Drømmen om Elin

– Jeg synes dette intervjuet bærer helt galt av sted.

Elin Ørjasæter (60 i går) er blitt mange kilo lettere siden i fjor sommer, men nå siger overkroppen tungt tilbake i den brune, harde skaisofaen på Baker Hansen. Det er ikke fordi hun nettopp har fortært en svensk fastelavnsbolle, selv om det er nærliggende å tro at mandelmasse, hvetemel og pisket krem kan legge seg litt tungt i magesekken.

Nei, dette intellektuelle fyrtårnet som sitter foran meg, er rett og slett litt oppgitt. Dette sylskarpe vidunderbarnet, samfunnsdebattanten, rikssynseren – hun som i flere år tvitret kontroversielle meninger nær sagt døgnet rundt – diskuterer gjerne nedleggelsen av Ullevål («at folk er for å bevare Ullevål sykehus, er jo helt sykt»), transbevegelsen («i en tid der alle kjønnsuttrykk er flytende, hvorfor skal man operere på friske kropper?»), miljøet … eller nei, det er hun faktisk ikke opptatt av. Elin Ørjasæter ble suicidal over fosfater og miljøgifter i Mjøsa allerede tidlig på 70-tallet og påstår hun har lidd nok for klima. Dessuten synes hun folks kunnskapsnivå er for lavt til at diskusjonen blir særlig interessant.