Elever må rustes mot høyrenasjonalisme, ikke skjermes 

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Høyrenasjonalistiske partier har de siste årene fått økt oppslutning i store deler av Europa og i resten av vesten. Disse partiene har fått stor innflytelse over vestlige samfunn, og fremmer ofte en politikk som utfordrer grunnleggende demokratiske verdier og holdninger. 

Samtidig er det grunn til å stille spørsmål ved hvordan skole og utdanning kan bidra til å utvikle elevenes evne til å forstå og vurdere vanskelige politiske spørsmål. I en tid med økt politisk polarisering og forenklede løsningsforslag, bør vi vurdere hvilken rolle utdanningssystemet kan spille for å fremme en mer nyansert politisk forståelse blant oss unge.

I dagens skole mangler det systematisk opplæring i hvordan høyrenasjonalistisk politikk fungerer i praksis. Selv om læreplanene dekker demokratiske prinsipper, tar de sjelden opp de konkrete virkemidlene som høyrenasjonalistiske partiene spiller på – som å fremme fremmedfrykt, «folk mot eliten»-fortellinger, og forenklede forklaringer på komplekse spørsmål. Lærere mangler ofte både kunnskap og verktøy til å håndtere slike temaer i klasserommet. Det gjør elever mer sårbare for polariserende budskap.

Et særlig problem er mangelen på historisk kontekst. Faren med høyrenasjonalisme blir ofte kun koblet til ekstreme ideologier som (ny)nazisme og fascisme. Skolen bør gi elever evnen til å gjenkjenne mønstrene fra historiske autoritære bevegelser, til moderne «enkle løsninger» på flyktningkriser eller økonomisk uro. Uten denne oversikten risikerer vi at nye generasjoner ikke kommer til å se sammenhengene mellom høyrenasjonalistisk retorikk og konsekvensene det har for fremtidens demokrati. Så hva kan skolene gjøre?

For å styrke skolens rolle mot høyrenasjonalisme, bør fokus legges på målrettede tiltak. En forbedret medieundervisning kan lære elever å gjenkjenne manipulerende retorikk, mens historieundervisningen bør tydeliggjøre sammenhenger mellom høyrenasjonalistiske strategier og deres konsekvenser. Lærere trenger opplæring i å håndtere politiske diskusjoner, og samarbeid med eksperter kan bidra til mer nyansert demokratiopplæring. Slike tiltak gir unge nødvendige verktøy til å være oppmerksom på polarisering i samfunnet.

Propagandaens nye ansikt

For å bekjempe høyrenasjonalisme effektivt, må vi først forstå hvordan den finner så fruktbar grunn. For å kunne se hele bildet, må man gå tilbake til kolonitiden, der kolonilandene ble utnyttet svært grovt av koloniherrene. Etter at de fleste av kolonilandene fikk selvstendighet, tok mange av koloniherrene med seg landenes ressurser da de flyktet. De etterlot svært ofte landene i det globale sør i dyp gjeld og kaos. Dette skapte et maktvakuum og førte til krigslignende tilstander – som har gjort dem sårbare for økonomisk utnyttelse.

Koloniherrene ville heller ikke gi slipp på de tidligere kolonilandene så lett. For å opprettholde makten, har tidligere kolonimakter benyttet seg av nykolonialistiske metoder. Disse metodene skiller mellom to typer makt: Den ene er myk makt – ved bruk av økonomiske sanksjoner og svært ugunstige låne- og handelsbetingelser. Den andre er hard makt gjennom militære intervensjoner og statskupp – når den økonomiske metoden ikke får tilstrekkelig effekt. Slik maktutøvelse fører til at mange flykter.

En god del av dagens flyktninger kommer fra tidligere kolonistater – og siden det gjelder en rekke land, kan flyktningstrømmene til Europa bli omfattende. Dette er noe en økende andel av befolkningen i vestlige land begynner å reagere på. Problemet oppstår når man ikke kjenner til de historiske og politiske årsakene bak disse bevegelsene. I et samfunn der høyrenasjonalistisk og innvandrerfiendtlig innhold er lett tilgjengelig, ofte pakket inn i enkle og følelsesladede forklaringer, er det lett å bli påvirket. Dette kan særlig ramme unge og lettpåvirkelige mennesker – og resultatet blir økt fremmedfrykt, polarisering og en vekst i høyrenasjonalistiske holdninger.

Skolen må ta en aktiv rolle i å være demokratiets vokter. Uten et sterkt felles verdigrunnlag vil høyrenasjonalismen finne grobunn. Det krever politisk vilje og investeringer for å styrke skolens evne til å utdanne kritiske, engasjerte borgere. Bare da kan vi sikre at neste generasjon står imot «forenklede løsninger» og i stedet tar vare på demokratiets verdier

Kan den røde trusa nok en gang gi verden håp?