Debatt

Kan politikere overstyre biologien?

Vår vedtatte permisjonsordning påfører barna våre et traume som trolig har uante konsekvenser.

amming
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Ja, hvor mye makt har egentlig politikere?

Mange har opp igjennom årenes løp hatt et sterkt ønske om å overstyre biologien. Ikke minst med tanke på likestilling, har enkelte politikere hatt en overdreven tro på hva politiske vedtak kan utrette.

Det var kanskje det som skjedde for tjue år siden, da Audun Lysbakken og Heikki Holmås mente de hadde oppdaget den endelige løsningen på likelønnsproblemet. Løsningen var ganske enkelt å dele foreldrepermisjonen i to like store deler! Ideen ble raskt etterfulgt av likelønnskommisjon og mannspanel.

Enkelte fagfolk forsøkte å advare, folk med spisskompetanse på de minste. De ble både latterliggjort og usynliggjort, av så vel politikere som presse. Likevel økte kunnskapen om barns behov for tilknytning. Mødre begynte å spare for å kunne ta ut noen måneder med ulønnet perm etter fødselen.

I dag er det blitt helt vanlig.

Laila Fresjarå Foldvik, forfatter.

Dette bekreftes også av en ny Nav-undersøkelse. Nesten halvparten av alle mødre tok ut ulønnet permisjon i fjor. Andelen økte kraftig etter at fedrekvoten gikk fra ti til femten uker. Med andre ord, så gikk det ikke helt sånn som politikerne hadde sett for seg da de vedtok tredelt foreldrepermisjon.

Man trenger ikke å lese seg opp på verken amming eller tilknytning for å forstå at en baby på sju måneder ikke er klar for en mange timer lang adskillelse fra mor. For de fleste babyer i denne alderen, er det ille nok om mor går ut av rommet. Nettopp i den alderen hvor norske politikere har bestemt at mor skal tilbake på jobb, er barnets separasjonsangst på det høyeste. Hjerneutviklingen er heller ikke tjent med et vedvarende høyt stresshormonnivå som følge av mors fravær.

Jeg vil gå så langt som til å påstå at vi med vår vedtatte permisjonsordning påfører barna våre et traume som trolig har uante konsekvenser.

Selv om det i dag er en del politikere, kjønns- og likestillingsforskere som nå undrer seg over den høye andelen mødre som tar ut ulønnet permisjon, vet jeg at det også er mange som puster lettet ut. Jeg tenker da på både tilknytningsforskere, psykologer og andre som kjenner til betydningen av den første, grunnleggende tiden – og som nå håper at dette kan bety en endring for de aller minste. Som nå har fornyet håp om å se positive resultater av dette 15–20 år fram i tid, i form av mindre psykiske lidelser blant ungdom og færre unge på uføretrygd.

Kan hende var Lysbakken og Holmås litt vel optimistiske da de tenkte at de hadde funnet den endelige løsningen for likelønnsproblemet.

Vi ser jo nå at vi ikke kan basere landets likestillingspolitikk på at spedbarnsmødre må gå på akkord med morsinstinktet sitt. Vi kan ikke forvente at nybakte mødre vil redusere på amming, eller nedprioritere sitt barns beste, til fordel for fire–fem måneders permisjonsopptjening.

Morsinstinktet er nok sterkere enn som så.

Derfor vil likestillingspolitikk av og til handle om å forskjellsbehandle. Ja, ganske ofte, faktisk. Blir det ikke hensyntatt at kvinnen er den som går gravid, føder og ammer, fører dette til en urimelig form for diskriminering.

Samtidig er det et paradoks at jo mer mor blir tatt hensyn til i denne sårbare perioden av livet, jo «friere tøyler» hun får til å utøve sin morsrolle, jo mer samfunnsnytte gjør hun. Siden grunnlaget for selve livet legges i de første 1001 dagene, vil vi som samfunn være lite tjent med å presse spedbarnsmødre raskest mulig tilbake i lønnet arbeid.

Kanskje den franske kvinnesaksforkjemperen Simone de Beauvoir likevel hadde rett, da hun hevdet at vi aldri vil få en reell likestilling så lenge kvinnen føder og ammer. Det ser i hvert fall ikke ut som om det er en løsning å lukke øynene for disse eldgamle, biologiske fakta.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt