Debatt

Stadig tåkelegging av rettsmedisinens rolle i justismordet på Viggo Kristiansen

At nåværende ledere for rettsmedisinske fag mener intet kritikkverdig skjedde i Baneheia-saken, er alt annet enn betryggende for rollen fagområdet skal ha i strafferettspleien i fremtiden.

«Med andre ord var RMI sitt arbeid helt avgjørende for domfellelsen av Kristiansen», skriver Jon Harald Leknes. Bildet er fra løslatelsen av Viggo Kristiansen i juni 2021.
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I en kronikk i Aftenposten i fjor høst forsvarte Truls Simensen og Solveig Jacobsen ved Oslo universitetssykehus (OUS) sin avdeling for rettsmedisinske fag arbeidet Rettsmedisinsk institutt (RMI) utførte i Baneheia-saken.

Den 28. februar har Simensen, sammen med sin egen klinikkleder Andreas Matussek og jurist Arne Moland ved OUS, skrevet et nytt debattinnlegg i Dagsavisen. Der hevder de at kritikken mot RMI «verken er berettiget eller basert på faktiske forhold». De refererer til flere avisartikler fra rettssakene for å forsøke å underbygge dette, men utelater kilder som viser hvilken avgjørende rolle RMI spilte.

Jon Harald Leknes, statistiker og mangeårig meddommer.
Jon Harald Leknes, statistiker og mangeårig meddommer.

Ifølge NTB informerte overingeniør Bente Mevåg fra RMI lagmannsretten om at DNA-analysene fra Spania «utvilsomt viser at to gjerningsmenn gjennomførte overgrepene», selv om rapporten fra de spanske ekspertene aldri slo fast noe slikt. I lagmannens rettsbelæring het det da også: «Man må regne det som sikkert bevist at det var en mann ved siden av Jan Helge Andersen som gjerningsmann.»

Med andre ord var RMI sitt arbeid helt avgjørende for domfellelsen av Kristiansen. For som lagmannen retorisk også påpekte: «Hvem var den andre gjerningsmannen hvis det ikke var Viggo Kristiansen?»

Om den viktige utviklingen i saken skriver artikkelforfatterne fra OUS bare at påtalemyndigheten nå mener at DNA-spor «ikke har tilstrekkelig bevisverdi hva gjelder Kristiansen». Igjen formulerer de seg så uklart at det blir til en faktisk feil. Det uomtvistelige er at Riksadvokaten i sin beslutning fastslår at det ikke er DNA-bevis for at mer enn én gjerningsperson var involvert, og annullerer dermed Mevågs bastante påstand om to gjerningsmenn.

For de overordnede ansvarlige for hvordan rettsmedisinske fag skal organiseres og fremstå i offentligheten, bør alle blålys nå blinke.

Da Kristiansen i 2000 stilte seg uforstående til drapsanklagene, ba politiet RMI om hjelp. RMI sendte da prøver til Spania for analyse, sammen med referanseprøver fra Kristiansen og Andersen. Rapportens ordlyd viser at det også ble opplyst om at de to var mistenkt sammen. Hadde RMI ønsket en reell objektiv tolkning av resultatene, burde slike detaljer selvsagt ikke ha blitt oppgitt. Et ønske om å «hjelpe» oppdragsgiver, kan antakelig forklare hvorfor en analyse som viste tegn på spor etter fire ulike menn ble rapportert som negativ og holdt skjult for retten, og hvorfor Mevåg ellers avviste kontaminering.

Matussek, Simensen og Moland mener like fullt at RMI har fulgt standarden om den objektive rollen sakkyndige skal ha. Dette rimer heller dårlig med følgende uttalelse fra Mevåg, gjengitt i Dagbladet i 2002: «Det var ren uflaks at det ikke er funnet spor etter gjerningsmennene.» Det kan altså synes som om politiets overbevisning om to gjerningsmenn har vært et premiss for de sakkyndige sitt arbeid, noe som utvilsomt er skadelig for RMI sitt ettermæle.

Både riksadvokaten og politimesteren i Agder har beklaget håndteringen av Baneheia-saken på vegne av sine etater. Nåværende ledere for rettsmedisinske fag gjør derimot det motsatte, selv om sakkyndige innen rettsmedisin neppe har vært immune mot tilsvarende tunnelsyn som andre i rettsapparatet nå får sterk kritikk for. For de overordnede ansvarlige for hvordan rettsmedisinske fag skal organiseres og fremstå i offentligheten, bør alle blålys nå blinke.

Powered by Labrador CMS