Debatt

Vi sviktet alle AUF

Når vi lar konspirasjonsteorier og hat bli nærmest normalisert, lar vi det vokse seg sterkere.

Kronprins Haakon, prinsesse Ingrid Alexandra, kronprinsesse Mette-Marit, Lisbeth Røyneland, Astrid Willa Eide Hoem, Jonas Gahr Støre og Erna Solberg legger ned blomster under minnemarkeringen på Utøya, 10 år etter terrorangrepet 22. Juli 2011.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

AUF har i 10 år sagt: «Ikke ett minutts stillhet, men et liv i kamp.» Men det er stillhet, for stor stillhet, som har prega de siste 10 åra.

Jeg har, som veldig mange andre, fulgt de siste ukenes helt nødvendige debatt og oppgjør med hvordan Norge håndterte tida og årene etter 22.juli 2011. Veldig mange AUFere har fortalt enormt sterke historier fra både den dagen, men særlig om hvor jævlig alene de har stått sida da.

Mange har også skrevet godt om dette, og jeg skal innrømme jeg syns det har vært vanskelig å finne noe klokt å si sjæl. Men det må vi jo, ellers tar vi ikke AUFernes sanne ord og oppfordring på alvor.

Jeg mener vi i fellesskap har svikta noe så inderlig de siste 10 årene.

For det første: Debatten etter terroren var preget av at dette var et angrep på Norge og demokratiet. Det var kanskje riktig å si da, og for meg var rosetoget helt jævlig og godt på samme tid. Jeg var også personlig berørt og ikke helt i stand til å se den store samfunnsdebatten.

Eller, jeg unngikk den aktivt.

I ettertid er det likevel lett å se at denne kollektive responsen bidro til å underslå at dette var et politisk terrorangrep.

22.juli 2011 var et målretta angrep på AUF og Arbeiderpartiet og det var høyreekstrem terror. Men det har forsvunnet mer og mer i offentligheta, når 22.juli 2011 blir omtalt som en katastrofe eller en hendelse. Det yter ikke de overlevende, ofrene og etterlatte den respekten de fortjener, og det gjør oss sårbare for at det kan skje igjen.

For det andre: Vi svikta Eskil Pedersen og de andre som var på Utøya.

At Eskil måtte stå alene i de anklagene, den hetsen og konspirasjonsteorier etter å ha blitt forsøkt drept og mens han hadde den ufattelige tunge oppgaven med å lede den organisasjonen videre, er utålelig.

Media har et stort ansvar her for hva som ble satt på trykk og det som ble skrevet av redaksjonene, men vi andre også for å ikke ha sagt tydeligere ifra. Og det er jo nettopp de som ble forsøkt drept som nå betaler prisen.

Overlevende fra Utøya blir hetsa og trakassert med det samme hatet som lå til grunn for angrepet på dem. Hvordan kan vi leve med at dagens leder for AUF, Astrid Hoem, må leve på skjult adresse og hemmelig telefonnummer på grunn av truslene?

For det tredje: At det ennå ikke er kommet på plass et minnesmerke ved Utøya er en nasjonal skam. En skam er også prosessen som har pågått i for mange år. Tenk at AUF til og med har vært saksøkt for å ville sette opp et minnesmerke på en tomt de selv eier.

De etterlatte, pårørende og de som selv var på Utøya hadde fortjent et minnesmerke til tiårsmarkeringen. 22. juli 2011 ble også ansatte i regjeringskvartalet, i departementene, angrepet. Det er sørgelig at vi ennå ikke har gitt de statsansatte skikkelige og permanente kontorer, framfor de midlertidige løsningene.

Arbeidet med et nytt regjeringskvartal har tatt altfor lang tid.

For det fjerde, trusselen fra høyreekstreme er større i dag enn i 2011. Det er kanskje det alvorligste og viser hvor dypt vi har svikta. 10 år etter terrorangrepet slår PST idag fast at det er flere høyreekstreme i Norge med voldelig potensiale. De ser barn ned i 13-14 års alderen som har disse ekstreme og farlige holdningene. Her MÅ vi høre på AUF. Ord betyr noe. Ordene til foreldre, naboer, lærere, politikere og media former holdninger.

Når vi lar konspirasjonsteorier og hat bli nærmest normalisert og lar det passere, lar vi det vokse seg sterkere. Og vi vet jo at disse holdningene kan lede til handling. Vi så det på Utøya 22.juli og vi så det 10.august 2019 da en ny høyreekstrem terrorist angrep en moské og drepte Johanne Zhangjia Ihle-Hansen. Johanne ble bare 17 år.

I dag kan jeg fortsatt ikke forstå hvordan det terrorangrepet kunne få så lite oppmerksomhet.

Hele debatten i ettertid dreide seg håndhilsing på kronprinsen framfor det politiske, framfor det farlige.

Og det leder meg til det femte, og siste poenget.

Høyresida har i Norge helt siden 2011 strukket seg svært langt i å sikre finansiering av Human Rights Service, både gjennom det tidligere borgerlige byrådet i Oslo og gjennom dagens borgerlige regjering. HRS er en aktør som systematisk og bevisst sprer og nærer disse konspirasjonsteoriene om både innvandrere generelt, muslimer spesielt og Arbeiderpartiet. For å nevne noe.

Hvorfor i alle dager skal det offentlige finansiere dette? Og når Jonas Gahr Støre påpeker dette noen dager før 22.juli i år, og sier at Ap vil stanse finansieringen av HRS, ja da går Sylvi Listhaug ut og anklager Støre for å angripe ytringsfriheten.

Jeg er fortsatt rasende for at en partileder i et tidligere regjeringsparti brukte dagene inn mot tiårsmarkeringen til stemmesanking, og tar fram hundefløyta til alle de som nettopp tror på konspirasjonsteoriene om at Ap vil frata folk ytringsfrihet og at det er Ap som er farlig for Norge.

Ja, ord betyr noe.

Så, la oss ta AUFs ord til oss: ikke ett minutts stillhet, men et liv i kamp.

En versjon av dette Innlegget ble først publisert på Facebook, og er gjengitt med tilatelse.