Kommentar

Hjelp, vi er i filmbransjen

2019 kommer til å bli blant de svakeste norske filmårene i dette tiåret. Det er et dårlig tegn for en bransje der Netflix har overtatt hovedrollen som fanden på veggen.

«Snekker Andersen og Julenissen: Den vesle bygda som glømte at det var jul» blir den mest sette norske filmen på kino i 2019, men redder likevel ikke filmåret fra å bli ett av de svakeste for norsk film på mange år. Foto: Fantefilm/Nordisk Film Distribusjon
Publisert Sist oppdatert

Ryktene om kinoens død er blitt avkreftet gang på gang, uansett hvilke trusler tradisjonsbæreren har stått overfor.

Kinoen overlevde TV-apparatenes inntogsmarsj, viftet bort brysomme hjemmevideoformater som VHS og DVD og har så langt stått støtt i strømmingens tidsalder.

Behovet for de viktige fortellingene fortalt gjennom levende bilder har dessuten aldri vært større.

Men nå når slagene står mellom alle som vil bringe historiene videre, står film- og kinobransjen igjen uten noen synlig bærekraftig strategi.

Netflix-produserte spillefilmer som Martin Scorseses «The Irishman» og Noah Baumbachs «The Marriage Story» er blitt vinterens store samtaleemner ikke bare i kraft av seerappell, men også fordi de bare vises noen få dager på utvalgte kinoer før Netflix selv kjører dem rett inn i stua til folk.

At noen av verdens fremste filmskapere har valgt å satse på strømmeframtida, har skapt panikk i den tradisjonelle internasjonale film- og kinoindustrien.

Netflix-offensiven sammen med det uvirkelig store antallet nye TV-dramaer og filmer hos strømmekonkurrenter som HBO, Viaplay, Amazon og en rekke andre, rammer selvsagt også norske kinofilmer i et år da bransjens og politikernes målsettinger knaker i sammenføyningene.

Tall for årets første elleve måneder viste 1,2 millioner færre solgte billetter til norske filmer i år sammenlignet med 2018.

Fjorårets markedsandel på 25 prosent for norsk film på kino kan man bare drømme om. Og kanskje er det i drømmene slike markedsandeler hører hjemme.

Selv om film alltid vil være best på kino, og vi fortsatt velger å se globale nyheter fra Marvel og Tarantino på kino som før, kan man ikke lenger kun legge kinobesøk til grunn for hvilke norske prosjekter som skal få offentlig støtte.

Da taper både kvalitetsfilmen som definerer Norge internasjonalt som filmland, og alle her hjemme som fortsatt foretrekker å se ny norsk film på kino når den appellerer til dem spesielt og ikke tar mål av seg å favne «alle».

Men disse kodene er vanskelig å knekke. I brytningsåret 2019 har likevel to nisjegrupper overrasket med å sende henholdsvis ungdomsfilmen «Psychobitch» og Hans Petter Molands poetiske Berlin-vinner «Ut og stjæle hester» lenger opp på seerstatistikken enn noen hadde tort å spå på forhånd.

Det som har sviktet er de kalkulerte storfilmene, komediene og familiefilmene.

Det ble laget flere filmer med høyt publikumsestimat i 2019. De fleste av disse titlene fikk offentlig støtte etter såkalt markedsvurdering.

At de ikke innfridde forventningene betyr ikke nødvendigvis at filmene var dårlige. «Sonja», romjulsfilmen i 2018 om skøytelegenden Sonja Henie, mistet likevel farten etter nyttår og stanset på 95.000. «Amundsen» krøp så vidt over 200.000, et langt lavere tall enn man hadde forventet av et historisk drama med stor nasjonal appell.

Familiefilmer som «Askeladden i Soria Moria slott» og den nye Sabeltann-filmen endte begge langt under 300.000. Samlet sett er dette skuffelser som viser at filmbransjens fantasiløse klokkertro på suksessoppskriftene ikke lenger er gyldig.

For eksempel presterer oppfølgere til mye sette barne- og familiefilmer langt dårligere enn tidligere.

Årsakene til dette er sammensatt, men det vil være naivt å tro at ikke gigantiske TV-skjermer hjemme i stua med hele film- og serieverdenen et tastetrykk unna, har noe med saken å gjøre.

Labre seertall for kritikerroste dramaer som Maria Sødahls «Håp» og Dag Johan Haugeruds «Barn» indikerer at også det kresne «arthouse»-publikummet finner nok næring i strømmeprodusentenes stadig sterkere satsing på kunstfilm, jamfør siste års Oscar-sjokk, den Netflix-produserte «Roma». Samtidig får filmer med dårlige anmeldelser eller som bommer på målgruppe langt mer nådeløs medfart på kinoene i dag enn de ville fått for bare noen år siden.

Årets tristeste eksempel på en film «ingen» valgte på kino er dopingkomedien «Hjelperytteren», som ble sett av færre enn 1.600.

Hvor mye vi enn ønsker at folk skal støtte opp om kinoen, kan man skjønne en slik prioritering når valget om noe antatt mye bedre bare ligger en fjernkontroll unna.

Sannsynligvis blir 2019 året hvor vi ser konturene av store og varige endringer i en bransje hvor mange stiller krav til suksess.

Selv om norsk film også skal måles ut fra kunstnerisk kvalitet og kulturell bærekraft, vil det bakenforliggende årsaksmønstret tvinge fram en skjerpet debatt rundt publikumsappell.

Norsk filminstitutts nye direktør Kjersti Mo har fått utfordringene rett i fanget, og inntok nylig rollen som filmbransjens viktigste finansielle tappekran med å varsle at norske filmer må fortjene sitt publikum.

Til Dagsavisen utdypet hun nylig: «I dag vekter vi tilskuddene tungt mot spillefilm og kinodistribusjon. Samtidig ser vi at folk bruker mer av tida si på andre formater og distribusjonsflater. Som ny direktør for NFI er det mitt privilegium å se på om denne vektingen er riktig».

Det er lett å tolke uttalelsene dit hen at Mo vil kommersialisere bransjen og i større grad dreie støtteordningene i retning det plattformnøytrale.

Kan det gjøres på en måte som også ivaretar kunstfilmen, og som følger oppnevnte kvalitetskriterier som originalitet, fortellerkraft, relevans, tematikk og kompleksitet, bør debatten ønskes velkommen.

Kanskje betyr det at panikken og hårete politiske mål om kvantitet og markedsandel må holdes på en armlengdes avstand.

Fortsatt gjenstår en norsk premierefilm før vi skriver 2020. Katastrofedramaet «Tunnelen» kommer 1. juledag. Den er på papiret beslektet med folkevandringsfilmer som «Bølgen» og «Skjelvet», som sammen med krigsfilmer som «Kongens nei» og «Den 12. mann» er blant de senere årenes aller største filmsuksesser uavhengig av nasjonalitet, med et publikumstall mellom en drøy halv million og – for «Bølgen»s del – 830.000.

Blant årets norske filmer kommer ingen i nærheten av å ha en slik appell, og det er en direkte årsak til at 1,2 millioner færre har løst en billett til en norsk film i 2019 sammenlignet med fjoråret.

I år vil «Snekker Andersen og Julenissen: Den vesle bygda som glømte at det var jul» kare seg over 400.000, og bli den mest sette norske filmen i 2019. «Tunnelen» vil selv med god fart på oppløpssiden neppe påvirke det prosentvise sluttresultatet for norsk film. Tross alt skal den konkurrere med «Star Wars: The Rise of Skywalker», «Frost 2» og «Cats» på kino – og for ikke glemme hele 50 nye serie- og filmpremierer bare på Netflix alene nå i desember.

Powered by Labrador CMS