Den kinesiske kulturrevolusjonen var en brutal utrenskning av annerledestenkende, som utartet til en massesuggesjon der folk ble forfulgt, fysisk mishandlet og ikke så sjelden drept.
I en kronikk i Dagens Næringsliv nylig trakk statsviter Asle Toje paralleller mellom den maoistiske kulturrevolusjonen og dagens Europa og Norge.
«Det går en rød tråd fra multikulturalisme, via historisk revisjonisme, til #Metoo og #blacklivesmatter», skrev han.
[ Slår alarm om konsekvensene av pandemien: – Vi har knappe ti år på oss ]
Den røde tråden mellom disse fenomenene skal bestå i at de er et «kollektivistisk motsvar på individualisme», som reduserer individer til å være representanter for en gruppe. Mest alvorlig er det at de påberoper seg offerstatus, noe som ifølge Toje er intet mindre enn «kulturrevolusjonens fremste våpen».
Han ser i det hele tatt ikke ut til å ha rom for at vi mennesker kan være både-og
Selv om Toje navngir kampanjer mot seksuell trakassering og politivold, er hans ene konkrete eksempel hentet et helt annet sted: Det mye omtalte Oprah-intervjuet med Meghan og Harry om det britiske kongehuset. Ifølge ham beviser det at selv «to av verdens mest privilegerte mennesker» i dag kan gjøre «krav på offerstatus» og slippe unna med det.
For Toje, som liker å hevde at hans meningsmotstandere tenker i dikotomier framfor de nyansene han selv registrerer, er det åpenbart utenkelig at folk både kan være privilegerte og befinne seg i et gyllent bur. Han ser i det hele tatt ikke ut til å ha rom for at vi mennesker kan være både-og.
At folk som er ofre for noe og som påtaler urett, også kan være sterke.
[ Forsker: – Den beste måten å holde Norge unna krig på, er å ha en president som Trump i USA ]
Tojes endimensjonale mennesker er primært motivert av én ting: Hevn. Folk som påberoper seg å være ofre kan påstå nær sagt hva som helst om hvem som helst, og de slipper unna med det, fordi «den nye kulturen dyrker svakhet». Paradoksalt nok produserer Toje på den måten nye ofre. Om man skal holde seg til den amerikanske verdenen han henter eksemplene sine fra, ser man for seg en Andrew Cuomo, som hardnakket påstår at anklager om seksuell trakassering skyldes at han er en politisk «outsider», til tross for at han ble født inn i et politisk dynasti, og andre mektige menn som har hevdet å være ofre for heksejakt.
Heldigvis er historien full av folk som ikke har latt seg kue.
De man ikke får øye på, er de som i generasjon etter generasjon har stanget hodet i veggen – fra Anita Hill, som vitnet mot høyesterettsdommer Clarence Thomas for tretti år siden, til Christine Blasey Fords vitnemål mot Brett Kavanaugh i 2018.
Man får heller ikke øye på alle de som aldri har blitt innkalt til jobbintervju på grunn av etternavnet sitt eller hudfargen sin, eller de som er blitt drept av samme grunn, av gjerningsmenn som aldri er blitt dømt fordi de har hatt på seg uniform.
Når man ikke ser dette, ser man heller ikke at disse «ofrene» sjelden påberoper seg den svakheten og hjelpeløsheten Toje tilskriver dem.
Kanskje skyldes blindflekken at han konsekvent ser ting ovenfra og ned.
Der han ser krenkelseshysteri og hevntørst, er det imidlertid også mulig å få øye på noe annet: modige mennesker som med stor personlig risiko og dårlige utsikter til å vinne, likevel har overvunnet frykt og isolasjon; tøffe folk som har gjort det mulig å snakke om erfaringer man før måtte gjøre hver for seg, og som var omhyllet av taushet; sterke individer som har tatt et oppgjør med strukturer der de har vært henvist til offerrollen, eller blitt redusert til å være representanter for sin kollektive identitet.
Om Asle Toje skulle skrevet arbeiderbevegelsens historie, ville det trolig blitt en historie om sytepaver og kravmentalitet.
[ Live Nelvik: – Vi vokste opp med bomullsdress og sko som gikk i arv, og det gikk bra med oss ]
Tenk bare på den offerrollen de streikende fyrstikkarbeiderskene gjorde krav på da de lot seg oppvise med fosfornekrose-skadene sine!
For ikke å snakke om Sulitjelma-arbeidernes vrangvillige tolkning av sikkerhetstiltaket gruveselskapet innførte, som de attpåtil var frekke nok til å kalle «slavemerket»!
Heldigvis er historien full av folk som ikke har latt seg kue, og som har sagt fra om det de opplever som urett, også når de er blitt fortalt at de er urimelige. Slik har de tvunget historien inn på andre spor enn det Toje og hans konservative forfedre har ønsket seg, og utvidet både kollektive og individuelle former for frihet.
Og slik er urett og ufrihet som før framsto som uunngåelig, siden blitt uakseptabel og utenkelig. Hver gang slike seirer er blitt vunnet har det gjort vondt for noen, for hver gang har noen tapt.
Folk har tapt privilegier, makt, retten til å ta seg til rette – og ofte endt opp med å framstille seg selv som ofre.
Selv tolker jeg det som et tegn på enda en velkommen utvidelse av den individuelle friheten
Konservative krefter er nå på frammarsj flere steder. Denne uka har vi kunnet lese at Tyrkias president Erdogan trekker landet ut av konvensjonen mot vold i nære relasjoner, og at autoritære og religiøse krefter i Øst-Europa ønsker å følge etter. I Frankrike angriper Emmanuel Macrons regjering universitetene, noe Toje forsvarer med argumenter om at det finnes «samfunnsvitenskapelige teorier» som «truer Frankrike» og «korrumperer samfunnet».
Om man først skal finne spor av kinesisk kulturrevolusjon på vårt eget kontinent, kan dette være et godt sted å starte.
[ Inuittgutten Minik: En beretning om en hjerterå bortføring og et voldsomt svik mot en ung gutt (+) ]
Selv om konservative muslimer og kristenkonservative stritter imot, er det heldigvis også mange tegn på at verden fortsetter å gå framover – også her til lands. Denne uka kunne for eksempel NRK melde at rekordmange jenter i år har søkt på guttedominerte utdanningsprogram, mens Aftenposten skrev at langt flere norske ungdommer nå omtaler seg selv som skeive.
Utradisjonelle yrkesvalg og skeive ungdommer kan selvsagt tolkes som et utslag av en dille med opphav på et fransk eller amerikansk universitet, eller som uttrykk for en kollektivistisk massesuggesjon. Igjen er det vel avhengig av øynene som ser.
Selv tolker jeg det som et tegn på enda en velkommen utvidelse av den individuelle friheten, og som en evne til å tenke i nyanser framfor i dikotomier. Én ting er i alle fall sikkert: Begge deler har kommet takket være langvarig og modig kamp fra de Toje bare klarer å se som ofre.