– Det er den lengste begravelsen jeg har vært i, sa Bodil Aileen Niska (66) da Dagsavisen tok en prat med henne i desember i fjor.
Det var kort tid etter at legendariske Bare Jazz hadde gått konkurs etter koronaens ødeleggelser. Musikkelskere fra hele verden reiste ene og alene til Oslo for å besøke stedet, som var en kombinasjon av platebutikk, kafé og bar.
Det har vært en tøff tid for Niska det siste året. I 24 år hadde hun drevet Bare Jazz, for så å måtte legge ned av grunner helt utenfor hennes kontroll. Hun er likevel glad for at konkursen ikke skyldes henne selv.
– Skal jeg prøve å tenke positivt, så er jeg glad for at det ikke var min skyld at den forsvant. Det hadde vært forferdelig hvis jeg måtte stenge mens verden var normal, men det var rett og slett fordi jeg ikke fikk ha nok gjester og fordi husleien ble for dyr, sier hun til Dagsavisen.
Den lille, hyggelige platebutikk-kafeen var en av Oslos kjæreste kulturperler. For Niska var det mer enn bare det.
– Det var barnet mitt.
[ En bauta i over tjue år (+) ]
Da alt startet
Bodil Aileen Niska er opprinnelig jazzmusiker, med saksofon som hovedinstrument. I 1991 begynte hun å jobbe i platekjeden Akers Mic i Oslo. Der drev hun jazzavdelingen. Tanken om å drive noe eget hadde vært der lenge, men så begynte den å gro.
– Jeg ble voksen og ville finne på noe eget å gjøre. Å studere var ikke min greie, sier hun.
Så fant hun et lokale i Kirkegata 28 i Oslo. Der var det scene, rigget med piano og trommer og åpen for artister som ville opptre. Flere kjente musikere kom, og det ble fullt hus fra første sekund.
– Det var helt nydelig. Kundene mine fra butikken ble med meg videre, og mange av dem har fulgt meg siden.
Tross stor suksess var det noe som ulmet. Kaféen ved siden av var det ikke Niska som drev, og med nye eiere ble husleien dyrere. En kunde kom bort til henne og spurte om hun hadde flytteplaner. Den instinktive reaksjonen på et slikt spørsmål var irritasjon.
– Jeg trodde han skulle spørre om å overta, men så lurte han på om jeg ville se på et lokale ved Grensen.
Så hun dro og så. Og det var helt forferdelig. Slitt og trangt og med små rom i lokalet som hadde vært drevet av skomakeren Sålingseksperten AS siden 1928. Men Niska så potensiale, og takket ja. Etter å ha renovert hele lokalet, banket frem murstein, lagt inn en trapp, laget en kafé og gravet ut kjeller med toaletter, ble resultatet en perle. I nesten et halvt år jobbet de med det lille, men særegne og spesielle stedet i Oslo sentrum.
– Vi fikk det til. Folk kom med gaver, som bilder av musikere. Den store lysekrona som hang ned i åpningen fra første til andre etasje, var det også noen som ga til oss. De sa at den hadde hengt på slottet under Dronning Maud sin tid, men det har visst 99 prosent av andre lysekroner fra den tiden også gjort, ler Niska.
Hun humrer litt av tanken. Men raskt blir hun sukkende igjen. Perlen i Grensen ble Bare Jazz’ 20 siste leveår. Også dit tok Niska følge med gamle og trofaste kunder.
[ – Moldejazz skal være et vindu mot verden for norsk jazz ]
Oslos Paris
I en av Karl Johans sidegater ligger Grensen. I alt mylderet fra en av Oslos mest trafikkerte og folksomme områder, inn i en liten, men rolig bakgård, lå Bare Jazz. Ved å tre inn i bakgården kunne man glemme trykket fra utsiden. Og i porten møtte man musikk. Noen ganger livemusikk, men alltid jazz. Som å komme til Paris, sa mange.
– Jeg er så glad for at jeg fikk promotere norske musikere så godt jeg kunne.
Hun fulgte også med i aviser og tidsskrifter fra andre land for å se hvilke utenlandske artister som kunne opptre hos henne.
– Musikere står i studio, lager plater og bruker masse penger på å få det utgitt, og så er det ingen som vil selge det. Det var min jobb. Det er masse fantastiske musikere i denne verden. Det må folk se.
Det er vemodig for Niska å se tilbake på tiden som butikk- og kaféeier. Etter 24 år sa det stopp. Koronaen herjet og Bare Jazz ble en av de første kulturstedene i Norge som ble rammet av viruset.
– Det har vært en rar tid. Jeg har masse å ta igjen, sier Niska.
Kunder i sorg
At den folkekjære kulturperlen gikk konkurs fikk stor oppmerksomhet i media. Det skulle vise seg at Niska delte sorgen med flere tusen andre.
En lørdag kveld, klokken 19.00, ble det opprettet en digital innsamlingsaksjon for platebutikk-kafeen. Klokken 09.00 morgenen etter var det kommet inn 600.000 kroner, donert av stamkunder og andre med kjærlighet for stedet, i håp om at det ikke var for sent å redde det.
– Jeg ba dem stoppe det. Vi kunne ikke ta i mot de pengene, for konkursen var reell og jeg hadde ikke sjans til å starte på nytt. Jeg måtte gi pengene tilbake til de fantastiske folka som donerte til oss.
Det var Maren Arneberg Wesseltoft som sto bak opprettelsen av innsamlingen. Hun er datteren til den norske jazzmusikeren Bugge Wesseltoft.
– Jeg var der mye som barn, spiste kake, hørte på jazz og pratet litt med Bodil. Det føltes som en trygg, liten og rolig havn i en by som ellers føles så stor, sier Maren Arneberg Wesseltoft til Dagsavisen.
Niska kommer aldri til å glemme at Wesseltoft opprettet spleisen.
– Hun hadde en raushet og en godhet som jeg nå kan kjenne på.
For da pengene først kom, var Niska for nedfor til å ta det innover seg.
– Jeg var deprimert. Jeg ble glad for det, men det er først i etterkant at jeg har kjent på den varmen og latt det synke inn. Tenk at folk er så rause.
Innsamlingen og oppmerksomheten som kom etter konkursen var bekreftelsen Niska trengte. Tidligere har hun ikke forstått at stedet og barnet hennes betydde så mye for andre som hun nå vet at det gjorde. Hun fikk kjærlighet i form av ord, blomster og gaver på døra etter nedleggelsen.
[ En historisk norsk filmbragd ]
Den nye drømmen
Selv om alt Niska vil er å ta tilbake fortiden, har hun begynt å tenke nytt. Hun jakter musikk- og spillegleden og håper at den snart dukker opp igjen.
– Den har ikke vært til stede på grunn av alt jeg har hatt å tenke på. Kanskje den dukker opp snart, jeg tar en dag av gangen.
Tross en yrende lyst til å starte opp platebutikk-kafeen igjen, har hun bestemt seg for at den tid er forbi.
– Jeg får aldri det lokalet tilbake, sier Niska.
I en alder av 66 år befinner hun seg nå i en «hva skal jeg bli når jeg blir stor»-fase. Men en ting er sikkert: Det må ha med musikk å gjøre.
– Jeg kunne tenkt meg å starte en jazzklubb. Finne et lokale og holde åpent fra torsdag til lørdag hver uke. Inni hodet mitt ser jeg for meg det perfekte lokalet, kanskje på Vindern, som ikke ligger oppi alle de andre.
Det er den nye drømmen.
– Det er sunt å drømme, avslutter Niska.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!