Debatt

Livsfarlige merkelapper

De siste årene har vi sett en sterk polarisering i samfunnet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Har du reflektert over hvordan et folkemord starter?

Hvordan en folkemengde kan bli så grusom mot andre mennesker, at de mister sin menneskelighet? Hvordan vanlige mennesker kan hakke naboen sin i mange biter med en machete?

Selv har jeg opplevd en betydelig svakere, men likevel knusende, form for dette gjennom mobbing i oppveksten.

Jeg undret meg alltid over hvorfor de fleste barna hev seg med og hvordan dette ble så massivt. Jeg undret meg over hvorfor ingen prøvde å stoppe det, og hvordan selv nære venninner lot meg i stikken for å redde sitt eget skinn.

Denne undringen har fulgt meg videre gjennom livet, og jeg tok derfor en mastergrad i fredsstudier. Jeg har reist til land som Kambodsja, Vietnam, Israel, Rwanda, Uganda og Sør-Sudan, blant annet for å forstå hva som foregikk mellom mennesker da helvete brøt løs. Jeg har også vært interessert i forsoning, altså hvordan mennesker kan komme overens igjen etter voldsomme konflikter.

Dynamikkene er ofte de samme.

Det er knappe ressurser eller en form for krise i samfunnet. En gruppering blir utpekt som syndere. Disse får gjerne merkelapper som dehumaniserer dem, som for eksempel «rotte» eller «kakerlakk». Motsetningene spilles på av aktører som har interesse av å øke konflikten. Denne taktikken kalles gjerne for «divide and rule», og ble blant annet brukt av britene under kolonitiden.

Den «lite flatterende» gruppetilhørigheten blir på et tidspunkt tatt inn i identitetspapirer, som må fremvises for å kunne bevege seg fritt i samfunnet. Systematisk materiell og sosial diskriminering øker konflikten, og til slutt er det uutholdelig for alle involverte parter. På dette tidspunktet vil man i de verste tilfellene se at folk begynner å gå løs på hverandre fysisk, og at man gjennom dette vil fjerne en gruppe man opplever som veldig brysom.

De som dreper er vanlige mennesker, som deg og meg.

De siste årene har vi sett en sterk polarisering i samfunnet. Vi ser at for stadig flere blir virkeligheten veldig svart-hvit, og man setter harde merkelapper på de som ikke er enig i ens eget syn på verden.

Flere har måttet lære seg å utvise forsiktighet på sosiale medier, på jobben og blant venner, fordi folk med en «ytterpunktstenkning» prøver å klassifisere en, uten å ha lyttet til hva man faktisk prøver å si. I dette debattklimaet har mange mistet evnen til å forstå nyanser og synspunkter som ligger mer på midten.

Det er en voldsomhet i hvordan nye problemstillinger blir presentert, enten det er flyktningkrisen, klimakrisen eller koronakrisen. Filosof Einar Øverenget har påpekt at man har fått et «en-sak-samfunn», der man ikke greier å veie komplekse hensyn opp mot hverandre. Det blir ikke rom for en debatt som kan balansere av bastante løsninger.

Når vi nordmenn snakker åpent og ærlig med hverandre på tomannshånd, vil man se at oppslutningen rundt koronatiltakene varierer sterkt. Noen mener at en nedstenging av samfunnet er nødvendig, mens mange befinner seg langs skalaen «kritisk» til «sterkt uenig» i nedstenging.

Selv om uenigheten reelt sett er stor, ser vi likevel at folk som ikke støtter den grad av nedstenging vi har i Norge, blir marginalisert i mediedekningen. De får merkelappene «konspirasjonsteoretiker», «høyreekstrem», «smittespredere», ja de har til og med blitt beskrevet som drapsmenn, som noen som vil at sårbare mennesker skal dø.

I Israel har man allerede innført et «green pass» som må fremvises før man kan slippe inn på en restaurant, treningssenter eller større kulturelle arrangementer. Også Danmark planlegger å innføre et vaksinepass, som må fremvises for å slippe inn på konferanser, restauranter, konserter, musikkfestivaler og sportsarrangementer. Etter all sannsynlighet blir vaksinepass innført i hele EU innen få måneder, til tross for at flere menneskerettighetsorganisasjoner advarer mot at dette medfører menneskerettighetsbrudd.

Vi i Norge er veldig stolt av å være at vestlig demokrati, der det er lov til å være uenig, og der meninger kan brytes uten trusler om fengsel eller vold. Der man kan protestere uten å interneres av staten. Der vi kan bestemme over egen kropp, reise hvor vi vil, møte hvem vi vil, delta på ulike aktiviteter i samfunnet og så videre. Vi har hørt fra tidlig barndom at det er nettopp disse verdiene vårt samfunn hviler på, likevel fremstilles man i dag som ekstremist for å tro på dem.

Retorikken som brukes i dagens samfunn er eksplosiv, og det kan dessverre komme ut av kontroll hvis vi ikke snart gjør noen forsøk på å forstå hverandre, fremfor å bruke livsfarlige merkelapper.

Mer fra: Debatt