Debatt

Naturkollaps er menneskekollaps

Selv om vi gradvis utrydder oss selv ved å ødelegge økosystemene som holder oss i live, fortsetter vi likegyldig å leve som før.

Flere sammenknyttede miljøkriser dreper oss, men det at denne vissheten ikke leder til atferdsendring gjør meg fortvilet, skriver innleggsforfatter. Bildet viser ekstrem tørke i på et dansk jordbruk, tatt i 2023.
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Sommervarme, utflukter i vakker norsk natur og ferietid gir anledning til takknemlighet og refleksjon. Takknemlighet over naturrikdommen, refleksjon over konsekvensene av global oppvarming og artsutryddelse.

Personlig tenker jeg mye på hvordan ulike miljøkriser henger sammen, og fortviler over at vissheten om klima- og naturkollaps ikke leder til adekvat atferdsendring. Selv om vi gradvis utrydder oss selv ved å ødelegge økosystemene som holder oss i live, fortsetter vi tilsynelatende likegyldig å leve som før.

Kvinne med pakistansk utseendet, hendene i kors, blå dressjakke. Smiler til kamera, rosa leppestift.
Annam Chaudhry

FNs naturpanel la i 2019 frem en rapport som hevdet at menneskelig aktivitet, herunder forurensing av vann, avskoging, bruk av sprøytemidler, overfiske og CO2-utslipp truer eksistensen til 1 million arter.

Panelet inkluderte ikke menneskearten i sin rapport, men når naturen er i trøbbel er naturligvis menneskene også i trøbbel. Mennesker vil fortsette å dø på grunn av den ene eller andre gjensidig forsterkende naturkrisen.

Det er verdt å merke seg at naturen og mennesker ikke er gjensidig avhengige av hverandre. Naturen trenger ikke mennesker for å overleve. Tvert imot: Måten vi opererer på per i dag er en trussel mot planeten og artene som bebor den. For menneskeheten er det motsatt: Vi trenger en levende planet og andre arter for å overleve.

Individuelle anstrengelser er viktige, men miljøeffekten vil bli størst om vi kollektivt kommer sammen for å endre politiske prosesser.

Lærdommen fra biovitenskap og økologi forteller oss at alt henger sammen. Forsvinner én art kan det knekke et helt økosystem vi er avhengig av. ¾ av maten vår truet uten pollinerende insekter. Næringsstoffer forsvinner fra jorda når insekter som vanligvis nedbryter døde organismer forsvinner, og ikke minst er insekter mat for andre dyr.

Et tema som altfor ofte blir neglisjert er vannproblematikk. FNs generalsekretær har tidligere uttalt at vi tapper menneskehetens livsnerve gjennom vampyrisk overforbruk. Produksjon av én plastflaske krever mer vann enn flasken rommer, og for å produsere en t-skjorte av bomull kreves 2700 liter vann. Tørke, flom og andre ekstreme klimaendringer forverrer vannmangel og vannkvalitet, hvilket også rammer naturmangfoldet.

Hver fjerde nordmann bestrider at klimaendringene er menneskeskapte. I tillegg til de som benekter fakta eller tror ekstremvær bare har kortsiktig nyhetsverdi, er flere av oss skyldige i det som i psykologien kalles «implicatory denial». Det vil si at man erkjenner at klimaendringer er faktum, men en velger ikke å forholde seg aktivt til det. Erkjennelsen fører verken til handling eller engasjement.

Forskning viser at klimaangst er relatert til lav «implicatory denial». Derfor bør ikke klimaangst sykeliggjøres. Klima- og miljøangst er en praktisk angst som gjør at folk jobber for nødvendige atferdsendringer hos seg selv, andre og ikke minst makthaverne. Individuelle anstrengelser er viktige, men miljøeffekten vil bli størst om vi kollektivt kommer sammen for å endre politiske prosesser.

«En annen verden er mulig» er et kjent slagord fra den økonomiske rettferdighetsbevegelsen Attac. En annen verden forutsetter imidlertid en annen tankemåte enn dagens, som lar kortsiktige interesser trumfe fremtidens.

Jeg vil foreslå at vi fra og med i dag begynner å tenke nytt langs to plan, og at vi lærer den oppvoksende generasjon det samme: For det første må vi slutte å tenke på oss selv og naturen som atskilte. Naturen representerer ikke «det andre», men systemet som muliggjør vår eksistens. For det andre må vi erstatte et fokus på «økonomisk vekst» med et samfunnsmål om «livskvalitet for alle innen naturens tålegrenser».

Det bør innføres momsfritak på reparasjoner, utleie og bruktsalg, og staten bør subsidiere løsninger for sirkulær økonomi.

Hva innebærer dette i praksis? Forfatterskapet til Peter Barnes er verdt å gjøre seg kjent med dersom en ønsker ideer til konkrete økonomiske tiltak som kan fremme felleskapets interesser mot vekstøkonomiens rovdrift på mennesker og natur.

Barnes foreslår at befolkningen får økt innflytelse på hvordan felles ressurser som luft og vann forvaltes, inkludert gjennom nye former for eierskap over bedrifter - hvor lokalsamfunn og arbeiderne får aksjer. Når beslutninger om investeringer, forbruk og handel skal tas, må kommende generasjoners interesser være høyt prioritert i overveiningene som gjøres.

Vi har et behov for å redusere bruk og kast. I tillegg til vårt overforbruk, er vi dårligst på sirkulærøkonomi i Europa. Dvs. at vi bruker og kaster i stedet for å gjenbruke og gjenvinne. Kun 2,4 prosent av varene vi bruker går tilbake i kretsløpet igjen.

Som individer kan vi gjøre en del ved å etterspørre mer bærekraftige produkter, men fremfor alt bør vi velge politikere som tilrettelegger for bærekraft gjennom å stille krav til bedrifter om å samle inn, resirkulere, reparere og gjenbruke varer de selger. Videre bør det innføres momsfritak på reparasjoner, utleie og bruktsalg, og staten bør subsidiere løsninger for sirkulær økonomi.

Det er nærliggende å avslutte med ordene til Arne Øgaard fra den etiske miljøbanken Cultura. I siste utgave av tidsskriftet Pengevirke skriver han: «Det er på høy tid at flere innser at vi bygger vår velferd på andres bekostning, og at vi trenger en total omlegging av økonomi og verdisyn hvis vi skal leve i solidaritet med våre medmennesker, naturen og fremtiden».


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Powered by Labrador CMS