Svaret på det første, sier ny svensk forskning, er en type maskulinitet som finner seg til rette begge steder, både borte på høyrevingen og blant dem som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer. Og svaret på det andre? Hvis vi forstår denne sammenhengen, forstår vi litt mer av hvorfor dramatiske klimaendringer kan skje rett foran nesen vår, her og nå, uten at det tas store nok politiske grep for å stanse dem.
Da VG på torsdag i en større reportasje skrev om sommerens ekstremvær verden over, kommenterte de Tyskland slik:
«Mange europeiske politikere var raskt ute med å legge skylden for katastrofen på global oppvarming. Men det tyske høyreradikale partiet Alternativ for Tyskland (AfD) beskylder etablerte politikere for å bruke flommen som en brekkstang for å få vedtatt en grønnere politikk.»
[ Sommerens flommer i Europa er menneskeskapte katastrofer ]
Når en flom ikke er en katastrofal flom men en brekkstang for snikgrønnifisering. Ting man ikke kunne finne opp om man prøvde. Men likevel: Komboen høyrenasjonalisme og klimafornektelse er altså et sted mange finner seg vel til rette. Blant dem som finner seg vel til rette er ikke bare enkeltindivider på jakt etter en bestemt variant av maskulin identitet.
For her finner vi også noen andre: Olje-, gass- og kullindustrien. På sett og vis sammenfaller vel dette ikke helt tilfeldig. Personer som eks-president Donald Trump og Brasils katastrofe-president Jair Bolsonaro faller dessuten inn i begge kategorier.
Men hvordan ble det sånn?
Det var ikke alltid klimafornektelse på høyrekanten. Eller noe sted.
Inntil midten av 1980-tallet var det en ganske grei konsensus mellom vitenskapsfolk og politikere av alle slag om at det virkelig pågikk en klimaendring som var akutt, som vi måtte gjøre noe med. USAs Ronald Reagan, Storbritannias Margaret Thatcher og Sovjetunionens Mikhail Gorbatsjov var enige om at dette var en global trussel. På tvers av land og politiske ideologier ble de enige om slå sammen vitenskap og politiske virkemidler for å takle denne trusselen.
[ Skal vi redde kloden eller fortsette å lete etter olje? ]
I ettertid kan man lure på om disse kanskje ikke riktig begrep hvor enorme endringer konsekvensene av denne kunnskapen ville kreve. Det var tross alt et langt sprang fra den radikale The Limits to Growth i 1972, til nyliberal vekstideologi på 1980-tallet, driftet av nettopp Thatcher og Reagan. Kan hende, kan man tenke i ettertid, var det lettere å være enige om menneskeskapte endringer så lenge det ikke betød virkelige endringer for menneskenes levemåte?
For ikke før hadde klimasaken fått et visst sus i serken, så kom industrien på banen, sier svenske Martin Tulman, forskningsleder for prosjektet «Varför tas inte klimatvetenskapen på allvar? Studier av klimatförnekelse» som avsluttes nå i 2021. Han forklarer hvordan olje- og kullindustrien, etter hvert som klimasaken skred frem, investerte i klimafornektende forskning for å fremme egne interesser.
De opprettet for eksempel den amerikanske tenketanken Heartland Institute. Fra denne og liknende fora ble forskning på klimaendringer aktivt motarbeidet, og denne type argumenter fant straks tilhengere lengst borte på den republikanske fløyen, som i Tea Party-bevegelsen.
Vi kan ikke lenger hige etter økonomisk vekst. Vi må ha en annen økonomisk modell.
Forskningen til Tulman viser også at det de fleste klimafornekterne er hvite, konservative menn. For som han sier: Det er en slags pakke her. En pakke med verdier og en type oppførsel knyttet tett opp til en form for maskulinitet forskeren kaller «den industrielle forsørger-maskuliniteten». Fra dette ståstedet, forklarer han, er det et tydelig skille mellom menneske og natur.
Ikke bare skille, men også hierarki: Mennesket er forpliktet til å bruke naturen for å lage produkter av den. For naturen tåler alt! Å se på naturen som sårbar, noe det er mulig å ødelegge, inngår ikke i denne formen for maskulin identitet og utsyn på verden. I praksis betyr dette at økonomisk vekst anses som viktigere enn klima og miljø.
Og som vi alle vet: Der står vi i dag. Ikke bare ute på høyrekanten. Også det politiske sentrum sliter med å flytte fokus.
Men der ekstremhøyre åpenbart er klimafornektere, er resten av det politiske spekteret, med få hederlige unntak, fornektere av den større endringen som må finne sted:
Vi kan ikke lenger hige etter økonomisk vekst. Vi må ha en annen økonomisk modell.
[ Naturen tåler ikke flere store ord ]
Tulmans studie viser at klimafornektelsen øker i takt med høyrenasjonalismens fremvekst. Og denne kombinasjonen, skriver han, gjør kampen om klimaspørsmålet mye mer dramatisk enn noen gang. For nå er vi et mer skremmende kappløp med tiden enn før.
Samtidig vokser motstanden mot at det i det hele tatt er et problem her. I Norge skriker partiet Demokratene fra plakater at «Det finnes INGEN klimakrise!». Deres mer moderate søskenbarn Fremskrittspartiets sier det ikke så tydelig i sitt program, men foretrekker å så tvil både om norske tiltak og krisen i seg selv:
«Den norske klima- og miljødebatten er i altfor stor grad preget av politiske symboler, manglende konsekvensvurderinger og for liten tro på markedet. Resultatet av dette er at mange partier tyr til meningsløse påbud, forbud og reguleringer som plager folk i hverdagen og som hindrer vekst og verdiskapning i Norge.
Fremskrittspartiet er det eneste alternativet til en slik politikk.»
(mine kursiver).
[ Vi skjønner ikke klimakrisen. Eller enda verre: Vi later som om vi ikke skjønner den. ]
Og så kommer det som er like skummelt:
«Samtidig kan det være uheldig og uriktig å koble enhver flom, hete- eller kuldebølge, storm og andre værformer til påstanden om menneskeskapte klimaendringer.»
Når de skriver at «Fremskrittspartiet vil stimulere til bredere forskning og åpen, kritisk debatt rundt årsaker til, og omfanget av, klimaendringer» så er det nettopp «alternativ» forsking til hva for eksempel FN driver med, de vil stimulere til. Og det er: Klimafornektende forskning.
Fremdeles er rundt 80 prosent av verdens energi fossil: Olje, kull eller gass. Verdensøkonomien er sterkt koblet til dette som ødelegger livsbetingelsene våre.
Konsekvenser av å ta vitenskap rundt faktiske klimaendringer på alvor er at vi folk i vår del av verden må endre levemåte. Globale selskaper må endre sin forretningsmodell.
Det er overveldende krav. Så store at mange kan finne trøst og frelse der borte i ekstremhøyre hvor ekstremværet ikke egentlig finnes. Kampen mot begge deler er dermed den samme.