Debatt

Russlands handlingsmønster

Det dere er sjokkert over nå, har i mange hundre år vært hverdag for oss i Georgia.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg har levd med utryddelsestrusler omtrent hvert syvende år. Sånn har jeg hatt det hele livet mitt. La meg gi deg et innblikk i den frykten.

Det er kveld. Foreldrene mine henger opp håndsydde, ekstra tykke forheng foran vinduene, så lyset ikke skal komme inn. Ingen av oss får lov til å røre bordlampa på gulvet i hjørnet av rommet, det skal være mørkt. Jeg og broren min legger oss på madrassen, som vi nettopp har lagt på gulvet for å overleve eventuelle skudd som kan komme inn vinduet. Plutselig begynner jeg å frykte at vi har glemt å låse inngangsdøra. Jeg løper bort for å sjekke. Det stemmer. Porten står åpen. Så ser jeg dem komme mot oss.

Jeg våkner i tårer. Det marerittet har jeg hatt så lenge jeg kan huske. Det samme har lillebroren min.

Maka Dolidze, Medieviter.

For 33 år siden i dag ble fredelig demonstrasjoner for Georgias uavhengighet brutalt knust av Sovjetisk militærmakt. 21 mennesker døde og over flere hundre ble skadet. Dagen er feiret i Georgia som Nasjonalenighets dag.

Jeg kom til Norge som student i 2012. Fire år før min ankomst satt jeg isolert i kjelleren vår hjemme 8. august i 2008, fordi Russland nok en gang forsøkte å ta landet mitt. De plyndret, tok de brukte vannklosettene på badet og bestikk fra kjøkkenet, som om de endelig har nådd sivilisasjonen rett fra steinalderen.

De ødelegger bokstavelig talt okkuperte områder.

I nær fortid har Russland invadert Georgia to ganger – i 1992 og i 2008. Men det er ikke så mange som vet at de fortsatt flytter grenser innover i landet, kidnapper fredelige borgere og dreper dem.

Til nå har tanken om Sovjetunionen handlet om helten som frigjorde verden fra nazistiske makter. Men var Sovjetunionen selv et demokrati? Nei! Har Stalin drept og torturert noe mindre? Nei og atter nei! Derfor har «Putler» igjen feil fokus. Russland har nok av egne svin på skogen.

Slik ser det ut i Kramatorsk etter angrepet på togstasjonen der:

Etter Sovjetunionens oppløsning ble det heller ikke avklart at voldsofre-landene og overgriperen Russland ikke kunne ha samme forutsetninger for demokratisk utvikling. De slapp ansvar nok en gang til da de ble vurdert på lik linje med de andre eks-medlemslandene.

I det siste har prorussiske medier begynt å skrive om den historiske gjenforeningen av store og små «russere». Saken er at Russland rangerer nasjoner inn i store og små russere, der førstnevnte skulle ha en høyere status og dermed bli ansett som mer verdige enn resten. De som ønsket å snakke georgisk i Georgia under Sovjet-regimet ble som regel arrestert som nazister.

Vest-Europa lar seg nå sjokkere av russiske metoder som egentlig er gamle.

Med mindre dette blir forstått og fordømt har verden mindre sjanser for å vinne over dette tyranniet på en bærekraftig måte.

Det tok 13 år å undersøke krigsforbrytelser fra 2008 i Georgia. Det er fortsatt ikke mange som vet at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen fant Russland skyldig 21. januar i 2021. Den internasjonale politiske opinionen må ha blitt mer bevisst på Russland som aggressor siden den dagen. Noe som manifesterer seg i at verden er enstemmig om Ukraina.

De økonomiske sanksjonene er et viktig verktøy i demokratiets hender til å vekke russisk befolkning, men å spille dobbeltspill vil ikke hjelpe! Dessuten fører det dessverre til flere sanksjonsflyktninger enn det vekker motstand i Russland. Mange strømmer til Georgia for å beholde sin tilgang til verdens goder. Dette kan igjen brukes til å framprovosere destabilisering i landet.

Frykten for det har økt veldig i den georgiske befolkningen de siste dagene.

I denne nødsituasjonen virker det som om naivismen i storpolitikken endelig er på retur. Nå som aldri før er det viktig å kaste et kritisk blikk på Russlands gamle handlingsmønster. Særlig på de fredsavtalene som snarere har bidratt til varig krig også i andre verdensdeler.

Putin har sittet på toppen i over 20 år uten korrektiver og tilbakemelding fra sine nærmeste. Nå får han svar fra det demokratiske fellesskapet og fra selve helten Ukraina, som viser en enestående motstand av historisk betydning. Ukrainere kriger ikke bare for sin nasjonale identitet, men for de verdiene som det demokratiske fellesskapet baserer seg på.

Verden har en unik sjanse til å besesire dette tyranniet nå og å gjøre en banebrytende endring til å styrke verdensfreden. Dette er ikke slaget om Kyiv, dette er ikke slaget om Ukraina. Det er slaget om fred, der ukrainere ofrer sitt liv. Og vi må gjøre alt vi kan for å stoppe denne massakren.

NATO må derimot skjønne at alliansens forutsigbarhet virker oppmuntrende for Russland. Jeg kan ikke si meg mer enig enn med forsker Ståle Ulriksen, som i Dagbladet hevder at frykten for atomkrig ikke vil bli noe mindre om NATO-land blir angrepet.

Har NATO noen garantier vi ikke vet om? Forhåpentlig ikke.

Derfor burde de vært diplomatisk smartere, hvis de ennå ikke har skjønt at deres tilbakeholdenhet kun sikrer midlertidig fred for dem. Verdenskrigen blir dermed ikke avlyst. Ideelt sett kan det bli utsatt i et par tiår, med mindre man finner en bedre løsning.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt