Hver gang Høyre konfronteres med konsekvenser av Fritt Behandlingsvalg, refereres en fornøyd pasient, gjerne ved fornavn, som har fortalt en høyrepolitiker hvor mye et konkret privat tilbud har betydd for han eller hun personlig.
For hvordan i all verden kan man som helsepersonell være mot tilbud som gjør enkeltpasienter godt?
All helsehjelp i spesialisthelsetjenesten finansieres fra budsjettet til de fire regionale helseforetakene. Det er de offentlige sykehusene som er ansvarlig for å prioritere hvordan pengene skal fordeles slik at befolkningen får best mulig helsehjelp.
Offentlig finansierte kommersielle helsetjenester har eksistert i flere tiår.
[ Grunnleggeren etter Bare Jazz-konkursen: – Jeg var deprimert ]
Ved behov inngår sykehusene behandlingsspesifikke avtaler med private klinikker og med privatpraktiserende spesialister. Behov oppstår når de offentlige sykehusene mangler egen kapasitet til å behandle pasientene.
Fritt behandlingsvalg er derimot ikke basert på sykehusenes manglende kapasitet eller behov. Navnevalget gjør det vanskelig å forstå at Fritt behandlingsvalg er fundamentalt forskjellig fra Fritt sykehusvalg. Fritt sykehusvalg gjør at du som pasient kan velge mellom offentlige sykehus for planlagt behandling.
Ingen politiske partier er imot Fritt sykehusvalg.
Ved Fritt behandlingsvalg inngår kommersielle aktører avtaler med Helfo (Helsedirektoratet) direkte og ikke med sykehusene. Det spiller ingen rolle om det allerede er god nok kapasitet i sykehusene i en region, eller om de private etablerer seg der tilgangen på tjenesten allerede er best. Det spiller heller ingen rolle om den private aktøren vil ha behov for å rekruttere flere spesialsykepleiere, psykiatere eller andre med kompetanse som det er sårt behov for å beholde i det offentlige.
Selv om sykehusene er satt på sidelinjen er det sykehusene som til slutt må betale for behandlingen de private tilbyr.
[ – Det er ikke ulovlig å gå på husbesøk, men spørsmålet er om velgerne vil akseptere det ]
Da regjeringen innførte Fritt behandlingsvalg i 2015 var målet at konkurranse skulle bedre kvalitet og effektivitet i det offentlige og å redusere ventetidene ved å utnytte såkalt “ledig kapasitet” i det private.
Det er lett å være effektiv spesialist og behandle pasienter på løpende bånd, når organisasjonen kan skreddersys for en utvalgt gruppe pasienter. Dette vet vi som jobber i offentlige sykehus også. Effektiv og lønnsom drift blir enda enklere om man også slipper å behandle akutt syke pasienter, pasienter med alvorlige tilleggssykdommer og å utdanne nye spesialsykepleiere og legespesialister.
Konkurranse med kommersielle aktører bedrer ikke effektiviteten i det offentlige ettersom offentlige sykehus har et helt annet og komplekst samfunnsoppdrag - som også innebærer utdanning av helsepersonell som etter hvert velger å jobbe privat.
Enhver spesialist på et sykehus kan fortelle hvorfor ventetidene eventuelt er lange hos dem og hva som må til for at de skal kunne jobbe mer effektivt. Sykehusene kunne for eksempel gi spesialister som er sykehusansatte og som jobber privat på kveldstid og på avspaseringsdager med pasienter gjennom Fritt behandlingsvalg, de samme vilkårene for samme jobben under eget tak. Lønna kommer uansett fra samme statsbudsjett.
Nok tilgjengelige rom på poliklinikkene rundt omkring hadde også vært en god start.
[ Konservative menn + klimafornektelse = sant! ]
Det ville være dårlig butikk av private helseaktører å sitte på stor overkapasitet så det gjør de ikke. Kommersielle aktører skal tjene penger, så helsepersonell rekrutteres når det lønner seg.
Offentlig-privat samarbeid innenfor røntgendiagnostikk er utbredt og har vært det i årevis. Mange offentlige røntgenavdelinger lekker spesialister til det private som en sil og fyller kompetansehull etter beste evne.
I kjølvannet av begrensningen av tilgang på nye kostbare kreftlegemidler, ser man nå at kreftleger går til private aktører som tilbyr en forståelig nok etterspurt behandling med disse legemidlene. Per i dag utgjør ikke Fritt behandlingsvalg en stor kilde til kompetanselekkasje fra offentlige sykehus, men Høyre har mål om å utvide ordningen betraktelig.
Offentlige sykehus bør slippe å miste dyrebar kompetanse til tilbud det ikke er behov for, som stikker kjepper i hjulene for deler av det offentlige tilbudet og som de attpåtil selv må betale for. Offentlige sykehus trenger kompetansen for alt og alle som ikke kan strømlinjeformes, og for deg og meg når vi virkelig trenger det.
Betalingen de private aktørene får for å gjennomføre behandling gjennom Fritt behandlingsvalg er ganske edruelig. Det er oftest mer innbringende for private aktører å vinne anbudskonkurranser i regi av sykehusene om konkrete behandlingstilbud.
[ Gir ut bok som 16-åring: – Jeg har lyst til å leve, og det jeg er glad i vil jeg kjempe for ]
Uansett, gjennom Fritt behandlingsvalg tar det offentlige ned risikoen ved etablering og oppskalering av helprivate helsetilbud der pasienten eller forsikringsselskapet betaler. Dersom du er villig til å betale av egen lomme som helprivat pasient, tilbys du enda raskere behandling enn du vil få gjennom Fritt behandlingsvalg. De rikeste av de friskeste pasientene vil få raskest behandling uansett. Det kan umulig være de offentlige sykehusenes anliggende å finansiere økt kapasitet for private helsetjenester.
I et offentlig helsevesen med begrensede økonomiske og menneskelige ressurser må man ha flere tanker i hodet samtidig. Det holder ikke med pasientens helsevesen for noen utvalgte. Man må ha befolkningens helsevesen også.
Det betyr ikke at man prioriterer bort pasienten for å beskytte det etablerte systemet.
Så lenge pengene og helsearbeiderne kommer fra den samme potten er det bare rett og rimelig at de offentlige sykehusene som har ansvaret for prioriteringene, også får ha hånden på rattet når det kommer til hvordan samarbeidet med private aktører skal være.