Det mennesker har kjært, gir vi ofte juridisk beskyttelse. Hvordan ville det se ut om vi også i Norge begynte å gi utvalgte elver, fjorder og fjell samme beskyttelse som vi gir folk og aksjeselskaper?
Høres dette fjernt ut? Dette er allerede en realitet mange steder i verden. Filmen «I am the River, The River is Me» forteller om ei elv i New Zealand som er den første elva i verden som fikk rettigheter som en juridisk person. Den vises på Human Internasjonale Filmfestival den 12. mars.
Tre dager etter arrangeres en vandring langs Akerselva, i takknemlighet for at den er gitt tilbake til både laksen og byens innbyggere.
Arrangørene spør: Bør Akerselva bli første elv i Norge som rett og slett blir en juridisk person? Eller hva med den snart døde Oslofjorden, burde ikke den anses som en «person», med egenverdi, for å redde den for etterslekten?
Den juridiske kampen for naturen er en av verdens raskest voksende bevegelser. Vi har en flott miljøparagraf i Grunnloven vår, § 112, innvender du kanskje. Men til tross for denne paragrafen fra 1992, har NRKs og andres gravejournalistikk de sist par årene vist oss et Norge som taper natur i en urovekkende fart.
Stortinget tar ikke i tilstrekkelig grad innover seg natur- og klimakrisen.
Å gi naturen rettigheter ville være et uttrykk for en ny naturfilosofi som kunne ligge til grunn for all norsk politikk.
I 2008 ble Ecuador det første landet som nedfelte naturrettigheter i sin grunnlov. I 2012 vedtok Bolivia det som kalles Moder Jords rettigheter som en del av grunnloven.
Det er selvsagt ikke gitt at disse landene klarer å følge opp i praksis. Det er derfor kanskje enklere i første omgang å gi juridiske rettigheter til konkrete, avgrensede steder – slik det er blitt gjort de siste årene for elvene Whanganui i New Zealand og Atrato i Colombia.
Kan deler av Jotunheimen, Finnmarksvidda eller Glomma regnes som en juridisk person? Hvordan skulle vi i så fall argumentere for det?
«Vi har lover, de skal bidra til å reflektere, forme og uttrykke varige normer og verdier», skriver Patrik Baard, postdoktor i filosofi ved Universitetet i Oslo (Klassekampen 21.06.2023).
Vi snakker om et demokrati med et utvidet rettsgrunnlag for naturen, innskrevet i Grunnloven.
Baard konkluderer slik: «Hadde vi erkjent naturens egenverdi ville det bety en aksept av at naturen innehar ideelle rettigheter, det vil si vern mot krenkelser (…) uavhengig av om de er til nytte for menneskene».
Jeg vil gå et skritt videre – som jeg gjør i boka «Økotopia. På sporet av en ny naturfilosofi» – og si at det å gi naturen rettigheter ville være et politisk uttrykk for en ny naturfilosofi som kunne ligge til grunn for all norsk politikk.
Vi snakker da om økosentrisme, og et økokrati, det vil si et demokrati med et utvidet rettsgrunnlag for naturen, innskrevet i Grunnloven. Det ville styrke intensjonen bak § 112. Filosofen Odin Lysaker kaller en slik politikk for «alle økologiske berørte parters prinsipp».
Dermed politiserer vi innsiktene som den økologiske vitenskapen har gitt oss.
Pulveriseringen av Gaza-stripen går ut over det lille som er igjen av flora og fauna der, og er en forbrytelse både mot mennesker og natur.
«Vårt liv er så uløselig tilknyttet fjellene, elvene, skogene, viddene og dyrene. Ethvert inngrep lager sår i sjelen», skrev aktivisten og artisten Ella Marie Hætta Isaksen i en kronikk i Aftenposten 23.02.2023. Hun skrev at dette var «et nødskrik i håp om at den norske rettsstaten også finnes for oss: Riv vindturbinene på Fosen!».
Verdens Naturvernunion (IUCN) publiserte «World Declaration on the Environmental Rule of Law» i 2016, der det heter at naturen har en iboende rett til «å eksistere, utfolde seg og utvikle seg». Dette er en ikke-bindende tekst. Men at temaet debatteres i slike fora er viktig i seg selv.
Dette har bidratt i en pågående debatt innen internasjonal strafferett, der begrepet «ecocide» brukes som en samlebetegnelse på ødeleggelse av natur- og økosystemer. Vi kan oversette dette som «økomord».
Den skotske advokaten Polly Higgins (1968–2019) fikk et internasjonalt navn med boka «Eradicating Ecocide: Laws and Governance to Prevent the Destruction of Our Planet» (2010). Her fremmet hun forslaget om en egen «ecocide»-lov innenfor FN-systemet. Det vil si en lov som straffer forbrytelser mot naturen.
Vi er natur, og vi er avhengige av intakt natur.
Lovforslaget ønsker at økomord blir ansett som en internasjonal forbrytelse, på lik linje med forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser, aggresjonsforbrytelser, og folkemord (genocide).
Det innebærer at enkeltpersoner som har overordnet ansvar for beslutninger som påvirker store menneskegrupper og landområder, og som leder til økomord, kan pågripes og idømmes straff ved den Internasjonale straffedomstolen i Haag. Forslaget svirrer fortsatt rundt i FN-korridorene.
Hva vil i så fall kunne kvalifiseres som et økomord? Noen vil karakterisere den pågående ødeleggelsen av verdens regnskoger som et eksempel. Et mer avgrenset tilfelle vil være den kontinuerlige forurensningen som pågår i Niger-deltaet, der internasjonale oljeselskaper har mye å svare for.
Å gjøre utvalgt natur om til en juridisk person er ingen kvikkfiks på naturkrisen.
Pulveriseringen av Gaza-stripen går ut over det lille som er igjen av flora og fauna der, og er en forbrytelse både mot mennesker og natur. All plastforsøplingen av verdens elver og deler av havet er et annet eksempel.
Å gi konkrete steder i naturen økt status i loven er kanskje ingen garanti for evig beskyttelse. Men det kan være med på å bevisstgjøre oss om at vi er natur, og at vi er avhengige av intakt natur.
Å gjøre utvalgt natur om til en juridisk person er ingen kvikkfiks på naturkrisen, men vil kanskje vekke oss til å se hva vi forvalter med nye øyne? Vi trenger både Lars Monsen og jussen for å vekke oss.
Les også kommentar: Vi jakter på den urørte naturen. Samtidig som vi ødelegger den
Les også debatt: Småkraft skaper neppe nye arbeidsplasser (+)
Les også debatt: Flatehogst av naturskog er som å sette fyr på en stavkirke
Les også debatt: Å la myra ligge i fred er et av de beste klimatiltakene vi kan gjøre (+)
Les også: Her er det ikke noe urørt natur igjen (+)
