Israel gambler med vår alles sikkerhet

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Norge har – i motsetning til G7-landene – valgt å ta tydelig avstand fra Israels nylige angrep på Iran. Det er en viktig og prinsipiell holdning, i samsvar med folkeretten. Når atommakten Israel går til forkjøpsangrep uten et akutt trusselbilde, bryter det med grunnleggende internasjonale normer og åpner for katastrofale konsekvenser.

Mens forhandlingene mellom USA og Iran pågikk, annonserte Israels statsminister Benjamin Netanyahu for amerikanske kongressmedlemmer på besøk i Jerusalem i mai, at planene om å angripe Iran allerede var avgjort. Forhandlingene var bare et spill for galleriet. 

Israel hevder de må angripe Iran fordi landet er i ferd med å utvikle atomvåpen. Samtidig melder amerikansk etterretning at dette ikke stemmer: Iran er ikke i ferd med å utvikle atomvåpen, og er minst tre år unna til å klare å produsere det. 

Benjamin Netanyahu og andre israelske ledere har i flere tiår ropt ulv, ulv om Irans kjernefysiske kapasitet. Allerede i 1992 hevdet Netanyahu at Iran ville ha atomvåpen innen 3–5 år. I dag, mer enn 30 år senere, har det fortsatt ikke skjedd. Israel fremstiller Iran som en eksistensiell trussel, men det er Israel som er den eneste atommakten i Midtøsten, med verdens eneste supermakt i ryggen. Det er denne maktkonsentrasjonen som i realiteten utgjør en eksistensiell trussel for nabolandene. 

New York Times skriver at Israel har i flere tiår hatt et hemmelig, men allment anerkjent, atomvåpenprogram, som ifølge eksperter også er under utvidelse.

Litt grått og ganske kjedelig, heldigvis

Israel er et av få land som ikke er tilsluttet FNs Ikkespredningsavtale (NPT) og nekter både innsyn i og anerkjennelse av sitt eget arsenal. Dette svekker Israels moralske troverdighet når det krever full transparens fra Iran – et land som, i motsetning til Israel, er medlem av Ikkespredningsavtalen og formelt har holdt seg innenfor dens rammer.

Israel har de siste tiårene praktisert en neo-konservativ tilnærming som går bort fra prinsippet om land for fred, og som i stedet søker geopolitisk dominans. Landet har deltatt aktivt i destabilisering av nabolandene gjennom klassiske splitt-og-hersk-strategier – i en region som fortsatt preges av etterdønningene fra kolonitiden og sekteriske motsetninger.

Når Iran i dag blir angrepet av Israel, med stilltiende støtte fra G7, er det verdt å minne om at det var USA og Storbritannia som i 1953 knuste Irans demokratiske utvikling. I kuppet mot statsminister Mohammad Mossadegh, organisert av CIA og MI6 for å sikre vestlige oljeinteresser, ble sjahen innsatt som eneveldig monark. Han innførte et undertrykkende regime i nær allianse med Israel og Vesten – inntil revolusjonen i 1979, som snudde hele forholdet på hodet og brakte ayatolla Khomeini som innførte et nytt undertrykkende regime, med islamistisk fortegn.

Siden revolusjonen har Israel og Iran fremstått som erkefiender, men det har også tidvis vært samarbeid. Under Iran–Irak-krigen på 1980-tallet var Israel den viktigste våpenleverandøren til Iran, som senere ble kjent om Iran–Contra-skandalen. Israel og Iran samarbeidet også om å slå ut Iraks atomreaktor Osirak i 1981. Dette er en påminnelse om at allianser i Midtøsten ofte er styrt av pragmatisk realpolitikk og ikke religiøs ideologi.

Politikere må oppgi hvem som betaler. Hva med mediene?

Et annet eksempel på det er den storslagne og lite kjente forhandlingspakken Iran tilbød USA i 2003. Forslaget innebar full normalisering av forholdet, inkludert fred med Israel, anerkjennelse av tostatsløsning med Palestina, stans i støtte til Hamas og Hizbollah, bidrag i kampen mot al-Qaida, og full tilgang for IAEA. Alt i bytte mot anerkjennelse av Irans sikkerhetsinteresser og en slutt på sanksjonene. Tilbudet ble blankt avvist av Bush-administrasjonen. Vi snakker ikke med ondskap, var mantraet fra Det hvite hus, ifølge BBC. Avslaget styrket haukenes posisjon i Teheran, på bekostning av de dialogorienterte. Hadde Irans håndsrekning blitt tatt imot, kunne det ha endret Midtøstens historie.

Når Israel nå bomber iranske mål uten FN-mandat, og med et trusselbilde som fremstår mer politisk konstruert enn reelt, står vi overfor et alvorlig brudd på folkeretten. Israels rett til selvforsvar kan ikke påberopes mot hypotetiske trusler, særlig absurd blir det når avsender er regionens eneste atommakt.

Norge har valgt en tydelig og prinsipiell linje i møte med denne farlige og uansvarlige utviklingen. Det er nærliggende å se Israels angrep på Iran som et forsøk på å avlede oppmerksomheten fra det som i økende grad beskrives som et pågående folkemord på Gaza. G7-landenes støtte til Israel avslører samtidig en grim dobbeltmoral i det vestlige verdifellesskapet.

Hva konsekvensene blir, er for tidlig å si. Men faren for regional destabilisering, massive flyktningkriser og bølger av radikalisering er reell. Israel gambler med vår alles sikkerhet.

I en verden preget av geopolitisk kynisme, krenkelser av suverenitetsprinsippet og selektiv rettsanvendelse, trenger vi flere stater som Norge – som våger å stå opp for folkeretten, også når det er krevende. Ikke fordi vi støtter det iranske regimet, men fordi vår egen troverdighet og langsiktige sikkerhet avhenger av det.

Oljetørste Kina ber om fred i Midtøsten