Trenger virkelig EU norsk innflytelse i sin klimapolitikk?

Tidligere leder i Unge Sentrum, Simen Bondevik skriver i Dagsavisen 4. april at han har snudd fra nei til ja til EU. Han begrunner nyorienteringen spesielt i EUs progressive klimapolitikk.

Han argumenterer også for norsk medlemskap med følgende: «Tenk at vi gir fra oss den innflytelsen og muligheten til å virkelig forandre verden til det bedre!»

Det er liten tvil om at Europa har blitt et bedre sted med EU enn det var uten, liten tvil om at den overstatlige organisasjonen er fredsbevarende og demokratiserende, og at de nå er pådrivere i klimapolitikken. Så jeg har sympati med Bondeviks argument.

Men én ting er å forstå EU. Noe annet er å forstå Norge. Er det så sikkert at verden blir et bedre sted hvis Norge får større innflytelse over EUs klimapolitikk? Jeg er ikke så sikker. Det er på tide med litt selvransakelse.

Vi vet det nå: En del av den oljen vi allerede har funnet må bli liggende i bakken. Den oljen vi ennå ikke har funnet, må vi slutte å lete etter. Det betyr at noen oljerike stater må tape inntekter de kunne fått. Det gjelder land som Russland og Saudi-Arabia, og det gjelder de små, oljerike nasjonene i verden, som Norge.

Men i Norge slår vi ring om oljenæringen. Den ringen skapes av aktører som AP, Høyre, LO, NHO og Equinor. Fem sentrale aktører i norsk politikk. Vi kan kalle denne femkantede ringen for «Det norske pentagon», og du kan velge å bytte ut AP og Høyre med SP og Frp, men du ser hvor sterkt dette pentagonet er.

Når AP og SP mister titusenvis av velgere, så går de ikke til de oljekritiske partiene Venstre eller MDG. Nei, de går til partiet som mener at «Den som skal slukke lyset på norsk sokkel, er ennå ikke født», Høyre.

Miljøpartiet De Grønne har gjort som Bondevik, snudd i EU-saken. La oss tenke oss at under en framtidig folkeavstemning om norsk EU-medlemskap, bidrar MDGs velgere til at pila vipper fra 48 til 52 prosent for medlemskap. Norge blir derved EU-medlem og får økt politisk innflytelse i Europa. Hvem vi bruke den makten? Jo, det vil selvfølgelig «Det norske pentagonet» gjøre. De har makt og de bruker den til å søke mer makt.

Norsk politikk er bygget opp rundt en stor mytisk fortelling om konsensus og forlik: Vi er alle gode på bunnen, og ingen behøver å tape. Som et ideologisk røykteppe hindrer denne fortellingen grønne idealister i å se at de løper maktens ærend når de hjelper «Det norske pentagonet» til mer politisk makt.

Med politisk makt i EU vil «Det norske pentagonet» selvfølgelig framsnakke sine grønne ambisjoner, og spesielt legge vekt på at de vil bygge vindmøller i Nordsjøen.

De vindmøllene vi fremme oljenæringa på to måter: Det er det retorisk billige tiltaket som består i å elektrifisere sokkelen. Det er lett å gjennomskue dette som grønnvasking. Men tiltaket vil likevel kunne få Tysklands massive støtte, for tyskerne vil gjerne kjøpe den gassen vi da ikke behøver å brenne på plattformene. Den litt mer intrikate måten vindmøllene fremmer oljenæringa på, er ved å levere relativt ustabil strøm til kontinentet. Det alle i Equinor da vet, er at den ustabiliteten skaper behov for balansekraft. Når Tyskland nå stenger ned sine siste atomkraftverk, vil norsk gass kunne levere denne balansekraften.

Det er ikke helt dumt å bytte ut oljeplattformene i Nordsjøen med vindmøller, for det representerer en faktisk mulighet til å bruke det bestående for å realisere et grønt skifte. Men i dag vil «Det norske pentagonet» ha i pose og sekk: Olje og vind, ja takk! Denne mektige konstellasjonen må derfor presses.

De grønne partiene i Norge har til sammen 25 % av stemmene. Det er ikke verst. Men det er fortsatt 75 % av oss som stemmer på et parti som vil lete etter mer olje. Grønne idealister må derfor tenke strategisk på hvordan de kan jobbe som et mindretall.

EU merker nå de faktiske klimaendringene, blant annet i form av redusert matproduksjon, og mener alvor i klimasaken. De kan komme til å beslutte redusert kjøp av norsk olje og gass før «Det norske pentagonet» er klar for å selge mindre. En slik beslutning vil være vanskeligere å få til hvis Norge blir representert i EUs besluttende organer.

Klimakampen vinnes først når noen taper. «Det norske pentagonet» må være blant taperne.