke virker, og så stemme mot en endring.