Debatt

Grønn kolonialisme

16 av 18 vindkraftanlegg som bygges 2018–2020, eies av utenlandske selskap.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Ved hjelp av vind kan Norge bli Europas kraftverk «med vindmøller over store deler av det ubebygde landet», sier den tyske gründeren Carl Berninghaus til Aftenpostens den 29.04.2019. Både norsk og utenlandsk kapital kjenner sin besøkelsestid, og våre folkevalgte og industrien legger til rette for naturødeleggelse av episke proposjoner.

Det eksisterer samtidig utrolig spennende planer som Industrinasjonen Norge vil tjene på. Den norske bedriften Nordic Blue Crude har ambisjoner om å utvinne flydrivstoff av luft. Det krever vanvittige mengder energi. Vi har allerede vannkraft. Men det vil ikke være nok til å produsere alt e-drivstoffet Europa trenger.

Det er her landbasert vindkraft trer inn som en moden teknologi som klarer seg uten statssubsidier.

Har du lest: «Satsing på havvind avgjørende for Vestlandet»

Havvind i støpeskjeen

Vindkraft står i dag for ca. 4,8 prosent av verdens energiproduksjon, og i Europa stanger vi snart 20 prosent. Dette er et særdeles viktig bidrag inn i det grønne skiftet vi alle er enige om at skal finne sted.

Men til hvilken pris? Bør vi ikke ha tålmodighet til å vente noen år til, slik at vi kan benytte oss av offshore vindkraft?

Allerede skjer det store ting, gjennom prosjektet Hywind Tampen som skal bli verdens største flytende havvindpark, 140 km til havs. Dette er godt nytt for norske industribedrifter og Equinor har tegnet Hywind-kontrakter for 3,3 milliarder. Kværner skal bygge 11 understell på Stord. Siemens Gamesa og Subsea 7 er blant bedriftene som stikker av gårde med store kontrakter (Teknisk Ukeblad, 31.10.2019).

Enorme muligheter både i nord og i sør

I en rapport fra NTNU-senteret Norwegian Centre for Energy Transition Strategies fra juni 2019 heter det at det kan bygges ut opptil 42 gigawatt i Nordsjøen innen 2050. Det er fantastisk, så lenge havvind, fiskeri og havfugl skal kunne eksistere sammen.

Les også: «Myter om vindkraft»

En fersk rapport fra Verdensbanken viser også til det svimlende potensialet havvind har for fattige land. Going Global: Expanding Offshore Wind To Emerging Markets spår at havvind kan skyve ut kull. Dette vil gjelde for land som Brasil, India, Sri Lanka, Vietnam, Filippinene og Tyrkia.

Verdensbankens rapport anslår at det tekniske potensialet for havvind her er ca. tre ganger den eksisterende elektrisitetskapasiteten i hele EU.

Friluftslivet – en koronavinner

Koronakrisen har ført til en økende interesse for friluftsliv i Norge. 1 av 2 søker «naturens mystikk», mens hele 9 av 10 verdsetter stillheten i fri natur. Det er derfor ikke rart at den gamle økofilosofikjempen Nils Faarlund nå er dypt engasjert i kampen mot landvindmøller. I en samtale jeg hadde med ham før jul utrykker han redsel for at snart blir store deler av Fjell-Norge ubrukelig som naturområder, i klimaets navn.

Hele 16 av 18 vindkraftanlegg som bygges fra 2018 – 2020, eies faktisk av utenlandske selskap, ifølge Norges vassdrags- og energidirektorat. Det er sannsynligvis også derfor at lokalbefolkningen mange ganger føler seg fremmedgjort overfor de nye prosjektene: Deres lokalnatur skal ofres.

Grønn imperialisme

Slike følelser av lokale tilsidesettelser og grønn imperialisme er internasjonale. I 2015 leste jeg boka Contested Powers. The Politics of Energy and Development in Latin America (red. John-Andrew McNeish, Axel Borchgrevink og Owen Logan). Lite ante jeg da hvor presis den var i sine spådommer.

I et eget kapittel om fornybare energiprosjekter innført i Oaxaca-regionen i Mexico, dokumenterer forfatterne at følelsen av fremmedgjøringen blir så stor at lokalbefolkningen, som også er opptatt av miljø og klima, føler seg tråkket på og begynner å protestere. Forfatterne spådde økt lokal motstand, både i sør og i nord

Les også denne: «Hva er det med vindkraft som samler folk?»

Og rett har de fått. Det er dette fenomenet professor Tor Arve Benjaminsen fra Noragric har vært så opptatt av, i en afrikansk kontekst. Gjennom flere artikler hevder han at norsk, grønn kapital presser lokalbefolkning bort fra egne ressurser. Nå smaker noen norske lokalsamfunn på den samme medisinen.

Natur like viktig som klima

Dette er ikke lett. Vi har tross alt store disponible arealer i dette landet. Og de som investerer vil selvsagt tjene på det. De føler samtidig at de gjør klimaet, og oss, en tjeneste. Det gjør også Norsk Vind, som har laget en seks meter bred digital klimaklokke som teller ned til 2030, montert ved Egertorget, like ved Stortinget. Den symboliserer hvor kort tid det er igjen til klimautslippene skal være halvert.

Ingen skal være i tvil om at slutten er nær, om ikke vindmøllene kommer på plass.

Havvind, derimot, er fortsatt en såkalt umoden teknologi. Den koster for mye. Men noen burde regne på hva vi kan klare å «ta igjen» når storskala havvind endelig tar av. Det er bare et spørsmål om tid. Kanskje vil ikke all landvindkraft ha vært nødvendig å bygge ut, med sine enorme naturomkostninger?

Tilbakeføring til opprinnelig tilstand er ikke lett. For ikke å snakke om alt det vonde blodet som strømmer fritt i det grønne skiftes navn.

I mellomtiden kunne vi lære oss energieffektivisering og sparing. Vi har en del å gå på her til lands. I tillegg har vi også fått et klart råd fra det internasjonale energibyrået, IEA. Byråets leder, Fatih Birol, uttalte den 26.11. 2019 til E24 at Norge bør ta en lederrolle i utvikling av havvindkraft. IEA-sjefen er også tydelig i sitt budskap når han i et intervju med nettstedet Recharge den 15.03.2020 sier at koronaviruset er en «glimrende mulighet til a akselerere en global energiendring».

Hvem er i en bedre posisjon enn AS Norge?

Den teknologiske utviklingen går raskt. Verdens første flyvende vindmølle svever over Alaska og gir strøm til fjerntliggende små landsbyer. Det er mye vind i høye luftlag. Det kommer også til å blåse hardt i de politiske kastene som kommer tett fra ulike lokalsamfunn.

La oss håpe at våre politikere klarer å skue mot bredere horisonter ved havet. Samtidig kan de legge seg på minnet det FNs Naturpanel sier: Tap av natur er en like stor trussel som klimaendringene.

Mer fra: Debatt