Som tidligere mangfoldsrådgiver for IMDi har jeg stått midt i integreringsutfordringene som preger det norske samfunnet.
Abid Rajas nylige innlegg i Aftenposten belyser en virkelighet som mange kvier seg for å diskutere: I flere norske skoler, spesielt i storbyene, har andelen elever med minoritetsbakgrunn passert 75 prosent, og i noen tilfeller nærmer den seg 100 prosent.
Dette er ikke bare tall – det er et speilbilde av en dyptgående utfordring vi må ta på alvor.
Parallelle samfunn
For mange av disse elevene er hverdagen preget av parallellsamfunn hvor norsk kultur og verdier har lite innpass. Uten mulighet til å utfordre de holdningene de har vokst opp med, risikerer vi at udemokratiske verdier får rotfeste.
Lærere jeg har møtt uttrykker ofte en dyp frykt for å ta opp sensitive kulturelle og religiøse temaer.
Når Raja beskriver lærere som «demokratiets førstelinje, kanskje også dets siste skanse,» treffer han en nerve.
Mine erfaringer fra skoleverket understreker hvor kompleks denne situasjonen er.
Les også Dagsavisen mener: Modige lærere
Frykt og stillhet blant lærere
Lærere jeg har møtt uttrykker ofte en dyp frykt for å ta opp sensitive kulturelle og religiøse temaer. De frykter anklager om rasisme og reaksjoner fra foreldre eller elever.
Jeg husker spesielt en episode hvor en rådgiver pustet lettet ut da hun oppdaget at jeg har muslimsk bakgrunn – det ga henne en følelse av trygghet i samtalen. Dette viser hvor lammende frykten kan være.
Jeg har sett guttegjenger diskutere koranvers og hadither i friminuttene som om de var i en madrassa.
Alarmerende holdninger blant elever er dessverre ikke uvanlige. Homofobi, antisemittisme, og religiøs radikalisering preger mange miljøer. Jeg har sett guttegjenger diskutere koranvers og hadither i friminuttene som om de var i en madrassa.
Krav om bønnerom på skolen kommer ofte hånd i hånd med åpenlys homofobi og antisemittisme.
I tillegg stilles det ofte krav om halal-mat på utflukter eller i matlagingstimene. Matlagingslærerne ender ofte opp med å gi etter for dette presset ved å plassere muslimske elever i egne grupper, mens ikke-muslimske elever blandes. Dette er segregering i praksis – en form for selv-segregering som undergraver fellesskapet.
Under Ramadan blir den negative sosiale kontrollen blant muslimske elever spesielt sterk.
Mange føler seg tvunget til å faste, delta i bønner, eller unngå aktiviteter som ikke anses som passende i denne perioden, selv om de kanskje ikke ønsker det selv. Dette presset skaper et miljø hvor avvik fra normen blir straffet sosialt, og det utfordrer grunnleggende verdier som likeverd, personlig frihet, og sekularitet.
Dette er ikke bare kulturelle forskjeller – det utfordrer grunnleggende verdier som likeverd og sekularitet i skolen.
Les også: Jeg håper lærere aldri slutter å diskutere vanskelige temaer
Rasismen mot etnisk norske
En dypt problematisk utfordring som ofte overses, er den utbredte rasismen innad i minoritetsmiljøene. Denne interne rasismen er ofte mer åpenlys og akseptert enn den fra majoritetssamfunnet, men den er like skadelig. Den skaper mistillit, isolasjon og hindrer integrering.
Parallelt med denne interne rasismen ser vi økende fiendtlighet mot etnisk norske elever.
For eksempel så jeg spenninger mellom sunnimuslimer og sjiamuslimer, der konflikter fra Midtøsten importeres til norske klasserom. Elever fra ulike muslimske retninger kan uttrykke hat og fordommer mot hverandre, noe som skaper fragmentering og hindrer samhold. Rasisme blant minoritetsungdom er også utbredt, ofte basert på etnisitet, språk eller kulturell bakgrunn, og bidrar til hierarkier og mistillit.
Parallelt med denne interne rasismen ser vi økende fiendtlighet mot etnisk norske elever. Disse barna blir utsatt for fordommer og diskriminering, inkludert nedsettende navn som «potet» eller «kuffar» og ekskluderes fra sosiale aktiviteter fordi de ikke deler samme kulturelle eller religiøse bakgrunn. Dette skaper en følelse av utenforskap og forsterker splittelsen mellom majoritets- og minoritetsgrupper i skolen.
Disse interne motsetningene, sammen med rasisme mot nordmenn, bidrar til å forsterke de mest konservative og ekskluderende elementene i hver gruppe.
Når rasismen kommer innenfra, blir den ofte sett på som legitim eller «naturlig», noe som gjør den vanskeligere å utfordre.
Lærere, som allerede frykter å bli stemplet som rasister hvis de kritiserer minoritetskulturer, står overfor store utfordringer i å gripe inn i konflikter eller beskytte norske elever mot diskriminering.
Skolene blir ofte maktesløse overfor denne dynamikken. Uten støtte fra skoleledelse og politikere blir lærerne alene i møte med en blanding av taushet, frykt og voksende splittelse. Dette hindrer ikke bare integrering, men forsterker segregeringen i klasserommene og undergraver skolens rolle som en felles arena for læring og fellesskap.
Les også: Katta-lærerne må tåle å bli kalt rasistiske
Les også: Støtter vi elevene så mye at vi gjør dem mindre rusta for livet?
Les også: Diagnosene mine burde ikke holdt meg utenfor arbeidslivet
