Selvsagt er han sent ute.

Jeg sitter i den julepyntede foajeen på ærverdige Bristol hotell og speider. Det er lunsjtid, det summer i lokalet, det klirrer i de tynne tekoppene, og skyvedøren ut mot Kristian IVs gate går ustanselig opp og igjen. Jeg kikker litt ekstra på noen sølvrever som passerer. Jan Eggum har jo sluttet å farge håret. Da han ble seksti, sa han at det var det som holdt han ung. Hårfarging og det å bo i fjerde etasje. Han har også flytta siden den gang. Og nå fyller han sytti. Men ryktene forteller at han har begynt å trene.

Eggumen kommer lett luntende, lut i nakken, svikt i knærne. Det er nesten som om underlaget svaier. Speidingen var overflødig. Han er umulig å overse. Håret. Flashy jakke. Svarte bukser. En gang ble han kåret til Norges tredje verst kledde mann. Visesangeren. Gitarkameraten. Damemagneten. Det bortskjemte enebarnet fra Bergen. Hele Norges melankoliker. I det siste også kjent som han som hadde et åpent forhold i tjue år. VG slo det stort opp. Han har advart meg om at portrettet ikke må handle om det. Men det kan nevnes. Eggum er også hypokondernes ansikt utad. Det går bedre nå. Spesielt etter at han fikk seg ny kjæreste. En psykiatrisk sykepleier. Det synes han alle burde ha.

Det er veldig plagsomt når det står på som verst. Du tror du er dødssyk

—  Jan Eggum

Det er hun som har fått han til å begynne å trene. Mannen som knapt har gjennomført en gymtime, har nå personlig trener. Den overbeskyttende, men velmenende moren mente all fysisk fostring var farlig. Spesielt utendørs.

– Jeg trener to ganger i uken. Siden det liksom skal være så bra. I grunnen merker jeg ikke at jeg er blitt noe sunnere i det hele tatt.

Jan Eggum er blitt sytti år – men har aldri lært seg å svømme.

[ Anders Danielsen Lie om skuespilleryrket: – Jeg skulle ønske jeg synes det var litt morsommere (+)  ]

(Saken fortsetter under bildet)

Nattedyret

Mister Eggum og jeg blir vist til bordet av den engelsktalende hovmesteren. Det står midt i Vinterhaven. Og den er smekkfull. Jeg uttrykker bekymring for støynivået. Eggum mener det blir helt uproblematisk å overdøve lyden – siden han snakker bergensk.

– Eg har en knapp time.

– Oi!

– Men jeg snakker veldig fort når jeg har fått et glass vin, altså.

[ Overgrep, nynazisme og Frp: Hvorfor må Anne Bitsch alltid stikke hånda i vepsebolet? (+)  ]

Klokka er 12.10. Vi skynder oss å bestille.

Ganske snart skal jeg oppdage at Jan Eggum er en helt usannsynlig travel mann. Det går i ett bankende kjør. Han drar opp den fargekoordinerte kalenderen. Lilla er intervju. Ser han et grått pustehull, sørger han kjapt for å få det fargelagt. Mannen har visst lett for kjede seg. Bak de ulike fargekodene skjuler det seg en opptreden på Lindmo, det er platelansering, det er boksignering, det er en svipptur til Gran Canaria for å spille på Nye Buster Bar, det er tre dager i Skien der sykepleierkjæresten bor, det er tilbake til Oslo for å være med de to barna han har sammen med Kaia Huuse, så to dager i Bergen – Eggum regner fremdeles hjembyen som hjemme, der han skal spille intet mindre enn tre festkonserter i Grieghallen, så tilbake til Oslo for en påfølgende konsert på Sentrum Scene i hovedstaden, på selve bursdagen sin. Og så er det noe på NRK. Eggum stusser litt.

– Her står det bare min favoritt. Det er noe kultur …

Det blir stille lenge.

– Jeg forstår ikke hva det betyr. Vet du hva det er?

– Nei, dessverre.

Jan Eggum er, ifølge folk som kjenner han, en mann med en misunnelsesverdig energi. Mens andre går og legger seg, går Eggum inn i natta. Der kan han bli lenge.

– Jeg var sent ute på Last Train i går. Det er derfor jeg ser sånn ut. Du vet hvor det er, sant? Det er et ødeleggende sted.

– Hvem var du ute med?

– Jeg går ut alene.

Han gjør nesten alltid det. Det er sånn han liker det, alene sammen. Lyden av folk. Å sitte og observere.

– Så er det alltid noen som ser meg, som kjenner meg igjen og synes jeg ser ensom ut, som inviterer meg bort. Noen ganger sier jeg ja takk, mens andre ganger vil jeg være ensom.

Som oftest vil han det siste. Mannen som elsker å gå ut, syntes nedstengingen i vinter var en deilig unnskyldning.

– Da kunne jeg si til folk som ville slå seg ned ved bordet mitt: «Nei, det går ikke, det, vet du. Du har ikke lov å sitte her.»

Og bare så du er klar over det. Han du møter ute på byen, er den offentlige skikkelsen Jan Eggum.

– Jan Eggum er lett å bli kjent med. Jan, han er noe helt annet.

[ Tonje Brenna: – Jeg trodde det var blitt krig og at Norge var okkupert (+)  ]

En liten gutt er født

Jan Eggum vokste opp som et bortskjemt enebarn i Laksevåg i Bergen. Moren hans utstyrte han med en utrettelig tro på seg selv. At han kunne bli hva han ville, men at alt var farlig. Var det gym, ble han gjerne holdt hjemme. Vann skulle han holde seg langt unna. Han var en nerd, et skolelys som satt på første rad, en som ble forelska i de flinkeste jentene, ikke de peneste. I friminuttene gikk han rundt for seg selv og sang tulleengelsk. Et lett mobbeoffer, men umulig å mobbe.

– Alt prellet av.

Han ble valgt sist i gymtimen, eller ikke i det hele tatt. Det spilte uansett ingen rolle. Eggum var redd for ballen og egentlig ikke interessert i å være med i det hele tatt.

Dette forteller han om i den nye memoarboka «Så langt har alt gått bra», skrevet av Dagsavisen-journalist Geir Rakvaag.

Foreldrene, Norvald og Martha, hadde møttes gjennom avisspalten «Noen som passer for meg» da de begge var i 30-årene. Faren var oppvokst på en gård i Sogn og livnærte seg som baker. På fritiden malte han bilder. Vakre landskapsmotiver. Kanskje det var det siste moren falt for, hun var fra bydelen Minde i Bergen og oppfattet arbeiderklassen som litt simpel. Selv var hun hjemmeværende og skrev sanger som folk bestilte til bryllup og konfirmasjoner, men også sine egne tekster. Far Norvald komponerte melodier og spilte trekkspill til. Det var et musikalsk hjem. «Et musikalsk familieliv» het et radioprogram som ble laget om den lille familien. Men selv begynte ikke Jan å spille gitar før som 17-åring.

– Det ble jeg fort veldig flink til. Alle andre sa det var vanskelig, men, nei, for meg var det lett. Jeg ble raskt mye flinkere til å spille gitar enn vennene mine. Og jeg er helt selvlært. Det er det som er talent, vet du.

Enhver situasjon kan bli en veldig bra sang

—  Jan Eggum

Arild Rønsen, redaktør for musikkbladet Puls gjennom tjue år, har sagt at Jan Eggum lager vanskelig musikk som høres enkel ut.

– Det samme gjør mange av forbildene mine, som Stevie Wonder, Randy Newman og Paul Simon. Så det tar jeg som et kompliment, altså. Det er krevende musikk. Men det høres veldig lett ut når jeg spiller.

Kjæresten hans har fortalt han at han er irriterende selvsikker.

[ Ida Jackson: – Det å være gravid er å være hjelpeløs (+)  ]

– Hvis noen snakker om at det ikke er lett å lære seg gitar, kan jeg finne på å si: «Men eg, for eksempel, eg var veldig flink, veldig tidlig, eg.»

Eggum humrer.

– Jeg kan komme rett inn fra sidelinjen, knapt høre hva samtalen dreier seg om, før jeg bryter av og snakker om meg selv. Jeg kan ta over enhver samtale!

– Er det fordi du var enebarn?

– Ja. Jeg var tidlig i sentrum for all oppmerksomhet.

En pubsanger i fløyelsdress

Utstyrt med denne uovervinnelige selvtilliten i ryggsekken, kom den unge, talentfulle Eggum seg etter hvert ut av morens myke, varme og overbeskyttende favn – vekk fra Bergen og ut i den store verden. Til London. Der håpet han på et gjennombrudd.

Alene på en liten hybel fikk han storbyen midt i fleisen. Det viste seg at han langt fra var alene om popstjernedrømmen, ukentlig kom et hundretalls unge menn til byen med den samme drømmen. Å gjøre karriere av musikken sin. Et helt år booket han sine egne jobber, på vinbarer og klubber. I en gammel notis i et annonseblad kan man lese om «Jan Eggum – a beautiful blond Norwegian singer». Hans stil er elegant, en grønn fløyelsdress blir sågar nevnt. «A great performer with a superbly melancholic style. Catch him. You will remember him.»

Innimellom reiste han hjem til Norge, bodde hjemme hos foreldrene sine og drev som sin egen manager også her.

– Jeg anbefalte meg på aller beste måte. «Jan Eggum er en fremadstormende, ung, flink mann, som skriver sine egne sanger, er veldig bra og koster nesten ingenting.» Sånn fikk jeg arbeidserfaring, litt penger og mye rutine.

Men det store gjennombruddet i London uteble. Han ble lei av å være pubsanger. Året var 1974. Ensom og deprimert vendte han nesa hjem for godt.

– Det var jo en slags utdannelse i det. Se hvordan folk har det, hvordan folk oppfører seg. Det er jo det jeg skriver om, forteller Eggum.

– Men jeg skriver mye mer inderlig nå enn det jeg gjorde da jeg var i tjueårene. Mye bedre. Så jeg anbefaler alle å bli sytti.

Sydenstemning

Han har ikke alltid trodd han skulle oppleve det. Faktisk var det en periode han trodde han skulle dø hver søndag.

Eggum er hypokonder. Han har helseangst. Det har fulgt han så lenge han kan huske.

– Det er veldig plagsomt når det står på som verst. Du tror du er dødssyk.

En gang trodde han at han hadde fått en livsfarlig bloduttredelse. Det var på den tiden han og Kaia Huuse var et par, de var på ferie sammen i Syden, men det eneste Jan Eggum klarte å tenke på, var det merkelige utslettet han hadde fått på huden bakpå ryggen. Dette var definitivt noe han kunne dø av. Til slutt måtte han bare få stilt den dødelige diagnosen. Han meldte en legevenn og sendte med et bilde av ryggen og utslettet.

«Jeg tror ikke dette er noe å engste seg over. Forresten, har du sittet mye i en kurvstol?» var det kontante svaret fra legen.

– Så jeg fikk diagnose kurvstol. Hahaha!

Han har hatt det meste av dødelige, innbilte sykdommer, men har overlevd alle.

– Men jeg har det mye bedre nå, altså. Jeg er helt frisk. Til det motsatte er bevist.

Han har lært seg å kjenne igjen angsten. Og å ignorere den. «Å, der har vi deg igjen.» Den som forteller at han er syk. Det hjalp også å slutte å røyke, det som fremkalte dødsangsten hver gang han hadde vært på fest og røykte seksti sigaretter i løpet av en kveld.

– Jeg hadde røykt i ti år og trodde jeg hadde lungekreft hver søndag. Men jeg kunne ikke bestemme meg for å slutte å røyke for alltid. Det ville ikke funke. I stedet sluttet jeg å røyke på en tirsdag. Tirsdag om en uke kunne jeg begynne igjen hvis jeg ville.

– Og det gikk jo bra. Så jeg sluttet å røyke en uke av gangen. Så ble en uke en måned. Og måneder et år.

[ Sissel Gran: Begjærets budbringer (+)  ]

Bohemens leveregler

Denne metoden har han overført til forhold og kjærligheten.

– Jeg har fått mye pes fra kjæresten min for at jeg pleier å si «hvis vi kjenner hverandre».

– Hvis vi kjenner hverandre?

– Ja. Om tre dager. Neste helg. Om et halvt år. Sånn holdt jeg på de første årene. Det ble hun lei av. Så jeg sluttet med det. Men det er sånn jeg tenker.

Han vil ikke binde seg, han vil ikke føle seg låst. Til døden skiller, det er heavy greier, synes Jan Eggum, som ved århundrets slutt la fram bohemens 12 leveregler i Aftenposten. Nummer fire er at du aldri skal gifte deg.

«Jeg vet ikke om vi sees igjen, men jeg regner med det.» Sånn holdt han også på gjennom hele det tjue år lange forholdet med ekskjæresten Kari-Anne Michaelsen.

Avtalen han hadde med henne, var at de begge kunne være sammen med andre, så lenge de fortalte om det. Og det skulle ikke være mer enn et møte. Det var mest han som benyttet seg av avtalen.

– Avtalen, som jeg av og til brøt, var en avtale i stedet for et ekteskap.

– Den låten «Ryktet forteller»?

– Ja, den er ikke til henne. Den har jeg skrevet til et av sidesprangene mine. En jeg hadde kontakt med over tid.

– Vet den personen at det handler om henne?

– Kan hende. En annen kom bort til meg for et par år siden og lurte på om det handlet om henne. Det gjorde ikke det. Men den kunne handlet om mange.

(Saken fortsetter under bildet)

For med berømmelsen kom dametekket.

Mannen som en gang hadde vært veggpryd, ble plutselig omsvermet. I boka «Så langt har alt gått bra» kan man lese at da Jan Eggum var blitt seksti år, regnet han ut at han hadde vært på mer enn 1.500 nachspiel. Og det var ikke alltid sånn at han gikk hjem etter nachspielet.

– Det jeg gjorde, var at jeg kom hjem og fortalte om det til kjæresten min, og så var jeg kvitt det. Så var det hun som fikk det i stedet.

«Alt på deg» på den nye plata handler om nettopp det.

– Enhver situasjon kan bli en veldig bra sang.

---

Fem favoritter

• Musikk: Paul Simon, Donald Fagen, Joni Mitchell og Randy Newman.
• Film: Det står 150 filmer i den nye boken min, men de er ikke rangert. Favorittregissøren min er Krzysztof Kieslowski. Trilogien «Rød», «Hvit» og «Blå» har jeg sett enormt mye på. Spesielt «Blå».
• Bok: En novellesamling som heter «Latterlige kjærlighetshistorier» av Milan Kundera. Han har også skrevet «Tilværelsens uutholdelige letthet».
• Mat: Jeg er veldig tradisjonell. Lutefisk og fårikål. Jeg spiser alle måltider ute.
• Sted: Det er jo Bergen. Ikke vanskelig!

---

Sin største fan

Som da han ble far for første gang. Frida fikk han med Kari-Anne Michaelsen. Han har også to barn, Hennika og Bastian, med artisten Kaia Huuse. Alle tre har fått hver sin sang.

– Du har beskrevet deg selv som en kjekk kar som kommer og går. Har du vært en fraværende far?

– Nei. Det har jeg ikke. Jeg treffer dem hver uke. Men de vet hvordan jeg er, og jeg er meg selv. Jeg prøver ikke å være noe annet. Det er mange som til slutt må innrømme at de ikke er noen lekende mammaer og pappaer. Og så må du sende dem meldinger. Og gratulere dem når de har gjort noe bra.

Nå forteller han stolt om datteren på 12, som vant MGP junior i fjor. Hun har ifølge faren allerede oppdaget talentet sitt og vet hva hun vil drive med. Han forteller om den voksne datteren som driver med film og har vunnet flere priser i jobben sin. Og om sønnen på 16, som gikk ut med toppkarakterer fra ungdomsskolen. Nå går han på Oslo handelsgymnasium.

– Han er en brainy type.

– Han ble veldig overrasket da du hadde sagt du var fan av Sting? Han var overbevist om at pappa bare var fan av seg selv?

– Ja! Og da var han bare syv år!

– Var han inne på noe?

– Jeg er mest fan av meg selv, ja. Men det var det som reddet meg på 80-tallet. Da jeg ikke hadde noen særlig suksess. Så hvis jeg ikke hadde hatt den selvtilliten da, så tror jeg at jeg hadde sluttet.

Jakkemannen

Det er så mye vi kunne snakket om. Om at han er fullstendig økonomisk utilregnelig, at han bruker opp alle pengene sine på kafé. At han etter å ha blitt kåret til en av Norges verst kledde menn to år på rad, fikk innhentet ekspertise, han trengte krisehjelp. «Bare ved å kle meg i svart kom jeg meg ut av den listen.» Ellers har han en forkjærlighet for svindyre, håndlagede fløyelsjakker fra Venezia. Vi kunne også snakket lenge om at han var med i første sesong av «Hver gang vi møtes». «Det var det fantastiske laget med folk. Bertine Zetlitz, Anne Grete Preus, Vinni, Halvdan Sivertsen. Beste sesongen!» Han hadde for øvrig med seg fjorten av de nevnte Venezia-jakkene til innspillingen, skiftet to ganger om dagen. Nye jakker til hvert måltid. Han er hele Norges melankoliker, men man må kjenne han godt for å vite at han egentlig ikke er det.

– Halvdan Sivertsen er en av mine beste venner. Og han sier «han Eggum, han e jo så positiv, man sku ikke tru det». Men jeg liker melankolsk musikk. Og da blir tekstene også melankolske. Det går ikke an å skrive gladsanger til den musikken.

Nå må Jan Eggum gå om tolv minutter. Han bestiller et glass til.

– Jeg leste forresten at du hadde meldt deg på et nettkurs for menn over femti som drikker for mye?

– Ja. Men jeg hadde jo ingen av de problemene som var årsaken til at folk drakk. Traumer, sosial angst, dårlig oppvekst.

– Hvorfor drikker du da?

– Jeg drikker for å være normal, kjekk og grei. Folkelig og imøtekommende. Det handler mest om det. Men jeg drikker for eksempel aldri alene. Bare når jeg går ut.

Eggum tømmer glasset. Han har et hotellrom han må sjekke ut av. Han har et fly å rekke. Konserter å spille. En bursdag å feire.

– Problemet er jo bare at jeg går ut hele tiden.

---

JAN EGGUM

• Født 8. desember 1951 i Bergen.
• Vokste opp som enebarn.
• Tre barn fra tidligere forhold. Kjæreste med Trine Severinsen.
• Livnærte seg som pubsanger i London på begynnelsen av 70-tallet.
• Spilte inn sin debutplate «Jan Eggum» i 1975.
• Suksessen kom med hans tredje album «Heksedans», som blant annet inneholder klassikeren «Mor, jeg vil tilbake».
• Vunnet seks Spellemannspriser, både som soloartist og sammen med Gitarkameratene. Ble tildelt hedersprisen under Spellemannprisen 2011.
• Ga i høst ut memoarboka «Så langt har alt gått bra», i samarbeid med musikkjournalist Geir Rakvaag i Dagsavisen.
• Er også plateaktuell med «Hold ut, hold på», Eggums 25. album.
• Feirer 70 år med festkonserter i Grieghallen i Bergen denne helgen og på Sentrum Scene i Oslo 8. desember.

---