Kan migrasjon bli mer bærekraftig?

De fleste innser at det ikke finnes enkle løsninger. Kan utfordringene knyttet til flyktninger og migrasjon løses på en bedre måte? Humanitære organisasjoner peker gjerne på at det må åpnes flere lovlige ruter inn til Europa. Det sier seg selv at de som har mulighet til å reise lovlig ikke behøver å utsette seg for farlige reiser organisert av smuglere.

Flere kvoteflyktninger kan være eksempel på en slik løsning.

Utfordringen er at antallet som er sterkt motivert for å reise til Europa er så stort at flere kvoteflyktninger neppe vil redusere presset, selv om Europa skulle bestemme seg for å ta imot et antall som tilsvarer de som i dag får asyl. Presset på grensene vil forbli stort.

Dessuten er det politisk utenkelig at Europa vil ta imot flere kvoteflyktninger hvis ikke den ukontrollerte migrasjonen samtidig reduseres kraftig.

Flere forhold gjør situasjonen vanskelig. Det første er at migrasjonen er blandet. Det kommer ikke bare mennesker som man etter internasjonale regler definerer som flyktninger. Det er flere titalls millioner flyktninger i verden. Men det dreier seg ikke bare om dem.

Kravet for å defineres som flyktning er strengt. Langt flere enn flyktninger lever i land og under forhold uten fremtidsutsikter. Fattigdom, vanstyre og i økende grad klimaendringer bidrar til at mange ønsker seg et bedre liv andre steder. Mange av migrantene vil aldri kunne få asyl.

Om bord i båten som forliste utenfor Hellas skal det for eksempel ha vært rundt 300 pakistanere. Svært få pakistanere får asylstatus i Europa. Likevel hadde hver og en av dem sikkert sterke personlige grunner for å reise, ellers hadde de ikke betalt menneskesmuglere store beløp og dessuten tatt en så stor risiko.

To mekanismer bidrar til å forsterke migrasjonspresset. Den ene er selve asylsystemet som innebærer at en rekke juridiske rettigheter utløses i det øyeblikket man setter foten på europeisk jord.

Siden det ikke er mulig å gi slike rettigheter til alle, settes det opp mange hindringer gjennom strenge krav for å få visum og økt kontroll på Europas yttergrenser. Dermed må man smugles inn for å utløse rettighetene.

Den andre mekanismen er muligheten til å leve papirløst i mange europeiske land. Det gjør at mange som ikke får asylstatus likevel kan få til et slags liv i den uformelle økonomien. Som papirløs lever man i ytterkanten av samfunnet og er svært sårbar for utnyttelse.

Mange vil likevel foretrekke dette fremfor livet de kommer fra. Og selv om mange papirløse lever et liv i fattigdom etter våre forhold, er det likevel vanlig å sende penger til slektninger i hjemlandet. Dermed oppstår det også et sosialt press hjemmefra for å klore seg fast i Europa.

Vanskelighetene med å returnere de mange som ikke får rett til å oppholde seg lovlig i Europa, er et viktig tilleggsmoment. Det bidrar til at flere lever papirløst.

EU er nå midt i en prosess der de prøver å ta tak i deler av dette, og det ble nylig enighet om prinsippene for en pakt om migrasjon og asyl. Det handler blant annet om å bedre kontrollen på yttergrensene i Europa.

Det planlegges å sette opp registreringssentre ved disse grensene som skiller de som har mulighet til å få beskyttelse, fra de som ikke har det.

De som har en mulighet til å få beskyttelse skal fordeles mer solidarisk mellom EU-landene (og Norge på frivillig basis), noe som erfaringsmessig er vanskelig nok.

Resten, altså de med lav sannsynlighet for å få asyl, skal etter planen holdes tilbake og få sine saker behandlet i løpet av seks måneder. Hvis de får avslag, skal de returneres til hjemlandet eller et annet trygt land utenfor EU/Schengen.

Det siste er lettere sagt enn gjort. De som ikke kan få asyl, utgjør en betydelig andel. Mange hjemland vil ikke ta dem imot uten videre hvis ikke migrantene selv samarbeider om å fastslå identitet og vil reise frivillig.

Å finne trygge tredjeland som migranter kan sendes til, støter også på mange problemer for å si det forsiktig. Hvis ikke dette løses på en realistisk måte, vil EUs planer fort bryte sammen.

En bærekraftig migrasjon forutsetter kontroll på yttergrensene. Kaotisk og irregulær migrasjon undergraver folkelig og politisk oppslutning, bidrar til organisert kriminalitet, og fører til mottiltak med mye menneskelig lidelse som resultat.

Bare effektiv kontroll med grensene vil kunne gi rom for en ordentlig diskusjon om hvordan vi kan hjelpe verdens flyktninger, og utnytte mulighetene som ligger i migrasjon mer generelt.

Det er også lettere å ha en konstruktiv diskusjon om hva som er bærekraftig migrasjon når man har kontroll. God kontroll på yttergrensene er absolutt ikke enkelt, men det er der oppmerksomheten bør rettes.

Slik det fungerer i dag er det verken humant eller bærekraftig.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen