«Frivillig retting», kjenn på det uttrykket. Det er noe fornemt over det. En slags mild justering. En anledning til å rydde opp i en uforskyldt og ørliten innrapporteringsglipp etter siste årsoppgjør. Men bak det ligger en anledning til å bringe ikke-beskattede millionformuer hjem til Norge, uten trusler om politiforfølgelse eller straffeskatt.
Ordlyden burde vært «Innrømmelse av bevisst, overlagt forsøk på unnasniking, juks og bedrag og av elendig skattemoral»
Uttrykket er like lite kraftfullt som straffen som venter de som i generasjoner har sneket penger unna fellesskapet. Det er ikke retting å ta hjem en milliard kroner fra internasjonale skatteparadis, slik medlemmer av rederslekta Wilhelmsen har gjort de siste ti årene. Uttrykket er en eufemisme tilpasset de kretser myndighetene skulle innynde seg hos. Men ordlyden burde vært «Innrømmelse av bevisst, overlagt forsøk på unnasniking, juks og bedrag og av elendig skattemoral». Og prisen skulle selvsagt vært et klekkelig gebyr. Eller aller helst fengsel, som er der man ender opp hvis man forsøker å finte småpenger ut NAV-systemet med juks og bedrag.
[ Når statens leder gjemmer seg bak en øyeinfeksjon og finjuss. Og familien sin. ]
Dagens Næringsliv fortsetter, som ingen annen avis, å kle av de rike. Lørdag etter lørdag leverer avisen sin gravende førsteklassejournalistikk om de rikes disposisjoner og ofte manglende moral. Avsløringene av at arvinger av Wilhelmsen-dynastiet har tatt hjem rundt en milliard kroner under det såkalte skatteamnestiet, har vært rystende lesning. Uten reelle kostnader, foruten renter på pengene som skulle vært betalt i skatt, og uten noen offentlighet rundt det. Finansielt eller sosialt har innrømmelsen av underslag, av økonomisk utroskap mot Norge, i praksis ingen betydning. Når det skjer på dette nivået.
Skatteetaten har ifølge avisen fått inn 1,5 milliarder kroner ekstra til statskassa gjennom ordningen. Det er altfor lite når man vet hva vi som samfunn har lukket øynene for. Vi klarer oss uten disse pengene, men vi klarer oss ikke uten en skikkelig hard front mot undergravende skattekriminalitet. Signalet om at vi tar lett på hvitsnippforbrytelser og økonomisk triksing, koster oss langt, langt mer. Hvor lenge skal vi forhandle med dem? Som man reder, ligger man.
[ Det er så vondt at vi noen ganger ikke orker å forholde oss til det. ]
Helt siden 1950-tallet har Norge hatt et skatteamnesti for rikfolk som ville flytte penger hjem til Norge. Det var jo en ren bonus for staten den gang å få hjem formuer de ikke ante om og som ingen hadde forutsetninger for å oppdage. Før 2007 var det få som søkte om frivillig retting. Siden har flere tusen nordmenn gjort det i takt med at internasjonalt samarbeid, nye registre og teknologi har gjort det vanskeligere og vanskeligere å stikke penger unna beskatning. Samvittigheten ble stadig tyngre å bære når muligheten for å bli oppdaget ble større og større.
Samvittigheten ble stadig tyngre å bære når muligheten for å bli oppdaget ble større og større.
«Klassejustis på sitt mest groteske», kaller Sigrid Klæboe Jacobsen ordningen. Hun er leder for Tax Justice Network i Norge og har denne uka snakket i store bokstaver i Dagens Næringsliv. De store typene er på sin plass. SV og Arbeiderpartiet har meldt seg og vil fjerne ordningen, som altså gjør det mulig å ta hjem formuer uten at det egentlig blir stilt spørsmål. Du trenger ikke engang gjør rede for pengenes opphav utover at de er arvet, ifølge avisen.
Høyre har ikke svart DN på om de ønsker å stramme til eller fjerne amnestiordningen. Men partiet ønsker å fjerne formuesskatten helt i Norge. Ragnhild Astrup Tschudi, del av Wilhelmsen-familien, trakk seg umiddelbart fra styret i Høyres tenketank-støttespiller Civita etter avsløringen av familiens utenlandsformue. Hun er for øvrig ikke den første i Civita-styret som er blitt involvert i avsløringer av penger i skatteparadis. Før jul skrev DN at Civitas styreleder Leiv Askvig hjalp til med et eiendomssalg til et selskap på skatteparadiset Isle of Man. Han hevdet ikke å huske det.
[ Når pengene konsentreres, konsentreres også makta. ]
Det er et ekstremt fett privilegium vi innrømmer våre rikeste og minst trengende. Det bør avvikles av hensyn til den allmenne skattemoral. Skal det «rettes feil» i innrapporteringen av ulovlige, utenlandske formuer framover bør det gjøres på lik linje med oss andre. Hvis Ola eller Kari skulle gi feilaktige opplysninger til skattemyndighetene, kan vi få 60 prosent i tilleggsskatt. Det nivået ville nok satt større fart i hjemflaggingen av formuer enn et slapt amnesti. Det er et språk de forstår.
