Heidi Nordby Lunde tar i Dagsavisen (19. desember) et oppgjør med en politisk motstander vi ikke finner i norsk politikk. Hun lykkes heller ikke spesielt godt.
Det er ingen som har tatt til orde for å tre ut av det fellesnordiske kraftmarkedet. Av partiene på Stortinget som ønsker lavere utvekslingskapasitet med utlandet for å begrense prissmitten vi i dag opplever, har ingen tatt til orde for å kutte alle kraftforbindelser med våre naboland.
Senterpartiet ser ingen grunn til å endre Norges rolle som energieksportør fra norsk sokkel.
Norge har utvekslet kraft med Sverige siden 60-tallet, og det har tjent begge land godt. Det er ingen som mener Norge skal «stå alene».
Senterpartiet har vært tydelig på at vi ikke ønsker å bygge noen erstatning for de to eldste kablene til Danmark, som snart når sin tekniske levealder. Det utgjør ingen trussel for det sikkerhetspolitiske samarbeidet, verken i NATO eller med EU.
Videre kommer vårt bidrag til europeisk energisikkerhet fra de godt over 2.000 TWh energi vi eksporterer fra norsk sokkel i form av olje og gass. Ikke fra krafteksporten gjennom kablene, som bare utgjør noen få hundredeler av energieksporten vår fra sokkelen.
Senterpartiet ser ingen grunn til å endre Norges rolle som energieksportør fra norsk sokkel. Det partiet som derimot har gått lengst i å ønske en nedbygging av norsk produksjon og eksport fra sokkelen er ja-partiet MDG.
Senterpartiet og andre nei-partier anklages til det kjedsommelige av Heidi Nordby Lunde og hennes meningsfeller for å være enkle og populistiske i våre løsninger.
Igjen defineres populisme som alle politiske standpunkt som motarbeider ja-sidens iver etter tettere integrering med EU, og deres blinde ideologiske tro på markedsliberalistiske løsninger.
Det er en fordummende ordbruk i debatten.
Vi begynner også å bli mange «populister» nå. Både Fellesforbundet og Forbundet Styrke, tidligere Industri Energi, mener danmarkskablene ikke bør fornyes. Norsk Industri, NHOs største landsforening, samt flere store norske industribedrifter har advart mot nye utenlandsforbindelser.
Om Norge skal unngå samme utvikling som i Europa må prissmitten reduseres.
Stabiliteten og prisene i det norske kraftsystemet har gitt forutsetninger for en industriutvikling ulik den i Europa.
Der Europa avindustrialiseres i svært høyt tempo og strategisk viktige industrier og verdikjeder flyttes til land som Kina, har Norge i dag om lag 40 prosent av europeisk aluminiumsproduksjon. Norsk produksjon av silisium er i en liknende situasjon.
Om Norge skal unngå samme utvikling som i Europa må prissmitten reduseres. Verken Norge, NATO eller EUs indre marked er tjent med at disse industriene taper konkurransekraft i det globale markedet og flytter ut.
Heidi Nordby Lunde går langt i å anklage sine meningsmotstanderes energipolitikk for å være direkte skadelig for demokratier i Europa, for å undergrave det sikkerhetspolitiske samarbeidet i NATO, og for å være nyttige idioter for Putin.
Dette er svært alvorlige anklager.
Jeg vil minne om at det som nå diskuteres er å la være å fornye to gamle utenlandsforbindelser til Danmark med en samlet kapasitet på 500 megawatt. Til sammenligning er størrelsen på den nyeste kabelen til Storbritannia, som Høyre fikk bygget. på 1.400 MW.
Svenskene sa senest i sommer nei til å bygge en ny forbindelse på 700 MW til Tyskland, med samme begrunnelse som vi har mot en fornyelse av danmarkskablene.
De vil, som vi i Senterpartiet, begrense prissmitten og holde den totalt feilslåtte energipolitikken europeiske stater har ført det siste tiåret på armlengdes avstand.
Dette ønsket er like legitimt i Norge som det er i Sverige.
Når vi opplever slike prissjokk vitner det om et dysfunksjonelt marked, som svekker støtten til dagens kraftmarked og energipolitikken.
Det nylige prishoppet i strømprisen kan ikke bare forklares av Putins angrepskrig. EU hadde 1. november en fyllingsgrad i gasslagrene på 95 prosent, langt over EUs egne ambisjoner for forsyningssikkerheten, og gassprisen er betydelig lavere enn tidligere år. Norske vannkraftmagasiner i Sør-Norge har en høyere fyllingsgrad enn medianen for samme tid de siste 20 årene.
Når vi nå opplever slike prissjokk vitner det om et dysfunksjonelt marked, som svekker støtten til dagens kraftmarked og energipolitikken.
Alle er enige om at energipolitikken trenger legitimitet. Ikke for å forebygge populisme, slik Heidi Nordby Lunde beskriver, men for å ha en demokratisk forankring som muliggjør en effektiv politikk.
Skal norsk energipolitikk igjen få legitimitet i befolkningen er det behov for reelle politiske endringer.
Høyres energipolitikk har derimot skapt en utstrakt misnøye mot dagens energisystem, et system som legger hele grunnlaget for den videre samfunnsutviklingen. Skal norsk energipolitikk igjen få legitimitet i befolkningen er det behov for reelle politiske endringer.
Det er en helt nødvendig debatt vi nå har om hvordan våre felleseide kraftressurser skal brukes, og hvordan godene fra disse skal fordeles. Dette er også en debatt om hvilke hensyn som skal være definerende for den nasjonale interessen i møte med andre aktører.
Høyre og ja-siden forsøker derimot konsekvent å kortslutte denne debatten med karakteristikker som ikke hører hjemme i et saklig offentlig ordskifte.
Det bør de holde seg for gode til.
Les også debatt: Folk er mer opptatt av strømsystemet enn du tror, Jonas (+)
Les også kommentar: Det sluttet å blåse, og politikerforakten nådde nye høyder
Les også: Tror Putins alder påvirker: – Husk at han er blitt 72 år (+)
Les også reportasje: Julen har kommet til Grand Hotel – bli med bak kulissene! (+)
