I forrige uke ba et samlet Stortinget regjeringen om «ekstraordinære tiltak» på grunn av strømprisene i sør. Tydeligere kan det knapt sies at de tidvis ekstremt høye og konstant ustabile strømprisene vi lever med, har skremt våre folkevalgte.
Det var på høy tid med en slik unison erkjennelse. Den som leter etter årsaker til økende politikerforakt, trenger trolig ikke se lenger enn til debatten om strømprisene.
Ingen har en så stolt tradisjon som Arbeiderpartiet. Og ingen har blitt rammet hardere av avmakta.
Lenge har flere partier og politikere svart både arrogant og ignorant på misnøyen med de høye prisene. Først het det at årsaken var Vladimir Putin, og bare ham. Og tomme gasslagre. Dessuten var det kaldt og det blåste ikke i Tyskland.
Statsråder har slått seg på brystet og garantert at deres innsats ville holde prisene lavere, bare for å dementere alt noen uker senere, når prisene føyk i været igjen. Strømmarkedet brydde seg tydeligvis ikke om formaninger og ønsker fra norske politikere.
Slik ble det klart for alle som ville se at våre folkevalgte har gitt bort den politiske kontrollen over krafta vår. Men det satt skremmende langt inne å innrømme det. Mang en kritiker av den nye virkeligheten ble anklaget for å gå Putins ærend på veien til den erkjennelsen.
Stortingets marsjordre til befolkning i forrige uke kan være et gjennombrudd for å tenke annerledes. Eller ikke. I krysningspunktet mellom avtaler inngått, internasjonale forpliktelser og politikere som har glemt vår nære historie, vil det trolig oppstå mange store ord og mye famling – og kanskje lite konkret handling.
Og store deler av befolkningen blir enda mer fremmedgjort.
Les også: Lars West Johnsen skriver om omkampen for tilværelsen
Mye av motstanden mot den nye kraftvirkeligheten skyldes at ingen helt får grep om hvor vi skal. Politikerne lover at vi skal ha billig strøm i Norge – samtidig som målet for EUs kraftpolitikk på sikt er likere priser over hele kontinentet. Strømmen vår er vår, men også Europas. Og prisen på den skal være lavere her enn der, men samtidig skal den være lik.
Følelsen av å bli forsøkt lurt og løyet til har skapt et voldsomt raseri hos mange.
Det finnes unntak. Noen (les: Rødt, SV, deler av fagbevegelsen) har stått på den tradisjonelle venstresidelinja: Krafta tilhører folket, og før vi sender overskuddskraft ut av landet for å bidra til grønn utvikling i Europa, må vi sørge for at ren, billig kraft forblir en konkurransefordel som gjør det mulig å drive med industri i et mørkt, kaldt høykostland.
Etter å ha vært med på ferden – er det noen som husker energiminister Sylvi Listhaug? – har også Fremskrittspartiet vært smarte nok til å be folket om unnskyldning. Og skamløse nok til å presentere seg som en del av løsningen.
Til tross for sin historie i regjeringen Solberg, som kabelutbyggere og entusiaster. Til tross for at partiet aldri har kjempet for nasjonal, demokratisk kontroll over norske naturressurser. Høyresida har ønsket å selge krafta som råvare.
Les også: For en anstendig, intergalaktisk sykelønnsordning
I sterk kontrast til Arbeiderpartiet.
Ingen har en så stolt tradisjon på dette feltet som Arbeiderpartiet. Og ingen har blitt rammet hardere av avmakta de siste årene. (Det må i så fall være regjeringskollega Senterpartiet.) Det er kanskje urettferdig, men slik blir det gjerne når man har spent buen høyt tidligere.
For det var Arbeiderpartiet som sørget for at vi hadde kraft til det norske industrieventyret etter krigen. Som sørget for offentlig eierskap, hjemfallsrett og utbygging av krafta. Dette var helt avgjørende for landets rikdom, og tankegodset ble lagt til grunn også senere, da vi fant oljen.
Resten er historie, som det heter. Og 20 tusen milliarder kroner i Oljefondet.
Nettopp derfor har så mange blitt dypt skuffet over at Arbeiderpartiet har vridd og vrengt seg i alle retninger for å ikke nevne de nye kablene til Storbritannia og Tyskland, begge satt i drift i 2020, som en viktig årsak til den nye virkeligheten. Det var enklere å snakke om solidaritet med Europa, skylde på russerne og anklage andre for populisme. Og å sørge for å kvele intern motstand, både i partiets eget strømutvalg og på landsmøtet våren 2023.
Nå har partiet plutselig snudd 180 grader. I forrige uke ble det plutselig klart at Arbeiderpartiet ikke vil fornye to snart utslitte kabler til Danmark. Spørsmålet er om det vil gi partiet troverdigheten tilbake. For å være diplomatisk: Svaret kan like gjerne være nei som ja.
Les også: Se, statsminister Sylvi Listhaug
Mens Arbeiderpartiet har strittet imot, har andre krefter utviklet politikk på kraftområdet, og skaffet seg troverdighet. Mange av dem i sterk opposisjon til den offisielle Arbeiderparti-linja, både på inn- og utsiden av partiet.
Det foreligger forslag om å reforhandle avtalene som ligger til grunn for kablene. Mange vil lage et eget prisområde rundt kablene, og slik frikoble offentlig eid norsk vannkraft brukt i Norge fra en privat, algoritmestyrt europeisk børs. Det er foreslått toprissystem nasjonalt: Billig strøm opp til et visst nivå, og deretter drøy prising av luksusforbruket på toppen.
Realismen i disse forslagene får andre bedømme. Det er uansett konkrete tanker som er utviklet mens Arbeiderpartiet har lukket øyne og øre og skrytt av strømstøtten til oss forbrukere. Det er mye fint å si om den. Men det er også mulig å hevde at den er akkurat hva den ser ut som: Et plaster på et blødende sår.
Det er mye man kan si om fastprisavtalene som skal være livlina til næringslivet også. Blant annet at det er vanskelig å bygge et moderne, grønt industrieventyr på dem.
Arbeiderpartiet har brukt tre år på å forsvare et system stadig flere mener ikke fungerer. Partiet snudde plutselig den uka strømprisen målt i kroner nesten tangerte partiets oppslutning målt i prosent. Det er fortsatt en god stund igjen til neste valg – men det spørs om ikke det er litt for lite, litt for sent.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Les også: Strømforbruket økte i november, men regningen ble lavere enn i fjor
