I dag har jeg gått ute i Oslos gater og grått av sinne, fortvilelse, fornedrelse og desperasjon. Mest på vegne av alle syke barn og unge som får altfor dårlig behandling og oppfølging i norsk helsevesen, men også på vegne av alle pårørende som står der med lua i hånda, som noen jævla idioter, fordi vi er i det offentlige helsevesenets vold.
Jeg er en 49 år gammel tobarnsmor, som har vært tett på helsesystemet som pårørende i tolv år. Jeg er sosialdemokrat, en glad skattebetaler, og da barnet mitt ble kronisk syk kjente jeg en sterk takknemlighet for å bo i dette landet. Når sykdommen først var ute, var vi jammen heldige.
Når vi som ikke har medisinsk utdannelse blir syke, er vi ekstra prisgitt at systemet fungerer godt og at det vil vårt beste. I 2010 visste jeg lite om diagnosen vi skulle bli kjent med etter hvert, men jeg følte meg helt trygg på at vi var i de beste hender, at et av verdens beste helsevesen ville gi den lille jenta vår hjelpen hun trengte.
[ Svenske kvinner behandles i Norge, mens våre egne kvinner lider i kø / ]
Det som er så vilt, er at det har tatt meg så mange år å innse at jeg verken kan stole på helsesystemet, legene eller oppfølgingen. Det er litt som i et dårlig kjærlighetsforhold hvor du gir nye sjanser og tenker at det sikkert kommer til å endre seg, men til slutt skjønner du hvor fastskrudd mønstrene er, at det aldri kommer til å bli bedre, og at den eneste utveien er å gjøre det slutt.
Jeg er så sliten av å bekymre meg for ungen min, og av å være usikker på om hun får god og riktig hjelp.
Det er ikke rart at folk ender i det private helsevesenet! Verdimessig er jeg imot det, men fy faen, hadde jeg hatt råd skulle jeg dratt dit med ungen min selv.
Det vil si, jeg gjorde det en gang, etter en skikkelig oppfølgingsfadese på Ullevål. Det er absurd hvor mye raskere, grundigere, tydeligere, tryggere og medisinsk bedre det var å være pasient og pårørende på Volvat enn på Ullevål. Min erfaring er dessverre at alt fra kommunikasjonen inne hos legen til selve behandlingen var på et oppsiktsvekkende mye høyere nivå.
Denne opplevelsen bedret selvsagt ikke tilliten til det offentlige, og siste fra den kanten er altså at det er så mye rot, manglende kompetanse og elendig/skadelig oppfølging at jeg har sendt min andre skriftlige sykehusklage på ett år. Pluss skrevet min første kronikk.
[ ME-syke Anette har 1672 kroner igjen å leve for etter faste utgifter ]
Jeg er så lei av å vente, mase, spørre, følge opp, ringe, legge igjen beskjed, ikke høre noe tilbake og ringe for n’te gang for å få et viktig prøvesvar to uker på overtid.
Jeg er så sliten av å bekymre meg for ungen min, og av å være usikker på om hun får god og riktig hjelp. Og jeg blir helt matt av å nok en gang måtte dobbeltsjekke og kvalitetssikre behandlingen hun skal få, og av å måtte innhente nesten all informasjon på egen hånd.
Det er nemlig sånn at flere av legene som jobber på barneklinikken, er så stivbeinte og upedagogiske at jeg har ikke sett på makan. Utrolig nok snakker de også i medisinske termer. Informasjonen vi har fått, har som regel gått helt over hodet på både store og små hos oss i alle fall, men jeg nekter å være med på at jeg er så korka at jeg ikke makter å sette meg inn i sykdomsbilder og behandling. Jeg klarte det jo lett den gangen vi var på Volvat.
[ Vi er ikke på vei mot et todelt helsevesen. Vi er allerede der ]
«Faktum er at vi aldri har brukt mer ressurser pr. behandlet pasient enn nå», skrev administrerende direktør ved Oslo universitetssykehus, Bjørn Atle Lein Bjørnbeth, i Aftenposten 31. januar.
Vel, det merkes ikke! Selv skulle jeg så innmari ønske at jeg hadde råd til å gjøre det slutt med Ullevål og bli sammen med Volvat.
Jeg lurer på hva målet til det offentlige helsevesenet er? Jeg håper de ikke tenker at dagens behandlingsnivå er på merket? Min opplevelse kan beskrives mer som dette:
Se for deg en gjeng sykehusansatte som sitter lett henslengt i et møterom. De ser fornøyde ut, noen gliser. Nok en gang har de klart å lage en lur plan som gjør at de kan gi minst mulig hjelp og komme unna med det. På kommando fra øverste hold, er de blitt mestere i å balansere på smertegrensen for pasientenes og pårørendes forventninger og behov. De vet hva som er akkurat godt nok for oss idiotene som ikke vet eller har råd til bedre.
Sånn oppleves det faktisk å være avhengig av offentlig helsehjelp i Norge i 2023.
[ Redningen for Hennie kunne vært noen tastetrykk unna ]
[ «Det burde utloves dusør til den influenser som klarer å gjøre bruk av kondom trendy» ]