Nyheter

Vil ha gransking: – Dette er en skandale, vi snakker om ødelagte liv

En mor forteller at hun aldri har tilgitt seg selv for at hun ble med på å dra datteren ut av bilen for å få henne til skolen. Hun er en av mange som nå krever gransking av hvordan skoler og kommuner har håndtert saker om ufrivillig skolefravær.

– Det er ikke nok å si at vi har blitt utsatt for en stor feil. Dette er en skandale. Vi snakker om ødelagte liv, sier en mor til Dagsavisen.

Moren er en av svært mange foreldre som har kontaktet Dagsavisen den siste måneden etter saken med Kjersti Toppe, der barne- og familieministeren uttalte at det har vært «en stor feil» at skoler har sendt bekymringsmelding til barnevernet i fraværssaker uten at vilkårene for meldeplikt er oppfylt.

– Det skal ikke være slik at apparatet rundt barna – som skal være der for å hjelpe dem – i stedet gir familien en slik tilleggsbelastning, uttalte Toppe.

Mange av dem som har tatt kontakt, setter pris på at statsråden har engasjert seg i saken og gjort det klart at skolefravær alene ikke er et tilstrekkelig grunnlag for å utløse meldeplikten.

Samtidig mener de at praksisen med å melde fra til barnevernet når fraværet til en elev overstiger en viss grense, er så alvorlig at saken ikke kan legges død. De forteller at det ikke bare er skolene som sender grunnløse meldinger til barnevernet, men også offentlig ansatte i helsevesenet og andre hjelpetjenester.

– Barneskolen har knust barnet mitt

For foreldrene handler det ikke bare om meldingene til barnevernet. De mener myndighetene i en årrekke har lagt altfor mye av ansvaret over på barnet og hjemmet når en elev av ulike årsaker ikke klarer å gå på skolen.

En mor skriver: «Barneskolen har knust barnet mitt, og de har tappert prøvd å legge skylden over på hjemmet. De har brukt barnevernet som ris bak speilet, og som trussel for at jeg ikke skulle lage bråk.»

En annen skriver: «Det er rett og slett en skandale at skolene har kunnet holde på slik i mange år.»

Foreldrene har det til felles at de har barn som ikke har klart å være på skolen i lange perioder og som har utviklet skolevegring, også kalt ufrivillig skolefravær.

Det handler om mobbing og utenforskap, om utrygt skolemiljø og om barn med ulike diagnoser som ikke får spesialundervisning eller nødvendig tilrettelegging.

Foreldrene beskriver i detalj hva de har vært igjennom og hvordan de har blitt mistenkeliggjort og motarbeidet når de har kjempet for at egne barn skal få hjelp til å takle skolehverdagen.

– Turte ikke si noe

Dagsavisen har snakket med flere av dem som har tatt kontakt. Mange er med i en Facebook-gruppe, der foreldre støtter hverandre og deler sine erfaringer om hvor fortvilende og vondt det er når egne barn ikke klarer å gå på skolen. Gruppa har flere tusen medlemmer, og den har vokst mye etter skolestart i år.

– Hadde det ikke vært for Facebook-gruppa, hadde jeg gått under. Jeg vil fortelle vår historie for dem som står i dette i dag. For det tar ikke slutt, sier en mor som var en av de første som tok kontakt.

Hun har lenge hatt lyst til å gå ut offentlig og fortelle om det som hun og datteren har vært igjennom, men hun har vært redd for at det kunne få konsekvenser.

– Jeg turte ikke å si noe helst før hun fylte 18 år.

Moren forteller at datteren nylig spurte henne om de vonde årene og sa: «Det må jo ha vært ensomt for deg?»

Spørsmålet gjorde sterkt inntrykk på moren, som har vært alenemor i mange år.

– Det er ekstremt ensomt å stå i denne kampen alene, og det er noe av grunnen til at jeg vil snakke om det.

Datteren har overfor Dagsavisen gitt sitt samtykke til at moren deler sin historie.

Kampen for datteren

Datterens utfordringer på skolen startet mot slutten av barneskolen. Det ga seg utslag i fysiske symptomer, og hun var mye syk.

Moren forteller at hun fikk høre at skolen kom til å kontakte barnevernet – at det var noe som ble gjort nærmest rutinemessig om fraværet oversteg en viss grense.

– Jeg valgte selv å melde ifra til barnevernet for å komme rektoren på barneskolen i forkjøpet og for å vise at jeg virkelig ønsket å få henne på skolen. Det er ingen mor som ønsker at egne barn skal være hjemme.

Det kommer stadig rapporter som viser at det er en økning i antallet elever som opplever skolemiljøet som utrygt og som er hjemme i lange perioder.

På ungdomsskolen forverret situasjonen seg. Datteren utviklet ifølge moren en «ekstrem angst» for å gå på skolen.

– Jeg fikk høre at om hun ikke kom seg på skolen, ble de nødt til å melde ifra til barnevernet. Det ble også sagt at politiet kunne bli koblet inn i slike saker.

Moren opplevde det som trusler, at hun måtte spille med og gi sitt samtykke til at det ble sendt bekymringsmelding.

– Jeg var redd for konsekvensene om jeg ikke gjorde det. Skrekken er jo at de skal ta fra deg barnet. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg aldri gjort det. Det de gjorde var ulovlig.

Dagsavisen har kontaktet rektorene ved skolene der datteren gikk. Oppvekstsjefen i kommunen har svart på vegne av dem. Han tilbakeviser at skolene har hatt en praksis der det rutinemessig ble sendt bekymringsmelding til barnevernet ved høyt fravær.

– Alle meldinger som skolen har sendt/sender til barnevernet, er drøftet internt og individuelt vurdert, der barnets beste er det viktigste fokuset.

Oppvekstsjefen skriver at kommunen ikke ønsker å kommentere enkeltsaker.

– På generelt grunnlag vil jeg si at vi hele tiden jobber med å ha en god relasjon til alle elever og foresatte. Vi tror at den beste måten å løse elevsaker på er i samarbeid med hjemmet og beklager til de elever og foresatte som har opplevd eller opplever urettmessig press fra skolen.

– Aldri tilgitt meg selv

Moren beskriver det som ekstremt belastende å være under oppsyn hele tiden.

– Man mister tilliten til de menneskene man tror er der for å hjelpe deg. Og når du er i barnevernets grep, kan du ikke rope. Du kjenner deg bundet på hender og føtter og må spille med hele veien.

Hun forteller at hun forsøkte å følge skolens anbefalinger. Det verste var å presse datteren til skolen når hun strittet imot. I dag angrer hun mest på at hun fulgte rådene hun fikk.

– Jeg har aldri tilgitt meg selv for det. Jeg har vært med på å dra ungen min ut av bilen for å få henne på skolen. Da kunne de meldt meg til barnevernet, men da var det ingen som gjorde det. Men når man ikke lenger vil være med på å presse ungen til skolen, da blir man meldt, sier moren og legger til:

– Det er veldig mange foreldre som har stått i samme situasjon som meg. Skoler og kommuner gir også råd om at man ikke må gjøre det for hyggelig hjemme. Jeg mener det er helt hinsides – at den ene plassen som barnet føler seg trygt – også skal gjøres utrivelig og utrygg.

Hun ønsket at kommunens pedagogisk-psykologiske tjeneste (PPT) skulle kobles inn, men sier at skolen i utgangspunktet mente at datteren var for smart.

– Det spiller ingen rolle hvor smart du er når funksjonsnivået er så lavt at du ikke klarer å komme deg inn døra til skolen. Alle barn med utfordringer har krav på bistand fra PPT, men jeg vet det er mange som ikke får den hjelpen de har rett på.

Datteren var nesten ikke på skolen

Moren mener alle visste at datterens skolefravær ikke skyldtes problemer i hjemmet, og hun mener skolen burde gjort mye mer for å tilrettelegge for alternative undervisningsformer for datteren.

– Under pandemien tok det ikke lang tid før alle kunne få hjemmeundervisning, men da jeg spurte om dette for flere år siden, fikk jeg høre at det sosiale ville bli ødelagt og at situasjonen bare ville bli vanskeligere for datteren min om hun ikke kom seg på skolen.

Det endte med at datteren knapt var på skolen i ungdomsårene. Selv brukte moren all sin tid på å følge opp datteren hjemme og være tilgjengelig for alle instanser som var involvert. Hun måtte sykmelde seg og har vært borte fra jobb i lange perioder.

– Tiden som brukes på møter og innhenting av dokumentasjon, fører til at hjelpen som barna skulle hatt med tilrettelegging, blir satt på vent. Hovedfokuset flyttes fra barna og over på foreldrene – som igjen fører til at helsen til dem som står barnet nærmest, blir dårligere, sier hun og legger til:

– Å leve med redselen, stigmaet og skammen man kjenner på når barnevernet kobles inn, kan være helt ødeleggende.

Hun understreker at hun ikke har noe imot barnevernet.

– Men jeg mener det er helt feil bruk av ressurser at barnevernet får sakene med ufrivillig skolefravær. Når barnevernet må bruke så mye tid på disse sakene, kan det i verste fall føre til at barna som blir utsatt for omsorgssvikt, ikke fanges opp.

Søkte ekstern hjelp

Moren ble mer og mer desperat jo lengre tid det gikk uten at situasjonen til datteren bedret seg. Det ble klart for henne at rådet om å presse datteren til skolen aldri ville fungere.

Til slutt kontaktet hun spesialpedagog Torill Fjæran-Granum, som har jobbet med skolefraværsproblematikk siden midten av 1980-tallet.

Spesialpedagogen husker godt saken og forteller til Dagsavisen at datteren var veldig langt nede psykisk da hun ble engasjert i saken.

– Skolen forsto ikke hvorfor det var så vanskelig, og de ville ikke godta at datteren var hjemme. Det endte med at jeg rådet moren til å søke sykmelding for datteren. I slike saker må man fjerne alle krav og forventninger og gi eleven en periode der de kan hvile seg. Vi vet av erfaring at det er det som funker, sier Fjæran-Granum.

I over 20 år har hun drevet den private virksomheten Spiss, som veileder foreldre, skoler og barnevernet i fraværssaker.

– De siste årene er det blitt flere saker, og de er mer alvorlige enn tidligere. 95 prosent av sakene vi har nå, handler om ufrivillig skolefravær eller fravær i barnehagen, sier Fjæran-Granum.

– Dypt problematisk

Hun mener det er dypt problematisk at skolene sender bekymringsmelding til barnevernet i fraværssaker der det ikke er mistanke om omsorgssvikt i hjemmet.

– Det har vært veldig vanlig over hele landet å melde fra til barnevernet når man ikke greier å hjelpe barnet selv. Det gjelder ikke bare skolene, men også andre hjelpetjenester.

Fjæran-Granum mener det også har vært en utbredt praksis at foreldre blir rådet til å presse barna til skolen.

– Det er også en del såkalte eksperter som mener det er lurt. Å presse barn til et sted som gjør dem dårligere, er ikke bra. Først må man gjøre endringer på stedet og tilrettelegge for at det skal bli lettere for den enkelte elev å være der, sier spesialpedagogen.

Helt siden ungdomsskolen har moren hatt en klar oppfatning av hvorfor datteren ikke klarte å gå på skolen, men det skulle ta mange år før de fikk rett hjelp.

Hun forteller at de traff på en fagperson ved en tilfeldighet, og at denne personen raskt forsto situasjonen og tok grep.

– For meg var det en seier å få bekreftet det jeg har sagt hele veien, fordi folk har trodd det var meg det var noe feil med – at det var jeg som ikke klarte å sette grenser. Men vi kan ikke ha et system hvor det rett og slett går på flaks og tilfeldigheter om barna får hjelp til rett tid, sier moren.

I dag forsøker datteren å ta igjen det tapte ved å ta fag ved en privatskole. Hun kan følge undervisningen hjemmefra om ettermiddagene og kveldene, som passer henne mye bedre.

– Hun gir seg ikke, selv om det koster. Det ligger en enorm styrke i dette – at hun klarer det etter så mange unødvendig trøblete år i den offentlige skolen.

Vil ha gransking

Foreldre som kjemper for å bli hørt når barna ikke klarer å gå på skolen, har opprettet en ny Facebook-gruppe de har kalt «Se oss nå!».

20. oktober skal de holde en markering utenfor Stortinget. De har kalt den «et stille brøl» for alle barna som av ulike årsaker ikke klarer å være på skolen.

Helene Begby er en av initiativtakerne bak markeringen. Hun har spilt en sentral rolle i å løfte saken om ufrivillig skolefravær politisk, og de siste månedene har hun vært med på møter med nesten alle partiene på Stortinget.

Begby mener politikerne har en stor opprydningsjobb foran seg.

– Vi setter stor pris på at statsråden erkjenner feil. Samtidig er dette problemet større enn at foreldre blir meldt til barnevernet på grunn av skolefravær. Det kan være nok at foreldre blir oppfattet som vanskelige. Mange foreldre har også opplevd at det er rapportert at de har samtykket til at det sendes melding når de ikke har gjort det, sier Begby, som selv har opplevd at det ble sendt bekymringsmelding til barnevernet da et av hennes barn trengte mer hjelp på skolen.

Foreldrene i Facebook-gruppa har nå sammenfattet et nesten 50-siders dokument der foreldre forteller om sine erfaringer med grunnløse meldinger til barnevernet.

Dagsavisen har tidligere skrevet at tall fra SSB viser at barnevernet i perioden 2013-2021 henla rundt 20.000 saker som de undersøkte etter melding fra skolene. I tillegg ble 7.500 meldinger henlagt fordi barnevernet ikke så grunn til å undersøke dem nærmere.

SSB opererer ikke med skolefravær som egen kategori. Det er derfor vanskelig å tallfeste hvor mange av sakene som handler om skolevegring eller ufrivillig skolefravær. Men ut fra hva foreldrene selv forteller i Facebook-grupper og hva ulike organisasjoner rapporterer, er det grunn til å tro at det er snakk om svært mange saker.

Helene Begby har engasjert sterkt for at barn som trenger mer hjelp og oppfølging av skolene skal bli sett og hørt.

Begby mener kommunenes praksis bør granskes.

– Vi mener det trengs en gjennomgang av hva som skjer i hver enkelt kommune, hvordan de bruker lovverket og hva slags kunnskap de har om hva som utløser meldeplikt og ikke, sier hun og legger til:

– Vi mener også at barnevernet må ta ansvar og gi en klar tilbakemelding til skolene når de får en sak som ikke hører hjemme hos dem.

Hun beskriver det som «en stor skam» at så mange foreldre i en årrekke har blitt meldt til barnevernet uten at vilkårene for meldeplikt er oppfylt.

– Dette handler både om sløsing av ressurser og maktmisbruk. De som har stått bak denne praksisen, kan ikke slippe unna så lett.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen