Debatt

Noen som er der

Etter fødsel kan det hende du trenger noe så enkelt som et medmenneske.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Forrige helg sto tidligere leder for Senterpartiet Liv-Signe Navarsete fram og fortalte om hvordan søvnmangel på 80-tallet var starten på en fødselsdepresjon. I torsdagens utgave av Dagsavisen kan Landsforeningen 1001 dager, ved Lena Engelsen og Inga Marte Thorkildsen, fortelle at i praksis har ikke mye forandret seg siden 80-tallet. Det er gjort mye forskning, men lite satsing på foreldres psykiske helse. De etterlyser tiltak rettet mot søvnmangel, praktisk og emosjonell støtte, terapi og behandling – for hele familien. Og poengterer viktigheten av å få rett hjelp til rett tid.

For å få til dette så må noen se det vanskelige.

Som ofte kan være tabubelagt, og nesten umulig å snakke om. Det er kanskje ikke selvmordstankene som er det første som kommer opp i samtalen på helsestasjonen, ei heller spiseforstyrrelsen som har blusset opp, eller retraumatiseringen fødselen påførte en tidligere overgrepsutsatt mor. For å komme dit at man kan dele noe så skambelagt og vanskelig, så trenger man tillit, og nærhet.

Som nybakt mor er vi programmert til å beskytte barnet, på godt og vondt. «Hva skjer hvis jeg forteller? Vil de ta barnet? Er jeg en dårlig mor?» Tillit og nærhet krever tid. Denne tiden finnes ikke alltid hos de offentlige hjelperne, og dessverre så er det mange vonde skjebner som ikke blir plukket opp før det er for sent.

Maria Kaino Holm
Spesialrådgiver, familieterapeut og klinisk bvp, med i Home-Start Familiekontakten Norge.

Søvnmangel er en så stor utfordring i småbarnsfasen at det nærmest har blitt normalisert, og ofte kan man bli avfeiet med «dette går over». Jeg snakker av erfaring, da jeg gikk 18 måneder uten sammenhengende søvn etter siste fødsel. Det tæret på både kropp og psyke, og konsekvensene ble langvarige helseplager i form av svimmelhet, utmattelse, tinnitus og muskelplager.

Jeg er ikke alene om dette. Det legemeldte sykefraværet hos foreldre med barn under 5 år er skyhøyt i forhold til resten av befolkningen, og mine symptomer er gjengangere i diagnosen for disse sykmeldingene.

Det er ikke alltid man trenger spesialister for å forebygge. Noen ganger kan det du trenger være noe så enkelt som praktisk hjelp og avlastning av et medmenneske. Det er godt dokumentert hvilken negativ effekt søvnmangel over tid har for den psykiske helsen.

Når barnet ikke sover, så nytter ikke gode råd alene.

For mitt vedkommende var det jeg ønsket meg mest noen som bare kunne komme og hente babyen og trille en tur, så jeg fikk sovet en time sammenhengende. Ikke visste jeg da at denne hjelpen faktisk fantes, som et frivillig tilbud fra Home-Start Familiekontakten. Et tilbud som etter min mening burde vært en del av pakka man fikk med seg hjem fra fødeavdelingen, sammen med ammehjelpen.

«Familiemodeller bør være i fokus og forebygging må begynne helt fra starten av svangerskapet. Vi trenger en helhetlig gjennomgang av fagfeltet og innsatsen, for å se hva kunnskapen sier i bredden. Vi trenger å samle alt på ett sted, bidra til at statusen og oppmerksomheten øker og sikre varig og tverrfaglig innsats som kan virke over tid.

Tiden er overmoden for den aller første stortingsmeldingen «forebygging i de kritiske 1001 dagene.» Dette kan ikke løses av helse alene, her må alle bidra inn i arbeidet. Et arbeid som bør koordineres av sittende barne- og familieminister.»

Dette er jeg så enig i! For å få til en reell endring i praksis kreves det at utfordringene håndteres tverrfaglig, og det kreves et samarbeid og engasjement på tvers av departementer. I dag fremmet Abid Raja følgende forslag i stortinget: «Stortinget ber regjeringen legge fram en Stortingsmelding om forebygging i barns liv og foreldrenes psykiske helse de første 1001 dagene fra svangerskapet til barnet fyller 2 år.» Nå gjenstår det å se om det er politisk vilje til å få til en endring.

Som familiekontakt i Home-Start Familiekontakten kan man gjøre en enorm forskjell. Ved å være et likemenneske som ser og støtter, gir avlastning og bidrar til et pusterom. Det at hjelpen kommer fra en frivillig som selv har foreldreerfaring, og nå ønsker å gi av sin tid til noen som er i samme situasjon som de selv kanskje har vært i, er en verdi i seg selv.

Det kreves enn innsats fra alle fronter for å få til en forskjell, og mens vi venter på at forslaget fra Abid Raja skal behandles av stortinget, så vil jeg oppfordre alle som er engasjerte for barns utvikling, og for foreldrestøtte, om å bli med i den flotte buketten av frivillige familiekontakter i Home-Start. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt