Så seint som i 2019 slo Kompetansebehovsutvalget fast at det å fullføre videregående opplæring er enda viktigere for overgang til videre utdanning eller jobb enn før.
Nå er det tegn som tyder på at dette ikke holder.
Samtidig som gjennomføringsgraden i videregående opplæring aldri har vært høyere, det aldri har vært flere studieplasser i høyere utdanning og arbeidsledigheten er rekordlav, så skyter altså utenforskapet blant unge fart.
Det fremstår som et paradoks! Men kun dersom opplæringen unge får faktisk gjør dem i stand til å mestre studier eller arbeid.
Over lang tid har det meste handlet om gjennomføring i videregående opplæring.
«Ny GIV» og «Program for bedre gjennomføring» var begge store nasjonale satsinger som skulle lose flere gjennom videregående.
Oxford Research var selv delaktig i uttesting av flere gjennomføringstiltak.
Kanskje følger vi opp elever i ungdoms- og videregående skole i en slik grad at de ikke er i stand til å stå på egne bein?
Mange av tiltakene har god effekt, og andelen unge som gjennomfører er nå rekordhøy.
Men har vi løst problemet, eller har vi bare flyttet det?
For nå ser utfordringene ut til å dukke opp på en annen plass, litt senere i livet.
Mange av tiltakene for bedre gjennomføring har handlet om tettere oppfølging av elevene som strever.
Men kanskje passer vi på og følger opp elever i ungdoms- og videregående skole i en slik grad at de ikke er vant til – eller i stand til – å stå på egne bein?
For på ett eller annet tidspunkt må nesten nærværsteam, oppfølgingsenheter og miljøterapeuter gi slipp.
Det kan altså være et utslag av klassisk målproblematikk, der man forveksler hva man søker å unngå (frafall) med det man søker å oppnå (dugelige mennesker).
For målet med skolen er ikke å gjennomføre, men at «elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet».
Likevel er det gjennomføringsgraden som er holdt opp som ett av sektorens viktigste mål. Da responderer sektoren på det.
Det er imidlertid ikke sikkert at tiltakene vi iverksetter, bidrar til det vi søker å oppnå, kun det vi vil unngå!
I praksis innebærer det at fylkene og de videregående skolene henter elever om morgenen, gjerne i taxi, reduserer krav til deltagelse, gir fritak og etablerer vennegrupper.
Slik lykkes de med å få elevene gjennom opplæringen.
Likevel klappes det på skuldre i fylkeskommuner og videregående skoler - mens stadig flere faller utenfor.
Men når de går ut i lære blir overgangen for stor og «heiagjengen/hjelperne» for få.
Mange drar hjemmefra for å studere, men kommer krypende hjem når hjemlengsel, avstandsforhold, arbeid med matlaging og hybelliv gjør seg gjeldende. Har vi da egentlig lykkes med opplæringen vår?
Med så omfattende utenforskap, vil få si seg enig i det.
Likevel klappes det på skuldre i fylkeskommuner og videregående skoler – mens stadig flere faller utenfor.
At myndighetene ikke greier å få flere over i arbeid eller utdanning, er kritikkverdig, mener Riksrevisjonen.
Men der Riksrevisjonen peker på Nav og arbeidsgivere, burde kanskje pekefingeren heller rettes mot kommuner og fylkeskommuner som bør ta det ansvaret som formålsparagrafen i Opplæringslova pålegger dem.
De unge voksne skal være skikka til å mestre livet, ikke Nav sine irrganger.
Det krever at vi begynner i motsatt ende og blant annet måler det som virkelig teller og ikke primært gjennomføringsgrad.
