For en skam det er. Kinas propagandamaskin har nå kapret ikke bare én, men to av Norges fremste kulturinstitusjoner – først Munchmuseet, og nå Den Norske Opera & Ballett.
Operaen bidrar med sitt «samarbeid» med Polestar til å legitimere historiens farligste diktatur, ved å la seg kjøpe av et av diktaturets fremste kommersielle flaggskip, som også er en spydspiss for kommunistpartiets satsing på soft power.
Ja, man kan si at våre fremste kulturinstitusjoner følger i skiftende norske regjeringers, LOs og NHOs fotspor, i sitt fantasiløse knefall for diktaturet. Men tenk om de i stedet hadde sagt høyt og tydelig nei til kulturvasking av massemord og overgrep.
Det ville gitt gjenklang langt utenfor Norge. Den makten har Den Norske Opera & Ballett valgt ikke å bruke. I stedet velger de å bruke sin massive kulturelle kapital til å styrke det samme diktaturet som finansierer Russlands krig mot Ukraina og Europa.
Det betyr at alle ansatte ved disse institusjonene, og samtlige som løser billett, er med på å legitimere diktaturet og krigen. Det samme gjør staten, gjennom sitt eierskap i Munchmuseet og Operaen.
«Sammen med Polestar deler vi lidenskapen for spektakulære lydopplevelser – i bilen og i operasalen,» skriver Operaen i en pressemelding.
Deler Operaen også lidenskapen for bortføring, tortur, internering, slavearbeid og drap med Kinas kommunistparti? Deler de lidenskapen for en ny autoritær verdensorden, med politisk, økonomisk og militær støtte til Russlands aggresjon?
Hvis ikke, blir spørsmålet hvorfor i alle dager Operaen har inngått en sponsoravtale med diktaturets elbil-flaggskip, og attpåtil skryter av det.
Jeg vil ikke sette mine bein i verken Munchmuseet eller Operaen så lenge de lar seg sponse av Kina og andre diktaturer. Jeg håper jeg får følge av mange.
Dersom svaret er penger – og det er det med overveiende sannsynlighet – innebærer det en beklagelig speiling av norske myndigheters verdifrie omgang med diktaturer generelt, og Kina spesielt.
Det viser i så fall at våre fremste kulturinstitusjoner ikke evner å tenke kritisk og autonomt, og at vi dermed ikke kan stole på at de tar noe selvstendig samfunnsansvar.
For min del nekter jeg å bidra til kulturvaskingen av barbariet, og vil ikke sette mine bein i verken Munchmuseet eller Operaen så lenge de lar seg sponse av Kina og andre diktaturer. Jeg håper jeg får følge av mange.
