Drømmen om Elin

– Jeg synes dette intervjuet bærer helt galt av sted.

Elin Ørjasæter (60 i går) er blitt mange kilo lettere siden i fjor sommer, men nå siger overkroppen tungt tilbake i den brune, harde skaisofaen på Baker Hansen. Det er ikke fordi hun nettopp har fortært en svensk fastelavnsbolle, selv om det er nærliggende å tro at mandelmasse, hvetemel og pisket krem kan legge seg litt tungt i magesekken.

Nei, dette intellektuelle fyrtårnet som sitter foran meg, er rett og slett litt oppgitt. Dette sylskarpe vidunderbarnet, samfunnsdebattanten, rikssynseren – hun som i flere år tvitret kontroversielle meninger nær sagt døgnet rundt – diskuterer gjerne nedleggelsen av Ullevål («at folk er for å bevare Ullevål sykehus, er jo helt sykt»), transbevegelsen («i en tid der alle kjønnsuttrykk er flytende, hvorfor skal man operere på friske kropper?»), miljøet … eller nei, det er hun faktisk ikke opptatt av. Elin Ørjasæter ble suicidal over fosfater og miljøgifter i Mjøsa allerede tidlig på 70-tallet og påstår hun har lidd nok for klima. Dessuten synes hun folks kunnskapsnivå er for lavt til at diskusjonen blir særlig interessant.

Forbudte ord og korrekt språkbruk er gammelt nytt for denne dama, hun var språkforbanna i A-magasinet allerede i 2006. Elin Ørjasæter kan mene motstrøms om nesten alt. Kvinners markedsverdi. («Kan ikke folk bare få seg en hund hvis de ikke blir beundret nok?»). Innvandring. Metoo. Meninger som får den moralistiske venstresida til å steile, kommer haglende over kafébordet. Ikke at det bryr henne. Hun hater dem uansett.

Men når det kommer til familiære anliggender, blir det brått stille. Det er nå Elin Ørjasæter virker litt lei. Av meg.

– Du spør om så mye jeg ikke vil ha med i intervjuet. Kanskje vi bare burde utsatt det.

Ørjasæter trenger en tissepause og går i retningen kjøpesentertoalettet. Jeg stryker ut noen punkter på notisblokka. Det er blitt nevnt at hun tidligere har truet med å saksøke journalister i sitatsjekken.

[ TIX om kritikken: – Nå er jeg helten til barn som ikke har venner, liksom ]

---

Elin Ørjasæter (60)

• Født 25. februar 1962 i Bærum
• Dosent, foredragsholder, samfunnsdebattant og forfatter
• Gift med forfatter Nils Gullak Horvei. To voksne sønner
• Utdannet cand.philol. fra Universitetet i Oslo, med hovedfag i økonomisk geografi
• Debuterte som forfatter i 1992 med barneboka «Larry», som fikk Debutantprisen
• Blant annet jobbet som hodejeger, kommunikasjonsrådgiver og informasjonssjef
• Var rådgiver i «Luksusfellen» på TV3 i to sesonger
• Satt i Kringkastingsrådet fra 2014 og fram til hun trakk seg i 2017
• Dosent ved Høyskolen i Kristiania i Oslo

Kilde: Wikipedia

---

Dosent i skreddersøm

Dagen i forveien hadde Elin Ørjasæter hilst med jazzhands («jeg har ikke lagt meg til den hilsemåten med hånda mot hjertet. Det blir noe religiøst over det hele, er du ikke enig?») på Høyskolen i Kristiania, nede i Prinsens gate i Oslo sentrum.

Vi hadde avtalt fotografering på dosentens arbeidsplass, og dosenten selv, ja, det er undervisning som er den egentlige jobben til Elin, hadde kommet seg ut av pysjen på hjemmekontoret og inn i en dueblå, knekort kjole med tobakksbrun blazer. Matchende, brune sko. Nå vil hun gjerne skryte. Av sydama.

– Jeg møtte henne på en fest hjemme hos Knut Olav Åmås. Siden har hun sydd alle klærne mine. Det er helt genialt, jeg trenger aldri tenke på hva jeg skal ha på meg. Alt matcher og alt er sydd i samme snitt. Ja, det er dyrt, men jeg tror faktisk jeg sparer penger på det.

– Og miljøet også, sikkert?

Elin Ørjasæter ser spørrende på meg.

– Miljøet? Det bryr jeg meg ikke om. Jeg ble grundig vaksinert som barn.

Mors lille soldat

Det var en oppvekst i et intellektuelt og privilegert SV-hjem i Bærum, beste vest. Der mor Tordis var forfatter, litteraturkritiker og professor i spesialpedagogikk, og der faren Jo var litteratur- og teaterkritiker, sakprosaforfatter, oversetter og journalist med førti års fartstid i Nationen. Et hjem fylt med bøker og middagsselskaper.

Der det bodde en søskenflokk på tre, der minstemor Elin var vidunderbarnet og mors lille soldat. Der Elin ble sendt på sosseskolen i Bærum med skaut, nei til EF-buttons og ulike kampsaker som moren mente hun burde fronte. Nei, hun hadde ikke særlig mange venner.

– Mamma satte sin ære i at jeg skulle være en politisk engasjert sosialist.

Hun gikk i tospann med lærerne. Men da en lærer slo en vits om to «gærninger» på en vei, ble Elin åtte år opprørt. Hun gikk rett hjem til moren, som mente at datteren måtte ta dette opp med læreren.

– Ja, jeg var på et annet sted i politikken, da. Korrekt språkbruk og så videre. Been there, done that.

Den sju år eldre broren til Elin Ørjasæter er psykisk utviklingshemmet. På bloggen hennes kan man lese om hvordan det var å vokse opp med en autistisk og psykisk utviklingshemmet bror. Kronikken ble publisert i Morgenbladet og fikk enorm oppmerksomhet. Det er ikke vakker lesning. Mange følte for å forsvare sine barn. Sine valg.

– Du skrev at å få et sånt barn ødelegger enhver familie?

– Det er det den ene setningen jeg kunne spart meg for. For det har jeg ikke dekning for å mene. Der tredde jeg min egen depresjon ned over hodet på andre. Så det tar jeg tilbake.

[ Ingeborg Senneset har rømt fra dem som har forsøkt å komme nær. For hva om hun fikk rett, hva om hun faktisk var verdens verste menneske? ]

– Men hvordan var det å vokse opp med en sånn bror?

Det var nå det ble brått stille rundt kafébordet på Baker Hansen. Men så er Elin Ørjasæter tilbake fra tissepausen. Hun har tenkt.

– Du kan ta med noe om broren min i intervjuet.

– Men da må også du ta med at mine foreldre opplevde ekstreme belastninger. Husk at det var ingen form for avlastning på den tiden, de møtte kun et krav om å sende han vekk, og på den tiden var det store sentralinstitusjoner. Det var en forferdelig situasjon for dem.

Broren ble sendt til Emma Hjorths Hjem som sjuåring. Et sted Elin Ørjasæter beskriver som et helvete, der barna satt og rugget i et nakent rom og dunket hodet i veggen.

Foreldrene fikk beskjed om å glemme gutten. Det klarte de ikke, selvfølgelig, og tok han hjem alle helger og alle ferier. Det er den situasjonen Elin har beskrevet i kronikken. Og det er ingen solskinnshistorie.

– Men det har gått fra den ene grøfta til den andre. Kravet nå er disse barna skal bo hjemme til de er 18 år, kanskje enda lenger. Uansett hvor utagerende og farlige de er. Så skal man heller motta avlastning i hjemmet.

– Det er to ideologiske grøfter. Jeg ønsker så inderlig at vi kommer oss opp på midtrabatten. At her må vi ha ulike løsninger for ulike familier. For disse barna er ikke «like annerledes som alle andre», de er mye mer innbyrdes annerledes enn normalt fungerende barn. Og en normal familie kan ikke bære så store belastninger som det av og til handler om.

[ Hypokonderen Jan Eggum: – Du tror du er dødssyk ]

Flytter som 14-åring

13 år gammel prøver Elin hasj. Hjemme raserer hun rommet sitt. Hun kan den dag i dag huske følelsen av bokhyller som velter. Faren som tålmodig hjalp henne å rydde opp. Som 14-åring flytter hun ut.

«Jeg gikk ikke på videregående. Jeg gikk til psykolog», sier hun i podkasten «Sånn er du», der kjente mennesker går igjennom en personlighetstest.

Det er ikke helt sant, Elin var så vidt innom Forsøksgym. Der brukte hun mesteparten av tiden til å klage over hvor drittkjedelig det var å skrive alle barnebokanmeldelsene for Dagbladet, en jobb moren hadde skaffet henne.

– Medelevene mine kunne jo bare drømme om en sånn jobb!

Privilegert, ja. Men også en skadet ung jente.

– Jeg hadde venner som hadde fått tilbud om hybel gjennom Ungbo, et boligtilbud for unge. Men da jeg dro dit, ble jeg møtt av en grenseløs forakt av sosialarbeiderne. Antakeligvis fordi jeg var for veltalende og ressurssterk. Men jeg trengte jo virkelig hjelp denne gangen.

Vestkant-Elin endte derfor opp på loftet i en nedrivningsgård i Kirkeveien. Det var kaldt vann i springen og bøttedo. For dette betalte hun 167 kroner måneden til gårdeier.

– Men for å få lov til å bo der, måtte jeg også vanne spirene til han som formidlet leiekontrakten.

– Spirene?

– Ja. Han levde av å selge spirer og dyrket dem i et digert skap. De tok jo opp halve hybelen min! Hele dette miljøet besto bare av mennesker med moralsk brist. Den samme mannen drev også med irisdiagnostikk. Jeg husker godt det satt en mor med en autistisk sønn på venteværelset der.

Irisdiagnostikk. Elin Ørjasæter nærmest spytter ut ordet.

– Ja, for det hjelper jo veldig mot autisme og psykisk utviklingshemming.

– Men hvordan hadde du det da du bodde der?

– Jeg hadde det helt forferdelig. Det var et mareritt. Jeg var jo bare et barn.

Meteorologens sønn

Hun fikk seg jobb på kjøkkenet i Hjelms gate 3 på Majorstuen. En anarkistvilla som blant annet huset Gateavisa og et spisested med mat inspirert av zenbuddhismen.

Arbeidskollektivet var strengt, og man skulle få lønn etter behov. På allmøtene måtte man stå skolerett og fortelle hvor mye man hadde behov for. Elin fikk 50 kroner dagen, men svelget tungt og sa hun kunne gå ned til halvparten.

Hun var blitt 15 år. Langt, lyst hår, fotsidt indisk skjørt. Sandaler vinterstid. En freaker. En fast gjest i Hjelms gate la merke til den unge jenta. Nordlendingen Nils.

Da 70-tallet skled over i 80-tallet, fylte Elin 18 og gikk på Club 7 i sirkuskjole og høye støvler. («Jeg gikk helt aparte kledd på den tida.») Der traff hun Nils. Nettopp. Nordlendingen fra Hjelms gate. Og nå var ikke Elin lenger et barn.

– Men da han ville ha meg med hjem, svarte jeg at jeg var lesbisk.

– Hvorfor?

– Jeg fikk vel litt panikk, da. Men han svarte at det var greit, han ville uansett bare varme meg litt.

Det var et sjeletreff. Men allerede dagen etter dro han tilbake til Nord-Norge.

– Og jeg visste ikke hva han het til etternavn en gang!

Men det hun visste, var at faren til Nils var meteorolog. En handlekraftig og hodestups forelska Elin ringer Meteorologisk institutt, får navnet på to meteorologer i Tromsø som har en sønn i 25-årsalderen og setter seg på flyet nordover.

– Og på den første adressen jeg drar til, er det Nils som åpner døra!

– Oi! Hva sa du da?

– Nei, jeg sa vel hei, det er meg fra Club 7.

Nå har de vært gift i 41 år.

Impulsiv, ja. Sånn er Elin Ørjasæter. Det kan noen ganger være litt slitsomt for omgivelsene. Mannen trodde hun fant det på da hun en dag kom hjem til den lille leiligheten i Nydalen og fortalte at hun hadde kjøpt hustomt i Helgeroa. Nå må de selge leiligheten på Hafjell for å få finansiert prosjektet.

– Huff ja, jeg håper sønnene mine tilgir meg en gang.

Hun trakk seg fra Kringkastingsrådet i raseri etter en klagestorm mot programleder Faten Mahdi Al-Hussainis hijabbruk («det var jo veldig dumt, der skulle jeg gjerne sittet»), og hun hadde en vel så dramatisk sorti fra Twitter. Bruddet med nettsamfunnet for skravleklassen havnet til og med på forsidene. «Twitterdronning Elin Ørjasæter abdiserer», skrev VG i november 2012.

Hva som hadde skjedd? Sjikanøse tilbakemeldinger hadde krøpet under huden på henne.

– Hva gjorde at det tippet over?

– Det var rett og slett fordi jeg syntes noen var slemme mot meg.

Elin Ørjasæter ble lei seg. Skikkelig såret.

– Jeg hadde jo ikke skjønt den debatten tidligere, om kvinner som føler seg trakassert på nett. For jeg har opplevd masse rå trakassering. Og det blir jeg jo ikke lei meg av. For det er tullinger jeg ikke kjenner. Men når det kommer noen du har respekt for, som mener jeg er en idiot, nei, da kjente jeg at her kan ikke jeg være lenger.

– Jeg ble så lei meg at Twitter ble aldri det samme igjen.

[ Sondre Lerche har skrevet om alle sine ekser  ]

Informant i avvikende meninger

Nå er hun bare sporadisk innom. Men hun mener fremdeles. For mye, mener noen, og for reaksjonært, mener andre.

– Hva er det som driver deg?

– Jeg kan det. Hvis du er god til å løpe, så løper du. Og jeg har lært meg dette. Det er et håndverk å være samfunnsdebattant – og mamma lærte meg dette håndverket allerede før jeg begynte på skolen.

– Er det ikke litt slitsomt å mene så mye?

Hun ler. Forteller at hun vurderer å slutte minst en gang i uka.

– Jeg er faktisk informant i flere forskningsprosjekter, om det å ha avvikende meninger. En av konklusjonene er at det som knuser folk, det er aldri disse nettrollene. Det som knuser deg, er når folk du har respekt for, omtaler deg på en nedsettende måte. Og det kan jeg virkelig understreke. Jeg har fått drapstrusler og alt mulig rart. Jeg blir ikke lei meg av det. Men når folk du har respekt for, omtaler deg som en idiot. Offentlig. Bramfritt. Som om det er så anerkjent og risikofritt, at det kan man bare si. Da blir man jo kjempelei seg.

– Noen vil kanskje tenke at du er usårlig?

– I offentlige debatter i fullt flomlys er jeg usårlig. Men hvis folk ikke hilser etter at TV-lysene er skrudd av, da blir jeg dødslei meg. Jeg er innmari var på sånne ting. For meg er det kjempeviktig at vi er hyggelige mot hverandre privat.

Hun tror norske politikere er flinke til det.

– Frp-ere har jo til og med sagt offentlig at de synes SV-ere er de hyggeligste. De eneste de ikke klarer, er høyrefolk. Og det skjønner jeg godt. For Høyre foraktet Frp i flere år.

Hun har vært på fest og opplevd at en høyremann snudde seg og gikk da det kom fram at Elin har sansen for Frp.

– Han snakket ikke til meg resten av kvelden.

– Stemte du også Fremskrittspartiet ved sist valg?

– Senterpartiet. Jeg er uenig med dem i nesten alt. Men det er de jeg er minst uenig med. Hahaha!

– Hater du venstresida?

– Jeg hater den selvgode moralismen, det gjør jeg. Jeg hater folk som er vant til å være en del av det store flertall og som har det så jævlig varmt og godt, og som ikke skjønner det selv. Helt siden jeg begynte å skifte politisk, har jeg hørt at det går ikke an å ha sånne meninger som jeg har. Hvorfor ikke, spør jeg da. Nei, du må jo bare skjønne at det ikke går an å ha sånne meninger, svarer de.

– Men jeg sympatiserer politisk med folk som er opptatt av ulikhet. Og det betyr at jeg synes det er lettere å forstå at folk stemmer Rødt enn at de stemmer MDG. Jeg er veldig opptatt av fagbevegelsen og fagorganisering.

[ Gunhild Stordalen: – Det gjør noe med en. Å få en utløpsdato ]

Kunne vært ufør

Hun kunne havnet utenfor arbeidslivet selv, Elin Ørjasæter. Blitt en del av uførestatistikken. Hun har flere kroniske sykdommer og en til tider skrøpelig psyke.

– Den intellektuelle kapasiteten er sterkere enn helsa?

– Ja. Hadde jeg hatt mindre evne til læring, kunne jeg fort blitt ufør på grunn av helseproblematikken min. Heldigvis lærer jeg raskt. Og jeg fungerer greit sosialt.

Hun scroller på mobilen etter en tekst hun har skrevet om temaet. Forbi bilder av Laban, («verdens beste hund. Vil du se?»), sønnene («kjekke gutter, de er skikkelig Bærum breed»), og mannen Nils. Kjekk, han også. Drømmer seg litt bort i noen bilder av seg selv som ung.

[ Hadias vanskelig valg: – Vil jeg egentlig at livet skal være som dette  ]

– Unnskyld, nå ble jeg litt selvopptatt. Jo, jeg skrev en jævlig god sak om dette som jeg synes har fått litt lite oppmerksomhet. Den handler om hvordan arbeidslivet har endret seg. Jo mer produktivt samfunnet er blitt, dess færre er det plass til i arbeidslivet. De som er for trege. For vanskelige å ha med å gjøre. De med lav IQ. Eller de innadvendte og merkelige.

Hun sender meg saken.

– Og det har jeg tenkt på med meg selv. Gitt det jeg har hatt av begrensninger, mentalt og fysisk, har jeg vært heldig, siden jeg har lett for å lære. Jeg kan alltid gjøre nytte for meg i en jobb. Hvis jeg ikke fungerer i en jobb, kan jeg få meg en annen.

Helst vil hun bare skrive. Hun har en mening om absolutt alt, unntatt klima («jeg orker ikke lese meg opp for å bli en god debattant») og sport. Det vil si, etter at hun begynte å trene, har hun blitt glødende opptatt av fysisk fostring. Det startet med at hun skulle være med i «Skal vi danse» i høst. Der røyk hun ut først av konkurransen. Det var visst sabla gøy likevel.

Ung til skinns

Og nå blir hun dessuten bare yngre og yngre. Ørjasæter fylte nettopp 60, men appen på mobilen forteller at hun er nede i en biologisk alder på 48 år.

– Jeg har gått på antidepressiver i over tjue år, men nå har jeg slutta. Og det er en direkte funksjon av at jeg trener! Tre ganger i uka med høy intensitet, og da er det sånn at du løper for livet, altså.

– Går du til psykolog også?

– Jeg har gjort det så masse! Men det hjelper ikke meg. Altså, det er jo nyttig å bli kjent med seg selv, og en gang fikk jeg en full utredning på DPS. Og vet du hva? Psykologen konkluderte med at jeg var helt normal! Men at jeg har hatt mange påkjenninger.

– Men hadde det kanskje vært lettere å ha noen diagnoser å lene seg på?

Intervjuet nærmer seg slutten. Elin ser med ett litt oppløftet ut.

– Her har vi endelig et spørsmål med ordentlig samfunnsdimensjon over seg. For vi får jo flere og flere diagnoser. Men jeg oppfatter alle diagnoser som midlertidige. Samfunnet endrer seg, og diagnosene endrer seg. Og angst og melankoli er en del av menneskenaturen.

– Synes du unge i dag er litt for skjøre?

– Ja, selvfølgelig. Det er de. Bare det å begynne å gråte fordi noen sier negerku. Det er jo veldig spesielt. Det er jo helt aparte. Men alle er ikke sånn, da.

– Du fikk med deg «Farmen kjendis», ja?

– Ja. Og da Kjersti Grini sa det ordet, tenkte jeg at her gjorde du en grande tabbe. Hadde jeg vært der, jeg har blitt spurt om å delta flere ganger selv, hadde jeg nok ligget lavt. For jeg skjønner litt mer av samfunnsdebatten. Jeg kan litt mer om retorikk enn Kjersti Grini. Og jeg ville ikke brukt det ordet selv.

Hun tenker seg litt om.

– Men man havner jo i ei boble der inne. Så antakeligvis ville jeg reist meg som en valkyrie på Kjersti Grinis vegne.

For Elin Ørjasæter er litt lei. Lei av at det finnes en liten, akademisk gjeng som har greie på hva som er korrekt språk og ikke. Lei av at folk skal belære henne om innvandring når de ikke engang har lest Brochmann-rapportene. Lei av klimamoralistene og katastrofetenkning. At mediene klarte å henge seg opp i at Lan Marie Nguyen Berg tok taxi.

– Dersom hun har rett i politikken sin, jeg mener jo hun tar feil i det meste, så hadde det selvsagt vært bra at hun tok en taxi for å spare tid, sånn at hun fikk utrettet mer.

Hun setter øynene i meg.

– Folk kan så lite! Jeg slutter ikke å overraskes over hva folk ikke vet.

Men nå har Elin Ørjasæter lagt en plan.

– Jeg gleder meg til å bygge meg det huset i skogen. Og aldri komme ut derfra.

---

Fem favoritter

• Mat: Pinnekjøtt
• Film: Går aldri på kino. Er TV-serier film? «Sopranos». Ingen over. Ingen ved siden. «Liker også Breaking Bad».
• Musikk: Phil Ochs. Protestsanger på 60- og 70-tallet. Ukjent i dag. Eventuelt Queen eller Nick Cave.
• Bok: Akkurat nå: «En velferdsprofitørs bekjennelser» av Karl Kristian Indreeide og Gudmund Skjeldal. Må leses av alle som er opptatt av kommunal omsorg for utviklingshemmede!
• Sted: Tromsø, Gudbrandsdalen, Brunlanes. Umulig å velge!

---

[  Sumaya Jirde Ali har måttet tåle mye for å være en tydelig stemme ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen