Debatt

Garanti og tillit hører ikke sammen

Arbeiderpartiet er på villspor når de vil innføre en lese-, skrive- og regnegaranti.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Arbeiderpartiet ønsker å innføre en garanti om at barna skal lære seg å lese, skrive og regne.

En slik garanti garanterer ingenting annet enn mer måling og mer testing av ungene.

En tillitsreform i offentlig sektor, blir ikke mer enn festtale og tomme ord, hvis man samtidig vil innføre en garanti som medfører ytterligere krav til dokumentasjon og rapportering.

Selvfølgelig er det viktig at ungene lærer å lese, skrive og regne. I utgangspunktet kan denne garantien framstå uskyldig – det er jo viktig at alle lærer å lese og skrive.

Problemet dukker opp når man forholder seg til virkeligheten.

Det er svært stor variasjon i modning hos ungene – unger er forskjellige. Hvert barn – ditt barn – er unikt. Mange behov må ivaretas for at den enkelte skal lære. Det er læreren som kjenner og møter barnet som må avgjøre hva som er dets beste. Å gi ut garantier fra politiske hold, langt unna livet i klasserommene, vil kunne snevre inn lærernes mulighet for å tilpasse læringen etter hva som er det enkelte barns beste.

Det er liten grunn til å tro at slike garantier vil ha noen reell betydning for at ungene skal lære seg tidligere å lese, skrive og regne. Men det vil kunne påføre barna ytterligere stress som følger med testing og måling, og det vil påføre lærere, en allerede hardt presset arbeidsgruppe, ytterlige arbeidsoppgaver som tar tida deres bort fra elevene.

En undersøkelse, gjort av Utdanningsforbundet, viser at kun fem prosent av alle kontaktlærere mener de har tilstrekkelig med tid til å utføre jobben på en forsvarlig måte. Og dette var før korona. Økningen av kontorarbeid, skjemautfylling, dokumentasjon og rapportering, tar tida bort fra elevene og til å forberede og gjennomføre undervisning – altså der ungene lærer å blant annet lese, skrive og regne. Det er ikke kunnskap som mangler, det er tid og ressurser.

Arbeiderpartiet varsler et storstilt oppgjør med New public management og mål- og resultatstyringa i offentlig sektor.

Landsmøtet vedtok at Ap vil innføre en tillitsreform og vil «avbyråkratisere skolen ved å fjerne tidstyver og unødvendige krav til rapportering og dokumentasjon», og har «mål om å redusere bruken av tester og prøver og sikre at styringen fremmer mer og bedre læring i skolen». Det er liten tvil om dette trengs.

Men det er nettopp derfor vi ikke kan ha slike tomme garantier. Den undergraver det faktum at Ap ønsker mer tillit til fagfolkene, og vil kunne ta tida deres ytterligere bort fra elevene fordi den tvinger fram målinger. Tror ikke Ap at lærerne gjør jobben sin hvis man ikke gir ut garantier? Du kan ikke snakke om tillit i den ene vendingen, for så å gi slike garantier i den neste.

Man må også spørre seg om hvem denne garantien er viktigst for. Er det for at ungene faktisk skal lære eller er det for at politikerne skal kunne sole seg i glansen av gode resultater og fremgang?

I 2009 ga Erna Solberg en garanti på at «norsk skole og norske universiteter vil score høyere i internasjonale tester hvis Høyre kommer i regjering etter valget». Etter snart åtte år i regjering har ikke Solberg holdt det hun lovet. Til tross for de store endringene som er innført de siste årene, har ikke elevenes skoleresultater blitt noe bedre. I dag ligger vi på samme nivå som i 1997.

Alt de store endringene har medført, er at ungene er mer stresset av all testingen og har det dårligere på skolen, slik Ungdata viser. Arbeiderpartiets lovnader om lese-, skrive- og regnegaranti klinger like hult som Høyres garantier.

Utdanningsforbundet har også vært kritiske til en slik garanti, for som leder Steffen Handal sier, så kan man ikke garantere læring.

En lese-, skrive- og regnegaranti er ikke mulig, fordi dette er snakk om mennesker, ikke kvantitative data. En garanti innebærer per definisjon at man skal kunne klage eller få erstatning hvis varen ikke gir det den lover.

Et betimelig spørsmål er hva konsekvensen skal være hvis garantien ikke blir oppfylt. Har foreldrene reklamasjonsrett fordi «varen utdanning» ikke innfridde? Og hvem er det som skal holdes ansvarlig? Læreren? Rektoren? Foreldrene, som har gitt ungene «for dårlige gener»? Eller er det politikerne, som med sine prestisjefylte løfter, legger hindringer for at læring skal skje?

Skolepolitikk bør starte i klasserommet. Det bør også innebære at politikerne holder en armlengdes avstand slik at lærerne – fagfolkene – får muligheten til å utøve yrket sitt. Ikke av hensyn til lærerne – men av hensyn til elevene.

Det er nettopp for at ungene skal lære, at slike tomme garantier ikke skal gis ut.

Arbeiderpartiet har også i tidligere partiprogrammer gått inn for en lese-, skrive- og regnegaranti, men da lovte de at elevene skulle ha lært dette innen andre trinn. Nå har Ap gått bort fra å tidfeste denne garantien. Kanskje så de i egne partirekker at alt håp ikke er ute selv om du ikke har lært å lese innen to har gått.

Du kan sågar bli både statsminister og NATO-sjef, som Jens Stoltenberg, som ikke lærte å lese før han gikk i fjerde klasse. Det er kunnskap om elevenes faglige utvikling som gjør at vi må bort fra høyresidens ensidige og gammeldagse mål- og resultatstyring i skolen.

Venstresida har en unik mulighet til et slikt kursskifte, slik at vi får en skole som er til barnets beste for læring på lang sikt, ikke voksnes prestisje på kort sikt. Men da krever det at vi tar et reelt oppgjør med målestyringen av norsk skole. Løsningen er ikke mer av det vi vet ikke funker, og det som i praksis er en videreføring av høyreskolen.