Debatt

Lærere, apatiske kameler?

Endring av læreres situasjon forutsetter at vi tar et kritisk oppgjør med oss selv.

Vi har Utdanningsforbundet. 
Der sitter retorikken løst, men handlekraften uteblir, skriver Hans Kristian Drangsland.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Lærere er kameler. Disse edle dyrene er utholdende og lojale, og var i tusenvis av år uunnværlige følgesvenner på lengre reiser som gjorde både kulturmøter og handel mulig. Litt som læreren som legger til rette for den enkelte elevs pilegrimsferd gjennom norsk skole, hvor mennesket som fullfører er et annet enn det som la ut på ferden.

Men utholdenhet og lojalitet har sin pris.

Vi trekker det korteste strået, og skal til stadighet pålegges nye oppgaver. At mange lar seg oppmuntre av regjeringens ord og lovnader vitner om en ukritisk profesjon som er desperat etter endring.

Men de som venter på nødvendige endringer ovenfra, venter trolig forgjeves.

Hans Kristian Drangsland, lærer.

Mange lever i fornektelse og venter på guddommelig inngrep fra oven. «Myndighetene styrer, her er det bare å sitte stille i båten». Andre har en malplassert tillit til at en ny mindretallsregjering skal komme dem til unnsetning. Dessverre opprettholdes status quo. Lærere fortsetter å jobbe gratis, ressursgrunnlaget forblir utpint, status og autonomi uteblir, og kvaliteten på arbeidet vårt synker.

Jeg etterlyser en lærerstand som er handlekraftig og selvkritisk, ikke bestående av apatiske kameler. Vi trener elevene i demokratisk medborgerskap og aksjonsformer, og forteller hvordan «du må være endringen du vil se i verden».

Men så kastes både Gandhi og Bandura på skraphaugen.

Å ta et kritisk oppgjør med seg selv er naturligvis vanskelig. For kritikk er ubehagelig, og vi blir lett defensive eller fornektende. Det er derfor Buddha angivelig kunne si: «Det er enkelt å se andres feil, men vanskelig å se ens egne feil.» Jeg mener oppriktig at en endring av læreres situasjon forutsetter at vi tar et kritisk oppgjør med oss selv – vi har tross alt tillatt utviklingen.

Om jeg legger min polemiske natur og mitt forsøk på å provosere til aksjon og refleksjon til side, vil jeg samtidig si dette: Lærerstanden består av mange fantastiske mennesker som er langt mer dugelige enn meg. De har bare, etter mitt syn, gått seg vill i jungelen.

Men unnsetningen er ikke på vei. Ingen andre kommer for å berge oss ut av buskaset eller for å kjempe vår sak.

Først har vi Utdanningsforbundet.

Der sitter retorikken løst, men handlekraften uteblir. Jeg er selvfølgelig like begeistret som andre lærere hver gang jeg ser bilder av leder Steffen Handal på foreningens nettsider, selv om galopperende inflasjon sjelden er ønskelig. Og så foretrekker jeg naturligvis bjeffing over biting. Voff, voff.

Medlemmer bør også spørre seg hvor Utdanningsforbundet har vært mens lærere i årevis har tapt på både status og lønn. Hvordan kan man være tilfreds med jobben som er gjort? Og kjemper foreningen egentlig medlemmene, altså lærerne, sin sak eller elevenes?

Det er påfallende at nestleder Terje Skyvulstad antyder at lærere ikke vet «hvordan de skal håndtere elever som utfordrer dem» og at han er «overrasket over at det ikke er flere [§ 9A] klager til statsforvalterne». Om vi dropper en kritisk gjennomgang av datagrunnlaget, er det i det minste svært uheldig at en nestleder bygger ned tilliten til de voksne som jobber i skolen. Nei, ikke knus sparegrisen for å sette penger på Utdanningsforbundet.

For det andre, så har vi den nye mindretallsregjeringen.

I et intervju med Dagsavisen anerkjenner kunnskapsminister Tonje Brenna flere av problemene i norsk skole og åpner for dialog. Noen av tiltakene høres lovende ut. Men her skal vi lytte til noen visdomsord fra en av verdens eldste religioner: «gode tanker, gode ord og gode handlinger». Det kan ikke stoppe i andre ledd.

Arbeiderpartiet var med på å avblåse streiken, hvor lærere kjempet for bedre lønn. Partiet stiller seg også bak essensen i fullføringsreformen i videregående skole. Den er et kroneksempel på hvordan lærere pålegges stadig nye oppgaver, noe Brenna selv har identifisert som et problem. Vi får trøste oss med at alle sliter med kognitiv dissonans av ulik grad.

Arbeiderpartiet ønsker samtidig å styrke elevers rettsvern, gi støtte til livsmestring og vektlegge psykisk helse i skolehverdagen, i tillegg til at skolens ansatte skal gjennomgå et kompetanseutviklingsprogram i antimobbearbeid, hvor det åpnes for sanksjoner mot skoler som ikke følger opp.

Skal dette virkelig resultere i mer tid og frihet?

Dette er tegn på at overbelastede kameler igjen skal lastes med flere oppgaver. Men det skal åpenbart ikke mer til enn flatterende ord og godhetsposering før lærerstanden kommer logrende etter. Mon tro om vi, som er lærere, faktisk har lært noe som helst av lovprisingen under pandemien. Kanskje vil tiden vise at jeg tar feil, gitt at valgfleskets dager tross alt er over. Men jeg holder ikke pusten.

Inntil videre står vi igjen med oss selv og våre kollegaer. Vi må ta selvkritikk, og vi må ta saken i egne hender. Det gjør vi i form av en grasrotaksjon hvor arbeid utover våre 43 timer i uken møtes med et tydelig «nei». Det skal ikke være slik at lønningene holdes nede og ressursgrunnlaget forvitrer fordi pliktoppfyllende kameler jobber gratis uansett.

Lærerstanden har makt og kan sammenkalle mange kompetente hoder, noe som egentlig burde vært fagforeningenes rolle. Når de feiler og utleverer oss, kan og bør vi tvinge vår situasjon på dagsorden ved å slutte å jobbe gratis og la arbeidsmiljøloven beskytte oss.

Vi har all grunn til å gjøre yrket attraktivt igjen, for det er vi som forvalter Norges viktigste ressurs: Fremtidens mennesker. Og vi må signalisere at pengene må brukes på dem, ikke på ugler eller stupebrett.

Jeg har troen på fremtiden og håper at flere nå tar et kritisk oppgjør.

Om vi fortsetter å trekke det korteste strået, er det kanskje på tide å bruke det til å brekke kamelens rygg. Så får vi starte opp igjen med et nytt og bedre utgangspunkt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen