Det har vart så lenge nå. Hver dag denne følelsen av å ta med seg styggedommen hjem. Når jeg løfter opp og klemmer han lille som kommer løpende ut av porten til barnehagen og roper «pappa, pappa!», når jeg tar hånda til han litt større og spør hvordan skoledagen har vært.
Vi voksne står utenfor porten og nedenfor trappa og sørger for god avstand mellom oss. Noen bruker munnbind også her i friluften. Vi snakker om været og viruset med to meter mellom oss og nyvaskede hender. Og alle vet vi det: Det hjelper ikke hva vi gjør. Det er det vi venter på som kan smitte oss. De søte små som har vært i barnehagen enda en lang dag, de litt større som har klemt og hengt og slåss sammen på skolen og AKS like lenge.
[ Skolebyråden tror mange barnehager kommer til å bli stengt framover ]
Vi går ikke på besøk, det er det lenge siden vi har gjort. Vi går knapt i butikken. Men vi er ikke trygge, fordi de små er der ute i verden. Fram til i forrige uke på gult nivå, altså på relativt lavt farenivå. Samtidig som sykdommen for alvor viste at det vi trodde vi visste om den ikke var riktig: Visst smittet den blant barn. Hele avdelinger i barnehager ble slått ut og stengt, kunne vi snakke om og lese om i avisene.
«Når får vi rødt nivå?», sa en bekymret mamma.
«Når som helst», sa jeg.
«Det burde ha skjedd nå».
«Ja. For lenge siden».
Det er slik vi snakker om dagen. Og tenker. Derfor var det med ganske store forventninger jeg benket meg ned for å høre pressekonferansen til byrådet mandag denne uka. Nå skulle vel Oslo kommune endelig gjøre det vi hadde skjønt en stund at måtte komme? Nå skulle vel skoler og barnehager stenge?
Det tok litt tid før jeg skjønte hva de høye damer og herrer i kommunen oppe på podiet sa. Det alvorstunge ansiktet til Raymond Johansen snakket om å stenge skolene. Men hva var det han sa nå?
De stenger skolene fra femte trinn og oppover? For å beskytte de minste barna? De sårbare barna?
Hver dag føles som om vi er med i et negativt lotteri, en slags sosialdemokratisk variant av «Hunger Games»
Beskytte dem – mot hva? Ikke mot et virus som vi har stengt samfunnet for å holde unna, i alle fall.
Hver dag de siste månedene føles som om vi er med i et negativt lotteri, en slags sosialdemokratisk variant av «Hunger Games». Er det på vår skole eller den som ligger noen kilometer unna smitten blir med hjem? Der falt barnehagen oppe på haugen, ja. En hel avdeling stengt. Når blir det vår tur?
Helt ferske smittetall for Oslo i uke 10, forrige uke, viser at smitten øker blant de aller minste. I januar ble 138 barnehagebarn smittet. I februar ble 185 smittet. Etter bare to uker i mars var 215 barnehagebarn smittet.
Utviklingen er den samme for de minste skolebarna. Hittil i mars, altså etter to uker, er 211 barn i aldersgruppen seks til ni år registrert smittet i Oslo.
[ Slik må Osloskolen tilpasse seg den britiske mutanten ]
Og i begynnelsen av denne uka kom altså – endelig – den beskjeden mange av oss hadde ventet på, om at vi stenger skolene fram til påske. Sånn delvis, i alle fall.
Byrådet innførte hjemmeskole for alle elever i byens ungdomsskoler, videregående skoler og i voksenopplæringen. Og for elever fra femte trinn og opp i de mest smitteutsatte bydelene Grorud, Stovner, Alna, Bjerke, Grünerløkka, Søndre Nordstrand – og Gamle Oslo.
Der vi bor. Med våre små. Som fortsatt skal gå på skolen og i barnehagen.
«Så flaks, da, at de ansatte i barnehagen og lærerne til de minste barna på skolen vår har superimmunforsvar», sa en forelder.
«Ikke sant», sa jeg.
Vi kan ikke spise ute. Vi kan ikke spise sammen inne. Vi vasker og spriter og tør knapt puste. Men på skolen skal de, og i barnehagen. For å passes på av voksne som ikke får snike i vaksinekøen, selv om de utsetter seg for smittefare hver dag.
[ Hvorfor får ikke lærere og andre i utsatte yrker snike i vaksinekøen? ]
Så kommer vi og henter dem. Ser at skolebarnet er litt blek og sliten. Er det i dag vi tar med oss viruset hjem? Krangler med treåringen om å vaske hendene lenge nok, i varmt nok vann. Feiler, som vanlig. Blir vi alle syke nå?
«Jeg har i mine 25 år i barnehage aldri hørt så mye bekymring for «de sårbare barna» som det siste året», skriver en barnehageansatt på tv2.no.
«Du tror ikke på dem?», spør jeg mot skjermen og leser videre.
«TENK om politikerne hadde hatt baller til å være ærlige og si rett ut at ‘Vi holder barnehagene åpne uansett, for det koster for mye å stenge dem’», svarer hun litt lenger ned i teksten.
Det er fint å leve i et samfunn som tar vare på de minste barna. Det er utvilsomt mange som får det vondt om det offentlige tilbudet blir borte. Men er det bedre å holde på som vi gjør nå?
For ærlig talt: Rekk opp hånda den som tror at det ikke vil skjerpes ytterligere i tiltakene, trolig allerede i neste uke. Da blir det kanskje vår tur til å få litt trygghet. Og lærernes, og de varme, gode hendene i barnehagen kan få hvile.
Læreren må møte elevene. De barnehageansatte må passe på barna. Og vi må sende våre små ut i verden, for vi har tross alt jobber som skal gjøres og samfunnsoppgaver som må fylles.
Kanskje er det en egoistisk tanke, og hysterisk. Men jeg sliter med å skjønne hvorfor vi som har små barn skal sitte her og vente på å få sykdommen i hus. Vi har gjort så mye riktig de siste tolv månedene, du og jeg og alle vi andre. Men vi kan ikke beskytte oss mot det barna tar med seg hjem.
Og nå føles det som om sykdommen banker på døra. Hver eneste dag.