Støre-regjeringen skulle redusere sosiale forskjeller, kutte i klimautslippene og bekjempe fattigdommen i verden. Hittil har vi ikke sett noen av delene.
Det kommer vi kanskje heller ikke til å gjøre.
Det er vondt å felle en så hard dom over en regjering mange av oss ønsket så sterkt velkommen etter åtte år med borgerlig forskjellspolitikk. De som med viten og vilje ga mer til de som hadde mye fra før og mindre til vanlige folk. Vi trodde fullt og fast på en forandring, på at vi virkelig ville merke den rødgrønne vinden som feide over landet ved valget i september i fjor.
Nå er vi snart halvveis inn i 2022, og resultatene uteblir på område etter område.
[ Elin Ørjasæter om venstresida: – Jeg hater den selvgode moralismen (+) ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/5LGRNQQR6JEHFIICWLE6U6B5R4.jpg)
De sosiale forskjellene er minst like store som tidligere, klimautslippene ser ikke ut til å minske og fattigdommen ute i verden bare øker og øker. Norges bidrag i forhold til det sistnevnte er intet mindre enn sjokkerende og og totalt uforståelig: For å finansiere den viktige og helt nødvendige støtten til det krigsherjede Ukraina, reduserer regjeringen bistanden til mange av de fattigste landene i verden med flere milliarder kroner.
Det skjer samtidig som Norge tjener milliarder på milliarder på grunn av de høye olje- og gassprisene vi har hatt de siste månedene – først og fremst som følge av krigen i Ukraina.
Vi har aldri før tjent så mye penger på så kort tid.
[ En rapport som langt på vei frikjenner Hadia Tajik, blir møtt med taushet. Hvorfor? ]
Dette blir også lagt merke til ellers i verden, og Norge får sviende kritikk for kuttet i bistanden, ikke minst fra høyeste hold i FN. Et land som i alle år har vært kjent for sin raushet og solidaritet med de fattige, står nå i fare for å bli sett på som det stikk motsatte.
Dette kan ikke bli stående.
Vi har ganske nylig feiret 17. mai og hørt mange fine, riktige og gode ord om hvor viktig vårt folkestyre, vårt demokrati er. Det er bra at dette blir sagt høyt og tydelig i den situasjonen verden nå befinner seg i. Men hvor demokratisk er det egentlig når en regjering utgått av to partier som skulle sørge for mer likhet, rettferdighet og solidaritet går i en annen retning enn det både velgerne og medlemmene ønsker?
I partiene var det lange og grundige prosesser i forkant av landsmøtene og valget i 2021, og blant velgerne var det et sterkt ønske om å få en regjering som tok landet i en ny og mer rettferdig retning. Oppslutningen om de rødgrønne partiene har aldri vært større enn den var ved valget for drøyt åtte måneder siden, og støtten regjeringen har for å føre en helt ny politikk er og var massiv.
Når lite eller omtrent ikke noe skjer, har vi med andre ord et demokratisk problem.
[ Å være pårørende er å være usynlig, å bli overkjørt eller fortalt at vi forventer for mye ]
Resultatet blir både sinne og frustrasjon, og mange mister troen på at det nytter å engasjere seg. Oppslutningen om de to regjeringspartiene – spesielt Senterpartiet – sier det meste om stemningen blant folk flest.
Det er ennå over tre år til neste stortingsvalg og mye kan fortsatt rettes opp – hvis viljen og evnen virkelig er der. Undertegnede er blant de mange som er i sterk tvil, men som heller ikke ønsker en ny periode med borgerlig styre. Særlig med tanke på hvilken innflytelse Fremskrittspartiet trolig vil få.
Ballen ligger først og fremst hos statsminister Jonas Gahr Støre, det er han som er sjefen. På tide å vise det nå.