– Den søndagen da jeg til slutt satt helt alene, begynte jeg å gråte, sier Jens Christian Holmberg.
Han er seksjonsleder for akuttmottaket på Ullevål sykehus. Han ledet også akuttmottaket den skjebnesvangre fredagen for ti år siden.
– Det var nok en kombinasjon av at jeg var sliten, og at hele hendelsen sakte, men sikkert seg inn. Det var en sunn reaksjon, men den kom litt etterpå. Vi hadde jo ikke noe erfaring med nasjonal sorg den gangen. Heldigvis.
Holmberg tror hjernen fortrengte de sterke inntrykkene for å kunne fokusere på jobben som måtte gjøres. Derfor kom sorgen seinere.
Han hørte faktisk ikke at det smalt, og husker heller ikke hvordan været var den dagen. Hvorfor vet han ikke, han bor ganske sentralt, og alle andre han har snakket med hørte det. Men han husker at han hørte enormt mye ambulanse og sirener før telefonen ringte fra Ullevål. Han hadde rukket å være å hjemme i en halvtimes tid etter en travel dag på akutten.
De første sårede
– Da jeg kom dit hadde de to første pasientene fra regjeringskvartalet kommet. Kollegaene mine var allerede i gang med å organisere og tømme avdelingen for de vanlige pasientene, sier han og legger til:
– Vi visste veldig lite. Vi visste at det var gått av en bombe og at alt egentlig var helt kaos. Sykehuset har gode beredskapsplaner, men vi hadde jo ikke erfaring med terrorangrep. Selv om vi hadde trent på det, var vi i sjokk. Men man får likevel naturlig et adrenalin-rush og presterer.
Pasientene fra regjeringskvartalet kom en etter en. De fikk beskjeder om at brann- og redningsetaten ikke hadde klart å ta seg inn i byggene, og at skadeomfanget var ukjent. De visste ikke mer enn alle andre som fulgte nyhetene hjemmefra. Omsider har de siste pasientene fra regjeringskvartalet fått hjelp, og skuldrene senkes.
Så kommer beskjeden om at det noe skjer på AUFs sommerleier på Utøya i Tyrifjorden utenfor Oslo.
– Da ble mange redde. Vi visste ikke hva som skjedde der ute, og noen ble urolige for at sykehuset kunne bli neste mål.
Så kom de første skadde ungdommene.
– De hadde veldig alvorlige skader. Vi var vant til skuddskader, men ikke i det omfanget. Men vi er trent til å hjelpe og gjøre jobben vår, og det føltes trygt å være på et sted der vi hadde medisinsk utstyr og personalet til å hjelpe dem. Det var sjokket over hva som hadde skjedd som var mest belastende.
Samtidig er han glad for at han var på jobb den dagen. Ungdommene ble pasienter de kunne hjelpe, og de slapp å stå fortvilet på sidelinja.
– Jeg vet at det har vært tungt for våre kollegaer som var på ferie, og som ikke kunne gjøre noe.
Kollegaer og tidligere kollegaer som var i nærheten meldte seg for å jobbe frivillig. De kom og jobbet enormt mange timer. Flere fra akutten hjalp til med identifisering og pårørende. Da ungdommene kom til akutten fikk de bare et hjelpenummer.
– Det er ikke tid til å til å spørre om hva de heter eller hvem de er. Det er livreddende behandling.
For noen tok det lang tid før de fikk vite om barna deres var på sykehuset.
– Det var følelsesmessig krevende å være i kontakt med de pårørende. Å prøve å være støttende for dem. Det var da alle historiene kom. Det var psykisk tyngre.
[ «Det var ingen naturkatastrofe. Det var et politisk attentat» ]
– Angrepet tok uskylden fra oss som samfunn.
— Jens Christian Holmberg
[ En av tre foreldre som mistet barn på Utøya, er uføre ]
Usikkert oppgjør
I årene som gikk var de ikke redde for at et nytt angrep skulle skje igjen, men noe var likevel annerledes.
– Angrepet tok uskylden fra oss som samfunn. Det ble ikke det samme igjen etterpå. Før tenkte vi at noe sånt aldri ville skje i Norge. At ingen ville finne på noe sånt. Men når jeg tenker på all hetsen vi ser i sosiale medier i ettertid, tenker jeg at folk nok har hatt disse meningene hele tiden. Det har vært skjult for mange av oss, men nå har de kommet til overflaten.
– Du har stått nærmere terrorangrepet enn mange av oss har. Har det påvirket ditt syn på behovet for et oppgjør med høyreekstremismen?
– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg forstår godt de som ønsker å ha et oppgjør med høyreekstreme. Spesielt AUF. Jeg forstår det veldig godt. Vi har hatt tekniske gjennomganger av hva som sviktet og hva som fungerte, samtidig som noe av hatet fortsetter i samfunnet. Det er egentlig ganske skummelt, sier Holmberg.
– Manshaus sto jo for akkurat det samme i 2019, bare at han ikke fikk det til.
– Hva tenker du om det?
– Jeg tenker at det er vanskelig sånn som samfunnet er blitt. Hva skal oppgjøret bestå i? Alle kan jo reflektere å gå i seg selv, men det er vanskelig å vite hva som bør gjøres.
Likevel er han sikker på at det er veldig viktig at de som vokser opp nå, lærer hva som skjedde for ti år sida.
– Det er en ubehagelig del av historien. Vi hadde et menneske som kunne bli formet til det han ble. Han ble ikke oppdaget og han hadde muligheten til å gjennomføre det han gjorde.
De høyreekstreme angrepene som har rammet resten av Europa og verden i ettertid har bekymret han.
– Det er skummelt hvordan noen mennesker kun får all informasjonen sin fra Facebook eller andre nettsteder som blir tilpasset deres interesser. Det er kjempe skummelt at det er sannheten for mange, og jeg lurer på hva det gjør med et samfunn.
[ Snorre Valen med 22. juli-bok: «Anklageskrift mot norsk offentlighet» ]
Ti år seinere
Jens Christian Holmberg synes det er rart å tenke på at det er gått ti år. Det føles ikke sånn for han.
– Jeg har ennå ikke sett alle disse filmene og seriene. Det har jeg ikke orket å se på rett og slett.
– Ingen av de?
– Nei. Ingen av de. Jeg var med å hjelpe NRK med å finne noen rekvisitter. Men jeg har ikke sett de. Det har vært et bevisst valg, fordi jeg fikk vel egentlig nok den dagen rett og slett.
– Livet går videre og tiden leger mange sår. Men så klart ikke for alle, og særlig ikke for dem som var mest involvert. Jeg har forstått at mange dessverre fortsatt sliter, og kanskje ikke har fått den oppfølgingen de hadde trengt.
På akutten hjalp det at de hadde et fellesskap og at de fikk snakket ut om hva som skjedde. De fikk bearbeidet det.
– Jeg er glad for at jeg var på jobb den dagen. jeg ville mye heller vært på jobb enn å ikke ha vært der.
Se video: Eskil, Kamzy, Munir og Astrid er fire av dem som overlevde det som blir beskrevet som det verste angrepet som har rammet Norge siden andre verdenskrig. Her er historiene deres om 22. juli 2011 og livet etter det.
---
Terrorangrepet 22. juli 2011
- Bomben eksploderte i regjeringskvartalet klokka 15.25 22. juli 2011.
- Åtte mennesker ble drept momentant, ti personer ble innlagt på sykehus med alvorlige eller livstruende skader. Mange flere fikk mindre alvorlige skader, samt psykiske plager og belastninger.
- Det er estimert at gjerningsmannen satte om lag 325 personer som befant seg i, eller utenfor regjeringskvartalets bygninger, i akutt livsfare da han utløste bomben.
- De første pasientene fra regjeringskvartalet ankom Ullevål sykehus 15.51. Ti hardt skadde ble sendt til Ullevål, mens 190 pasienter ble behandlet ved Oslo legevakt. Alle skadde som kom under medisinsk behandling overlevde.
- Om lag to timer etter at bomben eksploderte i regjeringskvartalet, litt før klokken 17.30, fikk politiet meldinger om skyting på Utøya i Hole kommune. 564 personer var på Utøya fredag 22. juli 2011 under AUFs sommerleir. 69 mennesker ble drept på øya, og omtrent halvparten så mange ble påført livstruende eller alvorlige skuddskader. Det tok i overkant av en time fra politiet fikk melding om skuddene på øya til gjerningsmannen var pågrepet. De første skuddene falt omtrent kl.17.21. Han ble pågrepet kl.18.34. Terroristen Anders Behring Breivik gikk i land kl.17.17 forkledd som politi.
- 21 hardt skadde fra Utøya ble sendt til Oslo universitetssykehus, og åtte til Bærum sykehus.
- • Mer enn 200 personer ble berget opp av sjøen med hjelp fra frivillige i fritidsbåter. Flere svømte den 550 meter lange distansen til land.
- 33 av de drepte var under 18 år. De to yngste 14 år. Anders Behring Breivik ble dømt til 21 års forvaring med minstetid på 10 år, etter den såkalte terrorparagrafen.
KILDE: Store norske leksikon
---
