Krig, pandemi, klimaforandringer og alvorlige sannhetsdreininger er eksistensielle trusler som truer vår livskvalitet og frihet: ja, til og med selve demokratiet. Når vi mennesker er truet, er vi naturlig nok opptatt av hvordan trusselen kan møtes og dempes.
Hva kan vi gjøre med dette? Et av svarene kan spores i pedagogikkvitenskapen.
La oss bringe dette til begynnelsen. Det hele startet for 15 år siden, i 2008, med et forskningsprosjekt om pedagogikk og det uforutsette. Vi satt i en båt, trygt i havn, og kom etter hvert fram til en av de mest presserende utfordringene og forskningsspørsmålene i pedagogisk teori og praksis: Er det mulig å lære og trene på noe som ennå ikke er kjent?
Til dette koblet vi inn trusler og beredskap, men også det trygge og fine, nemlig det å lære og bli dannet som menneske. For å komme steget videre, la vi oss på en tverrfaglig vei med over 50 forskere fra alle verdens hjørner.
[ Gamle menns krig ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/2FW42DCVN5BQ7JY4PSCIK22QNM.jpg)
Her introduserte vi begrepet og fenomenet «eksistensielle trusler», da i en pedagogisk ramme, som vi betegnet «Pedagogikk for det uforutsette» (Torgersen, 2015). Hva kan hovedfunnene fra disse studiene hjelpe oss med i dag?
La oss starte med Tsjernobyl-ulykken i 1986. Med utgangspunkt i denne hendelsen introduserte den tyske sosiologen Ulrich Beck (1944-2015) begrepet «risikosamfunn». Med det mente han at alle borgere, i alle typer samfunn, kan være utsatt for trusler som ikke lett lar seg nøytralisere. Derfor må vi alle være årvåkne, slik at vi kan unngå å ignorere faresignaler.
Når det er sagt, var Beck veldig klar på at verken politikere eller den enkelte borger må ty til ytterpunktet, nemlig å utvikle frykt og paranoia, hvor nærmest alt oppfattes som farlig og truende. Men, da må vi også vite hva som i virkeligheten skjer.
[ Peder Kjøs: – Å henfalle til grubling kan være veldig skadelig ]
Den kjente danske sosiologen, Torben Hviid Nielsen (1948–2019), som var ansatt ved Universitetet i Oslo, var en verdensberømt Ulrich Beck-kjenner. Han lanserte fire tenkemåter for å møte det uforutsette og ulike virkelighetsbilder, nettopp i forskningsprosjektet «Pedagogikk for det uforutsette» (2015).
To av disse tenkemåtene kan knyttes til krigen i Ukraina. Den første tenkemåten går ut på at det er vanskelig å oppnå fred selv om den militære krigen tilsynelatende er vunnet. Vi ser allerede tegn på dette ved grusomhetene som skjer i Ukraina.
Her vil vi alle sitte i samme båt, med utfordringer på alle kanter.
Situasjonen åpner for en rekke uforutsette hendelser som kan inntreffe verden over, og det er svært gode grunner til at vi allerede nå må ta dette innover oss. Her bør skolen være i forkant, slik at elevene utvikler kompetanse til å håndtere ulike eksistensielle trusler og en uforutsigbar samfunnsutvikling. Det er også et kjernetema i «Pedagogikk for det uforutsette».
Den andre tenkemåten kan knyttes til det faktum at nye kriger foregår på mange fronter. Ikke minst foregår det en mediekrig hvor vi daglig blir bedratt til å ta til oss usannheter som kan tilsløre andre hendelser som faktisk skjer. Disse hendelsene vil kunne oppleves som uforutsette hendelser når de først treffer oss i virkeligheten. Hvis vi ikke er forberedt på dette, vil vi lett kunne bli tatt på senga, både økonomisk, verdimessig og sikkerhetspolitisk. Men, kan vi egentlig vite noe om hva som faktisk skjer?
[ Elin Ørjasæter om venstresida: – Jeg hater den selvgode moralismen (+) ]
Faktum er at vi, i det sivile liv, inkludert mediene, og «fakta-sjekkere», vet lite om virkeligheten som formidles i kriger som vi er vitne til. Kanskje får vi kun en liten flik av virkelighetsbildet under eksistensielle kriser og krig.
De aller fleste land har spesialtrente militære enheter hvis oppgave er å redefinere virkelighetsbilder – som en del av den taktiske krigføringen. I NATO betegnes disse enhetene for PSYOPS (psykologiske operasjoner), og ulike regimer og allianser har selvsagt sine varianter av dette.
Denne typen operasjoner er en del av den regisserte manipuleringen – hvor kompetente ansatte har som fulltidsjobb å påvirke, indoktrinere eller endre virkelighetsbilder til fordel for egne styrker, nasjoner og allierte.
Alt gjøres i beste hensikt – og, i egne øyne, til samfunnets beste.
Nye læreplaner i skolen (LK20) har målsetninger om å utvikle kritiske ferdigheter hos elvene, når det gjelder å analysere og tolke mediebilder, fake news og andre former for indoktrinering. Opplæringens verdigrunnlag, med søkelys på «Kritisk tenkning og etisk bevissthet (pkt. 1.3), via «Kritisk refleksjon forutsetter kunnskap, men gir samtidig rom for usikkerhet og uforutsigbarhet», er nettopp klare føringer for å utvikle slik kompetanse.
Dertil vektlegges også verdiperspektiv som «Demokrati og medvirkning» (pkt. 1.6).
[ Sissel Gran: – Vi bærer alle på et yngre selv (+) ]
Men, når vi ser nærmere på skolens faktiske ressurser, deriblant pensum, pedagogiske arbeidsmåter, tidsrammer og offisielle læremidler for dette, kan denne nysatsningen likevel komme til kort. Vi må huske på at den profesjonelle manipuleringen ligger såpass dypt og skjult, at selv heltidsforskere og journalister har problemer med å skille sant fra falskt. Derfor er det avgjørende med ytterligere satsning på dette, i både skole- og oppvekstsektoren og i den høyere utdanningen.
Konklusjonen er at hver og en av oss bør akseptere at vi står overfor forskjellige eksistensielle trusler. Dernest bør vi omstille tankemønsteret vårt, slik at det er mer innrettet mot det uforutsettes logikk så å si. Selv om vi føler oss trygt forankret i vår trygge havn, må vi åpne våre sanser og kunnskapsområder for at det kan skje ting som griper utover vår fatteevne.
Politikerne bør på sin side åpne for en pedagogikk som går hinsides erfaringer, intensjoner og mål, og gi det uforutsette lov til å være en del av virkeligheten, selv om vi ikke på forhånd vet hva det innebærer.