Debatt

EU-storm? Knapt laber bris

Det finnes ikke noe politisk flertall i Norge for ei regjering som vil sende noen EU-søknad.

TOPSHOT - A picture shows the European Union flag fluttering under the Arc de Triomphe lit up in blue to mark the French presidency of the European in Paris on January 1, 2022. - France took over the rotating presidency of the EU on January 1, 2022. To mark the start of the six-month EU presidency, historic buildings across the country were illuminated in the blue of the EU flag on New Year's Eve, including the Elysee Palace and the Eiffel Tower. (Photo by JULIEN DE ROSA / AFP)
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Sebastian Øyrehagen, Civita-akademiker og Venstre-medlem ytrer seg om norsk EU-medlemskap i Dagsavisen 2. mai. Jeg veit ikke hva de lærer på Civita-akademiet, men det er to grep jeg kan anbefale for videre studier: 1) Les meningsmålinger ordentlig og 2) Ta EU-debatten i Norge på alvor.

Øyrehagen er gjennomgående opportunistisk i sine valg av argumenter for omkamp om norsk EU-medlemskap. Han tar alle mulige forbehold om at dette er et langsiktig prosjekt, at man må unngå skyttergraver og så videre.

Heming Olaussen, leder av SVs EU/EØS-utvalg. Tidligere leder av Nei til EU (2004-2014).
Heming Olaussen, leder av SVs EU/EØS-utvalg. Tidligere leder av Nei til EU (2004-2014).

For øvrig er argumentvalget påfallende, og typisk for den akademiske elitens revansjeønske siden nederlagene i 1972 og 1994 – da det håpløse folkeflertallet avviste elitenes drøm om «plassen ved bordet i Brussel».

1. Meningsmålinger. Øyrehagen gjør et nummer av at 21 % svarer «vet ikke» i ei EU-måling. Det er vel et ganske normalt nivå for disse målingene. Han unnlater (tilfeldigvis) å nevne at nei-sida har et stort forsprang – mye større enn resultatene i folkeavstemningene i 1972 og 1994 (Drøyt 50 % nei, cirka 30 % ja til EU).

Bare det skulle vel tilsi at EU-forien burde dempes noe, folkeflertallet er jo ikke å spøke med når det gjelder EU-spørsmålet her til lands. Det hjelper ikke at Høyre sier de nå vil ha en «ny EU-debatt».

Erna Solberg er klok nok til å vite at en omkamp om EU vil ende i et dundrende nederlag. Derfor snakker hun om «EU-debatt», mens hennes overivrige ungdommer nok ser for seg en revansj – med andre ord en ny folkeavstemning.

Livet er fullt av dilemmaer og vanskelige spørsmål. EU-saken er ikke et av dem. Det norske folk vil ikke ha noe EU-medlemskap.

2. Den politiske situasjonen. Øyrehagen har oppfatta at Høyre, Venstre og (antakeligvis) MDG er de eneste ja-partiene i Norge. AP har satt seg på et «vente-og-se»-spor, mens SV, SP, KrF, Rødt og FrP er erklærte EU-motstandere.

Med et minimum av statsvitenskapelig kompetanse er regnestykket enkelt: Det finnes ikke noe politisk flertall i Norge for ei regjering som vil sende noen EU-søknad.

Erna vil garantert heller være statsminister enn å måtte stå ansvarlig for å sende en slik søknad – mot folkets vilje – etter valget i 2025. Noe flertall i Stortinget vil hun ikke finne, jevnfør Sylvi Listhaug og FrP-landsmøtet.

Den nåværende regjeringa vil ikke gjøre det – og om de skulle utvides med SV etter 2025 vil det gå enda dårligere for den våte drømmen på ja-sida.

3. Øyrehagen gjentar argumentene ja-sida har spesialisert seg på; EU er klimahelter, krigen i Ukraina, den gule fare. Hva med noen andre argumenter, som kanskje ikke passer så godt inn i Øyrehagens fortelling?

Torskekvoter og nasjonal sjølråderett over fisken. Støtter han Norge eller EU i konflikten om torskekvoter? Hva synes han om EUs felles fiskeripolitikk? Verdt å gå ombord i for norske kystsamfunn? Hva med kampen mot sosial dumping, er det Norge eller EU som går foran i den kampen? Hva med norsk distriktspolitikk, bør den avgjøres av Stortinget eller av Brussel?

4. Øyrehagen glemmer å informere oss om hvor kritisk europeisk miljøbevegelse er til EUs stadige knefall for big business. Han glemmer å forundre seg over at EU-medlemmer som Finland og Sverige søker medlemskap i Nato når de opplever seg truet. Var ikke EU i stand til å garantere sikkerheten deres?

Og hva med Kina, egentlig? Støtter han Van Der Leyens lefling med USAs (militære) ambisjoner om å konfrontere Kina i Stillehavet, eller Macrons ideer om et Europa på egne bein, ikke som haleheng til amerikanerne?

Vil han som Nato-Jens, at «vi« skal stille opp for USA om de påkaller for eksempel norske fregatter til innsats i Stillehavet mot Kina, eller heller han mot verdenssamfunnet for øvrig, som ikke liker NATOs aggressive opptreden og ønsker fred og samarbeid?

Livet er fullt av dilemmaer og vanskelige spørsmål. EU-saken er ikke et av dem. Det norske folk vil ikke ha noe EU-medlemskap. De vil bestemme sjøl i eget land. Sorry, Sebastian.

Powered by Labrador CMS