«Skolen», hvem er det?

Jeg kan ikke dokumentere følgende påstand, men jeg tror ikke jeg er helt på bærtur heller:

Skolen er lik lærerne.

I hvert fall er det slik for mange. Når det henvises til arbeidsoppgaver, ansvar og forventninger til skolen, så tror jeg begrepet «skolen» i mange tilfeller er synonymt med lærerne. Både fra avsender, og for mottaker.

Det er ikke noe kritikk i det fra min side. Det ligger heller ikke noe kritikk fra min side i alle de oppgavene utdannings- og oppvekstsektoren har på sitt bord. Her ligger det mye, med rette. Jeg tror imidlertid det er viktig med en forventningsavklaring og konkretisering av hvem som skal gjøre hva.

Og ikke minst, med hvilke ressurser.

Odd Juven skriver i Dagsavisen 16. november, i det som er et svar til Hans Kristian Drangelands debattinnlegg 26. oktober med tittelen «Lærere – apatiske kameler».

«Når barn og ungdommer sliter med mobbing, utstøting, vanskelige hjemmeforhold, sosiale og kommunikative hindringer og et bredt spekter av psykiske og fysiologiske utfordringer, er politikere og skoleadministratorer raskt ute med å blinke ut lærerne til å gå inn i en førstelinjetjeneste for å få klarhet i hva hver enkelt elevs utfordring består i».

Juven trekker frem et veldig interessant begrep i denne forbindelse, nemlig «førstelinjetjenesten». Det er helt naturlig at lærerne i mange situasjoner er en del av førstelinjetjenesten, men de kan sjelden – om aldri – være der alene. I noen tilfeller kan det hende at de ikke skal være en del av førstelinja i det hele tatt.

Det er her laget rundt elevene kommer inn i bildet.

Skolenes landsforbund har lenge vært tydelige i vår tale om at flere yrkesgrupper må inn i skolen. Det er behov for blant annet flere miljøterapeuter, barne- og ungdomsarbeidere, helsesykepleiere og sosialarbeidere. Disse yrkesgruppene har en annen kompetanse og andre verktøy i sin tilnærming til elevene enn det læreren har.

Men når økonomien i skolene svekkes, er det også disse jobbene som ryker først. Derfor kommer også Skolenes landsforbund i vårt høringssvar til opplæringsloven til å understreke viktigheten av at sosialfaglig kompetanse i skolen må lovfestes.

Laget rundt elevene er nøkkelbrikker for at skolene skal kunne lykkes med sitt brede samfunnsmandat, og må anerkjennes i mye større grad enn i dag. Det er laget rundt elevene som sammen kan finne gode løsninger på hvordan håndtere de ulike oppgavene og utfordringene skolen står overfor.

Arbeidet med å følge opp hver enkelt elev, og utvikle god praksis og kvalitet i opplæringen, starter med de ressurspersonene som står i klasserommet og jobber tettest på elevene. Tilbake til Juven og hans omtale av skoleadministratorer som er raskt ute med å blinke ut lærerne til å gå inn i en førstelinjetjeneste. For at laget rundt elevene skal lykkes, så blir også kommuneadministrasjonen over skolenivået en viktig faktor. I opplæringsloven §13-1 stilles det krav til at de skal inneha skolefaglig kompetanse.

Men hva menes egentlig med det?

I sluttrapporten «En skole for vår tid» anbefaler ekspertgruppen at det utvikles nasjonale rammer for skolefaglig kompetanse. Det støtter Skolenes landsforbund i vårt høringssvar.

Vi tror at en viktig nøkkelfaktor i kvalitetsdialogen mellom skoleeier og skoleleder er at kommunen har kompetanse til å bearbeide resultatdata på en bred og pedagogisk måte. Det hjelper lite med kompetansekrav til ansatte på skolene hvis skoleeier legger føringer som ikke samsvarer med de ansattes kunnskap om og erfaring med pedagogisk opplæring.

Det handler om tillit. Og det handler om å forstå viktigheten av laget rundt eleven. Både for å øke kvaliteten på den faglige opplæringen, ved at lærerne i større grad kan få fokusere på det faglige og pedagogisk arbeidet, men også for å øke kvaliteten på de viktige menneskemøtene ute på skolene.

Skolen er mer enn bare lærerne.

Skolen er lik: laget rundt elevene.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen