I fjor skrev jeg i Dagsavisen om at jeg hadde vært ufør siden jeg var 18 år, men at jeg hadde klart å ta en mastergrad og ønsket å arbeide.
Dette skrev jeg etter at Vedum sa at uføre måtte «stå opp om morran». Etter en opptreden på Debatten og senere en artikkel på NRK.no har jeg kommet meg i jobb, men jeg føler for å røske litt tak i politikerne.
For meg er debatten som har dukket opp om unge uføre litt trøblete å forholde seg til.
Nettopp fordi det er to synspunkter jeg opplever som problematiske.
Erna Solberg kommer med synspunktet om at hvis vi fjerner muligheter til å bli ufør, så vil det føre til at folk jobber mer, og sier i VG: «Hvis du har en utfordring og ikke klarer å komme deg inn i arbeidslivet, så leter du litt etter en diagnose, du leter litt etter noen som sier at du er for syk til å jobbe. Da blir du opptatt av å bevise at du er syk. Fremfor å se hvilke evner du har å bidra med, som gjør at du kan jobbe litt».
Ingen vil forstå at sannheten er mer komplisert og individuell enn det de liker å fremstille den som.
Jonas Gahr Støre prøver derimot å framstille det som at det er folk som blir satt diagnoser på som er problemet, med denne uttalelsen i VG: «Regjeringen er bekymret for at unge som strever ender opp med å jakte på diagnoser for å få penger til å leve av. Vi mener vi må hjelpe unge til å jakte på sine egne muligheter til å jobbe».
Ingen av dem vil egentlig snakke om løsninger, eller forstå at sannheten er mer komplisert og individuell enn det de liker å fremstille den som.
Ja, mange uføre er syke. De har enten hatt et langt arbeidsliv og blitt slitne, eller så har vi unge mennesker med medfødte fysiske eller kognitive forskjeller som gjør et ordinært arbeidsliv vanskelig.
For noen utvalgte unge mennesker, er forutsetningene for å fungere i et ordinært arbeidsliv helt fraværende. For dem er ikke arbeidsprøving etter arbeidsprøving nødvendigvis løsningen.
For andre derimot, kunne en liten reform og holdningsendring på arbeidsmarkedet gjort hele forskjellen.
Samtidig som jeg er enig i at vi ikke bør avskrive arbeidsevnen til de som gjerne blir plassert på ung ufør, mener jeg samtidig at de som vil gjøre det vanskeligere å bli ufør har helt feil mentalitet.
Det vil åpenbart ikke hjelpe, men gjøre mila fra start til jobb enda lenger.
Nå er det viktig å påpeke at jeg snakker om uføre som meg. Det vil si mennesker som er blitt avskrevet på grunn av diagnoser som autisme og ADHD.
Jeg mener at mine diagnoser ikke burde holde meg utenfor arbeidslivet, men burde bli sett på en nøkkel som hjelper en bedrift til å kartlegge hvilke behov jeg har for å fungere i arbeid.
Skal vi få unge med diagnoser som mine ut i arbeid, må vi ta nevrodiversitet på alvor.
Hvis sånne som meg skal ut i jobb, må samfunnet bli flinkere til å tilpasse arbeidsplasser til andre kognitive fungeringer enn den som blir ansett som nevrotypisk.
Med andre ord, skal vi få unge med diagnoser som mine ut i arbeid må vi forstå at et arbeidsliv som fungerer for nevrotypiske, ikke nødvendigvis fungerer for nevrodiverse.
Staten må ta litt ansvar og gjøre nevrotilpasning i arbeidslivet obligatorisk, eller i hvert fall støttet med midler slik at næringslivet blir motivert til å satse. På statlige arbeidsplasser bør dette være nødvendig.
Som sagt, det var ikke det offentlige som tok ansvar da jeg skulle inn i jobbmarkedet. Det var IT-selskapet Sicra.
Uten en god forståelse av nevrodiversitet i arbeidslivet, vil ikke politikerne lykkes med å få oss i jobb.
Unicus, som spesialiserer seg på å ansette autister, vil fortelle deg at det er vanskelig å selge inn autistiske IT-konsulenter til det offentlige. For hvis du har hull i CVen, eller kratere slik som meg, vil ikke det offentlige hyre dem inn.
Med mindre politikerne tar nevrodiversitet i betraktning for måten de bygger tiltakene sine på, vil de aldri lykkes med å unngå at nevrodiverse unge mennesker havner varig hos Nav. De vil i hvert fall ikke lykkes med å få de av oss som havnet hos NAV som unge, inn i arbeidslivet for første gang.
Uten en god forståelse av nevrodiversitet i arbeidslivet, vil ikke politikerne lykkes med å få oss i jobb.
Å fjerne økonomisk trygghet vil bare sette dem i «fight or flight»-modus, som igjen vil gjøre at de ikke vil ha overskudd eller trygghet til å prøve seg på jobb.
Å skape en vei for uføre der det offentlige og private næringslivet samarbeider for å gi en trygg og forutsigbar vei fra uførhet til arbeid er det eneste som i realiteten vil fungerer.
Hvor kan politikerne starte for å få en god forståelse av nevrodiversitet i arbeidslivet?
- Samarbeid med næringslivet. Ta for eksempel kontakt med folka i Unicus. De har spisskompetanse på dette og kan hjelpe dere med å utforme politikk som faktisk vil få den ønskede effekten.
- Snakk direkte med nevrodiverse. Lytt til erfaringene deres. Bare ved å forstå målgruppa dere ønsker å nå, vil dere kunne utforme politikk som fungerer. Alt annet er å kaste penger i makuleringsmaskinen.
- Snakk med forskere som inntar den nevrodiverse synsvinkelen i måten de forsker på folk med ulike diagnoser. Ikke dem som sykeliggjør dem.
Jeg har som sagt lykkes med å komme meg i arbeid, ikke fordi noen tvang meg eller straffet meg, men fordi noen i næringslivet satset på meg.
Nå er det andre nevrodiverse sin tur til å bli satset på.
Les også: Skolen er ikke for alle
Les også: Nevrodivergente barn kan ikke bare skjerpe seg
Les også: Riksrevisjonen: Over dobbelt så mange unge uføre som i 2010
Les også: Erna Solberg bidrar til mistenkeliggjøring av unge uføre
